Da krigen startet valgte Olena bort journalistikken. Hun ble skarpskytter

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Ukraina:

– Ingen tvang meg til å gå i krig, og ingen kunne ha tvunget meg, først og fremst fordi jeg er kvinne. Alle kvinner i den ukrainske hæren er frivillige. Å være frivillig er en stor ære, så jeg nølte ikke særlig, sier Olena Bilozerska (45).

Den 45 år gamle poeten og journalisten vervet seg da krigen startet i 2014. Hun var forberedt.

– Fra 2004 hadde jeg vært medlem i en ukrainsk patriotisk militær-idrettsorganisasjon, og der ble vi forberedt på at før eller siden kom Russland til å angripe Ukraina – for det hadde skjedd flere ganger i vår historie. Vi lærte å møte det med motstand. Vi studerte taktikk og kamp og visste at dersom krigen virkelig begynte, ville vi alle dra til fronten. Og slik ble det, forteller Bilozerska gjennom et intervju over sosiale medier.

Ukjent antall

Hvor mange journalister som frivillig har dratt i krigen, har ingen oversikt over. De fleste journalister er trolig mobilisert som soldater, og andre arbeider som informasjonsansatte.

Journalisten Yuriy Butusov er kjent for å ha startet opp det kritiske Cencor.net. Han har skrevet mange kritiske reportasjer om pengebruk og korrupsjon koblet til krigsanskaffelser. 

I mai 2025 meldte Butusov selv at han meldte seg til tjeneste. Trebarnsfaren har 1,3 millioner abonnenter på YouTube. Du kan følge ham der og her og på Facebook, og han tar imot støtte her.

En gang journalist

Bilozerska var medeier i et lite nyhetsbyrå og skrev også som frilanser for flere nettsteder. I dag har 45-åringen 44.000 følgere på Facebook.

– Da krigen startet i 2014 var jeg hjemme i Kyiv, og hentet meg inn etter hendelsene på Maidan, som jeg hadde dokumentert med bilder og video fra første til siste øyeblikk, forteller hun til Journalisten.

Hun følte ikke press, og mener hun tok et valg, som hun står for. Det er grunn til å minne om at man ikke kan forlate det ukrainske forsvaret med mindre man går av med pensjon eller av særlige årsaker.

Lite tid til refleksjon

Overgangen til uniform skjedde raskt, og den gang reflekterte hun lite over det.

– Den gangen skjedde ting i et så voldsomt tempo at det ikke var tid til refleksjon. Hjernen var opptatt med å håndtere akutte spørsmål – som når de virkelige kampoperasjonene ville begynne, og hvordan jeg skulle få tillatelse fra kommandanter til å delta i dem.

– Hva var det vanskeligste med å bli soldat – fysisk eller psykisk?

– Uten tvil det fysiske. Mentalt var jeg forberedt, men fysisk form har alltid vært min svakhet, sier Bilozerska. 

Actionkamera på hjelmen

Hun mener å ha hatt stor nytte av erfaringen som journalist.

– Hele tiden. Selv i kamp hadde jeg alltid et videokamera med meg. Det var en refleks som reporter – skjer det noe, film det. Når hendene var opptatt, brukte jeg et actionkamera montert på hjelmen. Jeg tok mange bilder og videoer fra krigen. Noen av dem publiserte jeg senere, når det ble mulig.

Bilozerska var en av hovedpersonene i filmen «Den usynlige bataljon» fra 2017 om kvinnelige krigere.

Hun har delt videoklipp til flere dokumentarfilmskapere. Hun har også brukt materialet til sin egen bok, «Dagbok for en illegal soldat», fra 2019.

– Din erfaring som skarpskytter? Har du måttet ta liv? Hva tenker du om det?

– Selvsagt har jeg det. En bevæpnet fiende er et lovlig mål i krig. Hvis du ikke uskadeliggjør ham, kan han drepe deg eller dine kamerater. Så det har aldri vært noe psykologisk problem for meg. Det er bare en jobb. Hvis jeg klarte å gjøre den bra, gledet det meg, sier hun kort.

Måtte trappe ned

Det siste året beklager hun at hun er overført til stabstjeneste.

