Jeg kan ikke for mitt bare liv avgjøre om denne uendelige veldokumenterte progresjonen av psykososialt forfall – Britney viser fitta, Britney er dritings, Britney blir tvangsinnlagt, Britney barberer hodet, Britney har en skummel kjæreste, ad infinitum – er kalkulert og iscenesatt for å opprettholde interessen rundt en popstjerne som sluttet å produsere, eller om det er en så omfattende personlig tragedie som det ser ut til. For i så fall tangerer hun jo faktisk på alvor de siste dagene til Elvis som spesifikt amerikansk mareritt. Altså, ikke Death in Vegas, men Death BY Vegas. Og selv om det ikke er uinteressant, skal jeg altså ikke begi meg inn på det her og nå, siden jeg rett og slett ikke gidder. Hva jeg enn kan komme til å si, er det garantert allerede sagt av noen annen.
Nei, jeg vil heller ta ett bittelite skritt til siden og se på en av Britneys fans; den etter hvert verdenskjente Chris Crocker. Verdenskjent i egenskap av youtube-stjerne, og dermed også av den nye rasen Internet Celebrity. (Hvorfor føler jeg meg så gammel når jeg blir konfrontert med slike begrep? Er det muligens fordi jeg ER gammel?)
Crocker er på alle måter en kvintessensiell Britney-fan, eller sånn som jeg forestiller meg noe slikt i mitt verste mareritt; tenåring, androgyn, kommuniserer i all hovedsak med omverdenen via tastatur og webcam, bor i en kjeller i ett lite høl på prærien sammen med sine besteforeldre, og – selvfølgelig – he’s the next big thing; denne nå verdenskjente videoen der han i fullt alvor ber oss alle ligge unna Britney er jo på vei til å gi ham litt av en karriere. Det er snakk om å gi mannen et eget realityshow, og han har vært en gjenganger på amerikanske talkshows siden denne videoen ble lagt ut i september 2007. Ikke sånn at han egentlig trenger denne sortens oppmerksomhet – den blir jo nesten litt antikk i sin vel innarbeidede form, og det er vel heller å anse som en sjenerøs gest fra Crockers side at han gidder å bry seg med de av oss som fortsatt ser på vanlig farge-tv.
For det som etter hvert blir tydelig når man begynner å sjekke alle hits man får på google er at selv Warhols velkjente, og siden lenge oppfylte, profeti om 15 minutters verdensberømmelse for alle, forlengst er blitt passert og redusert til 15 sekunder. Vi befinner oss også i en verden der artister på kjøret beviselig har fans som er langt mer begavet enn dem selv. For Crocker er noe mye mer komplekst enn en kjønnsforvirret fyr som griner over medias harde fremfart med idolet hans; man skal ikke se spesielt mye av hans øvrige produksjon før man skjønner at dette i hovedsak er noe mye mørkere og langt mer creepy. Og det er selvfølgelig her jeg begynner å like det som skjer.
Det lange blekede håret til Crocker er mer eller mindre kopiert fra dere-vet-hvem, og når han i en kort video ber dem av oss som ikke liker ham å kysse ræva hans (han beskriver det for all del mye mer grafisk og eksplisitt enn som så, det går ned i detalj på de bevegelser han ønsker at tungen skal gjøre, og hvor langt opp), har han det i fletter.
Det vennlige, men litt skjeve, smilet virker på alle måter som det sitter på en liten jente med ambisjoner om modellkarriere, men øynene forteller noe diametralt motsatt; det er avgjort det rasende mørke blikket til en genuint pissed off tenårsgutt som neppe kommer til å ta noe mer dritt enn han allerede har gjort.
Stemmen som instruerer oss til å gå ned på knærne og gjøre trutmunn tilhører også avgjort en mild, vennlig ung kvinne – men ordene, og den irriterte nerve som ligger blottet og nedfelt i det som sies – oser av frustrert testosteron.
Og dette er bare et lite risp på overflaten; det ligger myriader videoopptak der ute, noen hysterisk morsomme («This aint no one night stand, boy, no need to bring your sleeping bag. This is a 5 minute stand, you hear me? I dont want you in my house, boy!»), noen, som over nevnte, rimelig spooky, men oftest er det snakk om en slags verbal blog om popmusikk og gay politics.
Det er mulig man kan si jeg er litt sen med å notere fenomenet, at jeg er gammel og treg og argumenterer ut fra et passert 1900-tall – og det er for så vidt helt korrekt, men vi har alle hørt om den hotte jenta som fikk betalt av myspace for å adde nye friends siden hjemmesiden hennes var så forpult god, men er det noen som husker hva hun heter? Internettkjendiser har så langt hatt veldig kort levetid i den kollektive bevisstheten, men noe ved Chris Crockers produksjon indikerer at det kanskje er på vei til å forandre seg på alvor nå.
This is the vicious new breed, folks.
