Mediene tegner et relativt svart bilde av tilværelsen. «Helsvart for kommunen», «Giganttap på næringsprosjekt», «Korrupsjonslignende forhold?», er overskrifter vi kjenner igjen. Avisverdens ønske om å pirre vår leselyst gjør at det er de sterke motsetninger og den endimensjonale virkelighet som selger.
Medienes fremstilling kan du gjerne oppleve som dypt urimelig og fordreid. Altfor ofte er det slik at en selektiv og til dels bevisst feilaktig informasjon blir brukt for å lage en «story». Kommer du som informant med fakta, så blir journalisten sur fordi du ødelegger saken hans.
Vi blir presentert for en medieskapt versjon av virkeligheten. Rollehefte er som regel delt ut når journalisten ringer; pasienter dør. Konserter avlyses, bad stenges og beredskapen svekkes. Hva er din kommentar?
Gjerne illustrert med bilde av ordføreren som ser ut som han er på vei til sin egen begravelse. For det er jo «litt sant» at det går dårlig med kommunen. Er det ikke?
Det er ikke alltid samsvar mellom løfter og virkelighet. Så informasjonsfolk kan takke seg sjøl. Sannhet blir ofte et relativt begrep også hos informasjonsfolk. Da er det ikke så rart tvilen komme til syne når du forklarer til journalisten at det faktisk går bra hos oss.
Det må være noen som ikke snakker sant. Kanskje ikke helt sant. Det kan være den andre halvdelen av sannheten. Den halvdelen som forteller historien om at vi det siste året har hatt en pen økonomisk vekst.
Det nok noe som ikke stemmer, sier noen. Eller er det bare «triksing» med tall?
Omdømmemålinger og tiltrobarometer plasserer informasjonsfolk i samme kategori som den kulørte ukepresse, tabloidpressen og GILDE. Tilfeldig? – Neppe! For vi er jo gjerne med på journalistenes runddans med kildene.
Som informasjonsansvarlig gir du gjerne saklig informasjon om budsjettutvikling, resultater og tjenesteproduksjon. Hørte jeg et gjesp? Problemet er at dette er ur-kjedelig å skrive om for landets aviser og etermedier. Snakker du om kvartalstall så er du en «party-killer» med mindre du befinner deg i et overstadig lystig lag med økonomer med veldig sære fritidssysler. Hvor sannsynlig er nå egentlig det?
Vi bombarderes jo med informasjon. Vi siler og sorterer for å overleve. Vi glemmer kanskje heldigvis det meste. Er det rart journalisten må skrive med store bokstaver? De fakta som snakker til hjernen hører vi ikke. Men historien som sender en appell til hjertet fortolkes og etterlater spor.
Mediene og alle aktørene vet at konflikt setter følelser i sving. Pasienter dør og varmen er skrudd av. Sånn kan vi jo ikke ha det, vil noen si.
Men hvor er debatten blant journalister om etikk og fag. Hvor ofte skjer det at man setter nyhetsjournalistikken under lupen. Jo da noen yppersteprester snakker om det, men hva med journalister flest. Har vi utviklet et nytt journalistisk «laugsvesen» som ikke våger å reise en faglig kritikk av slett håndverk og kildebruk?
