Meningene var delte om VG-redaktørens meninger. Hva bør vi egentlig mene om det?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter. 

Spørsmålet er tydeligvis ikke åpenbart. Det kom fram da Pressens Faglige Utvalg (PFU) på det første møtet etter sommerferien behandlet en klage fra Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne mot en episode av VGs «Mediebobler».

Trolig er dette kjente størrelser for lesere av Journalisten, men for å oppsummere: Gilbrant og Suvatne, til daglig politiske journalister i Nettavisen (tidligere Dagbladet), er forfatterne av den omstridte salgssuksessen «Partiet». De to har klaget inn flere medier til PFU for hvordan boka og forfatterne er blitt omtalt. 

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Den, i hvert fall foreløpig, siste klagen var mot «Mediebobler», podkasten hvor ansvarlig redaktør i VG, Gard Steiro, sammen med medprogramleder og VG-kommentator Anders Giæver, mener og synser om mediebransjen. Ofte sammen med gjester.

«Mediebobler» er også lørdagsepisodene til podkasten «Giæver & gjengen», hvor VGs kommentatorer – og innimellom gjester – mener mangt om politikk og andre ting på hverdager.

Et viktig stikkord her er mener. Og at podkasten lages av den gjengen som produserer VGs ledere og kommentarer.

Sekretariatets tolkning

Hvorfor er dette viktig? Jeg har noen meninger om det, men aller først: 

Da PFU-sekretariatets innstilling ble lest opp før utvalget behandlet klagen mot VG, ble også meningsbiten understreket.

– Den innklagede podkasten må, slik PFU ser det, oppfattes som en menings­publisering, leste PFU-rådgiver Arild Kveldstad.

Han fortsatte med hvorfor det er viktig i denne sammenhengen:

– Meningsinnhold er underlagt de samme etiske krav som annet redaksjonelt innhold. Samtidig har utvalget slått fast at det skal være stor takhøyde for sterke karakteristikker og spissformuleringer i denne typen innhold.

Med andre ord: Hvis «Mediebobler» er meningsjournalistikk, åpner det for tøffere skildringer og beskrivelser uten at det nødvendigvis utløser krav om samtidig imøtegåelse. Selv om menings­journalistikken også må forholde seg til presseetikken og Vær Varsom-plakaten, noe PFU har slått fast i flere avgjørelser. 

Ikke så meningssterk

Eivind Ljøstad, til daglig sjefredaktør i Fædrelandsvennen og representant for redaktørene i PFU, var ikke overbevist om at «Mediebobler» var meningsjournalistikk.

– Altså, dette er et litt sånn prinsipielt spørsmål, sa Ljøstad og la til:

– Fordi jeg er veldig varm tilhenger av stor takhøyde i en kommentarartikkel. En personlig skrevet mening. Det har vi hatt mange saker om i PFU, og det forsvarer vi alltid. Men hvis en hel podkast skal få samme forsvar, eller takhøyde, det synes jeg vi må diskutere.

Ljøstad fortsatte med å si at han ikke oppfattet «Mediebobler» som en spesielt meningssterk podkast.

– Det er en slags «Forklart»-podkast for mediebransjen, argumenterte han, med henvisning til Aftenposten-podkasten.

Ådne Lunde, journalist i Bergens Tidende og representant for journalistene i utvalget, hadde derimot ingen problemer med å anse «Mediebobler» som menings­journalistikk.

– Det er ikke problematisk for min del, var hans mening.

En helt ny sjanger?

Diskusjonen fortsatte. Og den ble litt rar. Det ble nevnt at hvis karakteristikkene av Gilbrant og Suvatne hadde blitt fremstilt i en skriftlig kommentarartikkel, ville den trolig fått «innvilget» takhøyde, men formatet forvirret utvalget. Noen lurte på om det var snakk om en ny sjanger.

Konklusjonen ble at PFU ikke konkluderte på dette. Poenget i innstillingen om at dette var å regne som en menings­publisering, ble tatt ut av teksten – men utvalget kom fram til at VG ikke hadde brutt god presseskikk, uavhengig av uklarhetene rundt sjanger.

Noe som kanskje var like greit. For PFU fremsto ikke helt klare for å lande dette spørsmålet på møtet forrige onsdag.

Nå kan jeg legge til at det også var høy aktivitet i Slack-kanalen til Journalisten-redaksjonen da PFU diskuterte temaet. Vi var ikke samstemte om nyansene, vi heller.

Temaet krever imidlertid en avklaring på et tidspunkt, og jeg tror kanskje ansvaret for det i større grad bør legges på den enkelte redaksjon og ikke PFU.

