Ingen journalister må gjennom oss for å få et intervju

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

• Dette er et svar på innlegget til Anniken G. Kinstad.

Anniken, jeg leste ditt debattinnlegg der du spør om det er umulig for en journalist å få et korrekt inntrykk av Forsvaret med stor interesse. Innlegget ditt er både godt skrevet, og ikke minst tar du opp et viktig tema.

I en tid med krig i Europa og et historisk forsvarsløft er åpenhet viktig for oss alle. Både fordi det er vår alles rett som skattebetalere å få et korrekt innblikk i hva pengene våre faktisk brukes til i Forsvaret. Men også fordi svært mange unge møter arbeidslivet for første gang gjennom førstegangstjenesten, og familiene våre ser barna flytte ut for første gang når de kommer for å tjenestegjøre hos oss.

Åpenhet skylder vi dere, og hverandre. Derfor er forsvarssjefen tydelig på at han forventer åpenhet fra folkene sine, at de kommuniserer og deltar i samfunnsdebatten.

I Forsvaret kan vi få flere hundre pressehenvendelser hver uke, og et hav av innsynsbegjæringer. På årsbasis er Forsvaret omtalt i rundt 30.000 saker, som sier noe om totaliteten av saker som treffer oss.

Vi svarer på alle henvendelser, og saksbehandler av en konkret sak håndterer alle innsyn. Det er ingen journalister som må gjennom oss for å få et intervju. Vi har både et sentralbord og som ellers i samfunnet står man fri til å kontakte hvem man måtte ønske og spørre om en prat.

Om kritisk journalistikk avhenger av kommunikasjons­rådgivere, har journalistikken gravd sin egen grav

Men i en organisasjon med flere titusener med ansatte og vernepliktige er det nødvendig å ha en kommunikasjonsavdeling for å bistå journalistene til å finne de riktige personene og fasilitere for intervjuer i en travel hverdag.

En typisk forespørsel kan være så enkel som:

«Jeg skriver en sak om Forsvarets nye kampvester og ønsker å snakke med noen om det». Da er det rett og slett praktisk at vi kan bistå med å finne frem til den saksbehandleren som jobber med temaet, og legge til rette for intervju.

Noen ganger vil det være så enkelt som å avtale med begge parter at vi gir journalisten en e-postadresse eller et telefonnummer, andre ganger møter vi journalisten, sørger for at vedkommende kommer seg inn på et militært område og får gjort et fysisk intervju.

Så, et par punkter der jeg tillater meg å være uenig med det du skriver: gjennom all min tid i Forsvaret har jeg i forkant av et intervju aldri opplevd å si eller høre andre si at den som skal intervjues må si mindre, eller at det er ting de ikke skal si i det hele tatt. Tvert imot. Hver eneste gang minner vi folk på at de nettopp skal være åpne, tørre å være seg selv og dele mest mulig med journalisten.

Vi har i utgangspunktet bare en begrensning, og det er gradert informasjon. Noen ting i Forsvaret er hemmelig, sånn er det bare.

Mange journalister kontakter oss også for sparring i saker, og vi opplever at denne tilgjengeligheten og åpenheten verdsettes. Dette har jeg selv positiv erfaring med fra jeg jobbet som journalist før jeg begynte med kommunikasjon i Forsvaret.

Dersom vi er involvert når vernepliktige skal intervjues handler det om det samme. Minne dem på at det ikke er noe farlig å bli intervjuet, det er positivt, spennende og en arena for å dele egen kunnskap og erfaringer som kommer andre til gode.

Vi er her for å legge til rette, for å bidra til at vi får delt våre historier og vårt virke, og for å være et bindeledd til sivilsamfunnet ved å legge til rette for intervjuer og finne intervjuobjekter, dersom journalistene ønsker det. Uansett om saken handler om ris eller ros.

Noen ganger deltar vi på intervjuer. Som regel av en så enkel årsak som at sikkerhetsreglene på et militært område tilsier at journalisten ikke kan gå uten følge.

Umulig for journalister å få et korrekt bilde av Forsvaret?

Jeg har ikke opplevd å gi føringer for noen parter. Men ofte kommer det opp spørsmål som den som intervjues ikke nødvendigvis har innsikt i, der vi kan ta med dette videre og sørge for at journalisten kan få svar fra andre. Jeg har heller ikke opplevd at en journalist har bedt meg om å forlate rommet de gangene jeg har blitt med.

Når det er sagt, er kaffen min like god ute på gangen, og jeg blir sjeldent fornærmet. 

Anniken, vi er uenige i noe, men enig om det meste. Debattinnlegget ditt tar opp et svært viktig tema. Forsvaret skal være en åpen organisasjon der journalister skal få innsikt, lage saker og holde samfunnsdebatten i gang. Dette er et kontinuerlig arbeid for oss der vi alltid bør bli bedre.

Vi omstiller oss til en ny hverdag med et historisk løft av det norske Forsvaret som skal komme oss alle til gode, åpenheten vår skal fortsette og utvikle seg samtidig.