– Jeg tjenestegjør i en spesialbataljon hvor 80 prosent av soldatene er idrettsutøvere – noen av dem vinnere av konkurranser på verdensnivå. Jeg klarer ikke lenger å holde tritt med dem, og jeg kan ikke forvente det heller – for vi blir ikke yngre eller friskere under krigen, sier hun.

– Tenkte du noen gang at du kunne være mer nyttig som journalist – for eksempel ved å dokumentere eller forklare krigen for verden?

– Mange ganger. Men i krig og med den uunngåelige sensuren og selvsensuren den fører med seg, er journalisters hender bundet. Det er lite man kan skrive uten å risikere å skade. Dessuten er mange militære ledere skeptiske til journalister ved fronten og prøver å holde dem unna. Derfor valgte jeg å bli soldat. Men jeg sluttet aldri å dokumentere hendelser. Slik fikk jeg fordelen av begge yrker.

– Hvordan vurderer du arbeidet til krigsjournalister i Ukraina i dag?

– Det er veldig krevende, spesielt for dem som jobber uavhengig og bygger på personlige kontakter med soldater. Arbeidet deres er en daglig balanse mellom ønsket om å formidle sannheten og bevisstheten om at hvert ord kan skade Ukraina. De fleste koordinerer sine artikler med militæret før publisering, men det er likevel en tung og ofte utakknemlig jobb.

Tviler på comeback

Hun sier at synet på pressefrihet, desinformasjon og sannhet har endret seg.

– Det har endret seg litt, men ikke primært på grunn av krigen. Jeg forsto allerede før at sensur og selvsensur kan være nødvendig i krigstid. Det som virkelig har endret seg, er den enorme mengden falske nyheter og betalte kontoer som sprer fiendtlig propaganda. Jeg var alltid en forkjemper for absolutt ytringsfrihet – jeg bannlyste aldri noen fra sosiale medier – men nå begynner jeg å tenke at spredere av fiendtlig propaganda bør begrenses.

I dag tviler hun på at hun vil bli journalist igjen.

– Jeg var alltid sikker på at jeg ville vende tilbake til yrket mitt etter krigen. Men det siste året har jeg begynt å tvile – fordi folk som skriver, blir gradvis fortrengt av kunstig intelligens. Hvis jeg klarer å finne jobb i journalistikken etter krigen, vil jeg gå tilbake. Jeg vil bare jobbe som før. Jeg tror ikke at det at jeg har kjempet i krigen vil forandre det – halve landet har vært i krigen, det er ikke noe spesielt ved det.

– Hva vil du at folk i Europa skal forstå om denne krigen?

– At hvis Ukraina ikke holder stand, er de neste. Og det er ikke en fjern framtid. Russland mobiliserer menn med makt fra okkuperte områder og vil sende dem for å erobre Europa. Særlig utsatte er de landene som har grense mot Russland. Den russiske staten må svekkes kraftig, og ideelt sett opphøre å eksistere som stat. Først da vil den slutte å true sine naboer.

Mistet mange

Hun er slått av «den utrolige evnen ukrainere har til å organisere seg og stå imot».

– Selvfølgelig gjelder ikke dette hele befolkningen, men det er normalt, slik er det alltid. Når det gjelder meg personlig, har jeg lært hvor mine grenser går – hva jeg er i stand til, hva jeg kan og hva jeg kan lære, og hva jeg dessverre ikke kan lenger.

Hun har mistet mange venner, men ikke fordi de valgte russisk side.

– Ja, mange av mine kamerater har blitt drept i denne krigen. Når det gjelder «andre valg» – mener du å være for Russland? Slike mennesker har aldri vært en del av mitt miljø, sier hun.

Hun er forberedt på at krigen vil vare lenge.

– Jeg skjønner at denne krigen kommer til å vare lenge, så jeg håper ikke på ting som at det skal bli fred før året er omme. Det som gjenstår er følelsen av plikt – overfor landet og meg selv, antar jeg, sier Bilozerska.

Til opplysning: Frilansjournalist Ole Dag Kvammes reportasjereise til Ukraina, er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

Redaktøren vervet seg da russerne kom. Ansvaret for avisen overtok datteren

Tre av redaktørens medarbeidere er tatt av russerne. Selv klarte hun å rømme