Digital usikkerhet

Dette er ikke første gang menings­journalistikken skaper usikkerhet i digitale kanaler. En utfordring som oppsto når ledere, kommentarartikler og også en del debattinnlegg, ble publisert digitalt etter at nettavisene ble etablert, var at mange lesere ikke oppfattet forskjellen på disse publiseringene og ordinære nyhetsartikler.

Alle politikerne er enige, fastslår TV 2-sjefen. Likevel er bransjen fanget i et «nullmomsspill»

De to første tiårene med nettpublisering så det meste likt ut. Forskjellene var få visuelt på en menings- og en nyhetsartikkel – og alt annet som ble lagt ut. Lederen sto ikke på side 2 i nettavisen, nå så den ved første øyekast ut som en nyhetsartikkel uten byline. En kommentar og en nyhetsartikkel hadde – og har for så vidt mange steder fremdeles – samme type byline. Kanskje samme tittelfont.

For å løse dette fikk vi etter hvert bedre merking; det store flertallet la inn en tekst som fortalte at dette er nettopp en meningsartikkel. Fremdeles er det lesere som ikke får dette med seg, men ting er blitt tydeligere.

Ingen merking

Men dette gjelder kun tekst. For å ta et eksempel fra «lydsiden»: 

Da Anders Giæver i fredagens episode av «Giæver & gjengen» ønsket velkommen, fortalte han hvem han hadde med i studio med navn, men nevnte ikke hva de jobbet som. Faste lyttere vil sikkert kjenne dem igjen, men alle er trolig ikke det. 

I beskrivelsen som følger med episoden, teksten som står sammen med podkasten som lastes ned, står det heller ingenting om at dette er kommentatorer som mener og synser. Det blir det opp til lytterne å oppfatte.

Hvis VG hadde merket podkasten som kommentar eller meninger, tror jeg ingen i PFU ville stilt spørsmål ved det.

I PFU-møtet ble det også problematisert at det er gjester med i «Mediebobler». I den innklagede episoden deltok en meningssterk Anne Holt.

Det er selvsagt riktig at det sjelden dukker opp gjester i en kommentarartikkel i VG. Samtidig, kilder kan siteres også på kommentarplass, det er i hvert fall vanligere enn før, og her tror jeg vi må være åpne for at det har vært en utvikling siden redaktørenes meninger ble formidlet på papir.

Intervju gir mening

Meningsavdelingen til New York Times publiserer for eksempel menings­journalistikk på alle flater, men alt er tydelig merket som opinion. 

Kikker man innom avdelingens publiseringer, vil man også se at de legger ut rene intervjuer på meningsplass. Intervjuer som kanskje mer er en samtale hvor den som intervjuer også slipper til med betraktninger og tolkninger.

Også i USA er det blitt stilt spørsmål ved om dette er meningsjournalistikk (blant annet fra journalister i avisens nyhetsavdeling), men New York Times definerer dette som det. Noe VG også lett kan gjøre.

Nå er det ikke kun i podkastformatet vi har «bastarder» som er litt nyhet og litt mening. I Aftenposten, særlig utenriks­avdelingen, er redaksjonen veldig glade i nyhetsanalyser. 

Disse gir meg ofte god innsikt, men er analysene meninger? De er ikke skrevet av kommentatorer, ofte er det korrespondenter, men analysene peker gjerne i en retning.

Det kommer kanskje ikke fram så sterke meninger under denne vignetten, men hadde et annet mediehus valgt å publisere dem med vignetten kommentar, tror jeg ikke så mange hadde reagert.

Mangler takhøyde

Siden Aftenposten har valgt å gjøre som de gjør, vil jeg tro at deres synspunkt er at dette ikke er publiseringer som skal ha en større takhøyde (men det gjenstår å se hvordan de vil argumentere hvis en nyhetsanalyse blir klaget inn til PFU). 

Hvis VG, eller andre medier, ønsker at deres meningsjournalistikk – om det er snakk om sterke meninger eller analyserende synspunkter – skal ha dette ekstra vernet, kan de lett ta det valget selv. Og det vil overraske meg om PFU vil overprøve standpunktet.

Etter å ha skrevet denne teksten, lyttet jeg til forrige helgs «Mediebobler», hvor Steiro og Giæver diskuterer PFU-diskusjonen, og slik jeg tolker dem, mener de to at det de holder på med er meninger.

Så derfor: Når ansvarlig redaktør i Norges største avis mener ting om mediebransjen i en podkast i regi av mediehusets kommentaravdeling, er det menings­journalistikk.

Men podkasten bør merkes.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Eksplosiv vekst og uventede forbindelser: Medieprofessor mener det handler om kjemi

Hvor mye KI-hjelp kan vi ta imot før resultatet blir kunstig?