Om kritisk journalistikk avhenger av kommunikasjons­rådgivere, har journalistikken gravd sin egen grav 

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Forrige uke skrev Anniken G. Kinstad et debattinnlegg her i Journalisten hvor hun viser til funnene fra sin bacheloroppgave. Hun trekker frem at de vernepliktige hun intervjuet til oppgaven, blant annet hadde hatt samtaler med sin sjef, eller en kommunikasjonsrådgiver før de hadde uttalt seg til media. 

Kinstad reiser viktige spørsmål om åpenhet i Forsvaret, men jeg savner en tydeligere refleksjon rundt medienes eget ansvar for å drive uavhengig journalistikk. 

Hun skriver at journalister ofte ender opp med å finne kilder gjennom kommunikasjonsavdelingen i ulike organisasjoner. Og at «Problemet oppstår ved at kommunikasjons­avdelingen ikke bare formidler kontakt, men også blir portvokter for hvem som slipper til».

Umulig for journalister å få et korrekt bilde av Forsvaret?

Det finnes mange måter å komme seg forbi kommunikasjonsavdelingene, enten det er gjennom godt kildearbeid, fagforeninger, eller Tillitsvalgtsordningen i Forsvaret, som er de vernepliktiges talerør. Om kritisk journalistikk derimot avhenger av kommunikasjonsrådgivere for å finne kilder, mener jeg journalistikken har gravd sin egen grav.  

En kommunikasjonsrådgiver er ikke en telefonbok for journalister, som kun er på jobb for å levere kilder og caser. På samme måte som mediene ikke bare ukritisk skal publisere alle pressemeldinger og utspill fra kommunikasjonsrådgivere. Det er åpenbart et avhengighetsforhold mellom journalister og kommunikasjons­rådgivere. Samtidig har man ofte ulike mål på begge sider. 

Derfor mener jeg mediene har et stort ansvar, for å bruke tid og ressurser på å forstå, bygge kildenettverk og drive uavhengig journalistikk inn mot Forsvaret, og alle andre statlige og private virksomheter.

Samtidig som Forsvaret har et ansvar for å sikre at ansatte og vernepliktige føler seg trygge på at de kan bruke ytringsfriheten sin.  

Til slutt vil jeg bare understreke at jeg skriver dette som privatperson, og at tankene jeg deler her er mine egne, på grunnlag av mine nesten to år i Hærens kommunikasjonsavdeling, og bakgrunn som journalist.