NRKs opplysningsarv

Det var kringkastingssjef Kaare Fostervoll (1891-1981) som sto i spissen da fjernsynet ble innført i Norge. Vittige tunger forteller at Fostervoll fikk spørsmål fra pressen:
«Nå, herr Fostervoll, kva skal det nye fjernsynet brukast til i Noreg?»
«Foredrag!» kvitterte kristiansunderen kontant.

Den lille replikkvekslingen får fram et dilemma som hefter ved opplysningstanken. Folkeopplyseren Grundtvig hadde som mål å fremme en sann folkelig dannelse på kristendommens grunn. «Hva solskinn er for den sorte muld, er sann opplysning for muldets frende» - skrev sjefen sjøl, NFS Grundtvig (1783-1872). Tanken var at den uopplyste bonden, muldets frende, skulle løftes opp og settes ut i kunnskapens lys.

«Lat folket som brødre saman bu, som kristne det kan seg søma.»
Egentlig et ganske godt prosjekt. Men i 2013 dreier det åndelige håndgemenget seg om andre spørsmål.

Et dilemma: Med hvilken rett kunne Grundtvig (og Fostervoll) opphøye seg selv til folkeopplysere? Hvem setter standarden for hva som faller inn under begrepet folkeopplysning? Hvis den norske kongerekka er folkeopplysning – er variasjonene i undertøyet til Barbiedukker også folkeopplysning? «Send en tekstmelding med kodeord Descartes til 1987 og fortell oss hvordan DU staver Friedrich Nietzsche, så blir du med i trekningen av ukens giftbeger fra Studio Sokrates, NRKP2.» Er dét folkeopplysning?

Folkeopplyserne Grundtvig (og Fostervoll) hadde en magefølelse de ønsket å gjøre til virkelighet. Men hvordan turnerer moderne kingkastingspersonell opplysningstanken i dag ? Hva slags standard styrer vi etter? Grundtvig mente sikkert at hans devise var selvinnlysende og uproblematisk. Jeg tenker: «Med hvilken Rett kan NRK i dag kalle seg folkeopplyser?» «Hvilken standard manøvrerer Norsk Rikskringkasting etter og hvordan begrunner vi denne standarden?»

Lytterne og seerne er ikke uopplyste bondeknøler i dag. De har høy allmenndannelse. Mange polerer på magistergraden sin mens de ser på TV. Noen snakker fransk med sin forlovede og tysk med sin hund, mens de bruker engelsk på alle digitale plattformer.

NRK kringkaster kunnskapstester, funfacts, boklanseringer, musikk, film, teater, forbrukerstoff, bakgrunnsstoff, utenrikspolitiske konsekvensanalyser, lek og moro, spøk og alvor, uhøytidelig og lettbent. Nevnte jeg sport? Ikke? Okay. Sport.

Nesten alt vi foretar oss har grundtvigianske «husbukk» som gnager i vurderingene våre. Nå begynner det sikkert å klø litt i skallen på de av dere som ikke har sluttet å lese ennå. «Kjenner han ikke NRKs strategi mot 2017??» «Har han ikke fått boka fra Bjerkaas, den om at NRK samler folket?» «Gi ny forståelse og felles opplevelser for alle målgrupper.» «Gjøre det viktige populært og det populære viktig»

Joda, jeg kjenner strategien. Ikke bare kjenner jeg den, jeg anerkjenner den også. Jeg vil gå så langt som til å si at jeg hilser den med glede! Men poenget mitt er at denne strategien blir til på en annen måte enn Fostervoll og Grundtvig sin. Den blir til «etterpå».

Etterpå? Hva betyr det? Det betyr at vår måte å operasjonalisere folkeopplysningstanken på bygger på en praksis som de som produserer innhold, altså de som «finner på» allerede har etablert. «Åpen, modig og troverdig», for eksempel: Denne parolen er en effekt av at de som «finner på» har utviklet en egen magefølelse for produksjon i NRKs «ånd».

Da NRKmonopolet falt var situasjonen åpen, nesten en «revolusjonær situasjon.» Det måtte nyorientering til. «Han Steike! Nå må NRK skjerpe seg!» var slagordet blant publikum. Internt også. Slagordet satte seg et sted i magen, tenker jeg. Og derfor sier jeg at det er de som «finner på» innhold som utvikler, prøver (og feiler) seg fremover mot en ny praksis. De er folkeopplysere uten ideologiske faner. Det er den gjengen jeg heier på.
De som «passer på» setter opp veiskiltene og lager paroler etter at stien er tråkket opp.

Et eksempel kan kanskje illustrere: Tenk deg at det sitter en fyr og skriver tall på et ark: 1, 3, 5, 7, 9, 12, osv. Så kommer sjefen og ser på ham en stund før han sier: «Jeg ser hva du gjør. Du legger til to hele tiden.» Det stemmer, han legger til tallet to hele veien. «Bra! Da sier vi at dette er rettesnoren for vår virksomhet: I den neste femårsplanen skal vi legge til to hele tiden.»

Til daglig snubler jeg også rundt mellom skitne kaffekopper og middelmådige introer – i selskap med hundrevis av kolleger og medarbeidere som fra dag til dag, uke til uke, flittig produserer historiene sine og klargjør stoffet til kringkasting.

Jeg tok en liten stikkprøve i lunsjen forleden: «Når du får en idé til ditt neste innslag, hvordan vet du at det du har tenkt å lage passer med NRKs strategi og egner seg til kringkasting?» «Nå spør du vanskelig,» svarte Robert. «Det er magefølelsen,» sa Ida, «når jeg får en idé kjenner jeg at jeg selv har lyst til å vite mer og får lyst til å dele det jeg oppdager og opplever med lytterne.» Ingen appellerte til strategidokumenter. De appellerte til sin «indre Guru», magefølelsen.

Jeg forstår naturligvis at «magefølelse» ikke kan opphøyes til den høyeste dyd i Norsk Rikskringkasting. Jeg skjønner også at «magefølelse» ikke kan erstatte Grundtvig og Fostervolls visjoner. Det jeg sier er at praksis kommer først, overbygningen eller strategien, etterpå.

«Magefølelsen» er en viktig praktisk drivkraft. Men den er sjenert, den har det med å bli borte når visjoner skal formuleres. Fostervoll og Grundtvig hadde klar og tydelig magefølelse, og de brukte den dristig. (Morsomt å tenke på at den svorne antimilitaristen Kaare Fostervoll måtte akseptere at utbyggingen av fjernsynets sendernett i alt vesentlig ble betalt over NATOs infrastrukturprogram. Men det ga han farsken i. Så sterk var magefølelsen.)

Hvis det jeg har skrevet til nå stemmer, sånn noenlunde i alle fall, så kanskje et siste eksempel kan stabilisere skuta ved å øke ballasten:

En gang på sekstitallet var Dizzy Gillespie og storbandet hans booket til å spille i Sandvika kino. Et par kringkastingstjenestemenn fra NRK møtte opp til forestillingen og hadde med seg et kamera som på den tiden var like stort og sjarmerende som en sementblander. Om det var greit for Gillespie at de filmet litt av, eller hele konserten?

(Lars Nilsen jobber i NRKP2 på Tyholt i Trondheim. Han er programleder i StudioSokrates. Denne kommentaren ble opprinnelig publisert på NRKs intranett Torget.)