På SKUP-konferansen stilte undertegnede opp i en paneldebatt om innvandringsfeltet. Avtalen var at siste tids offentlige debatt om HRS/Storhaug ikke skulle være et tema, dette fordi det ikke er mulig på nåværende tidspunkt å ha en åpen samtale om saken, av blant annet hensyn til en rekke aktører, og på grunn av den betydelige belastningen medias behandling av nevnte sak har vært og fremdeles er for undertegnede med flere. Dette ble for vanskelig for NRKs Per Anders Johansen, NRK Dagsnytt. Særlig to punkt insisterte han på en utdypning om: 1. Mitt kildetilfang. 2. Skillet mellom aktivisme og journalistikk.
Sett i lys av innvandrerkvinners utspill siste tiden, er det på sin plass med et tilbakeblikk på sentral «mediehistorie» knyttet til tradisjonsbestemte overgrep og kilder. Og også arbeidsmetoder. Tilbakeblikket vil medføre at jeg sannsynligvis ytterligere utfordrer janteloven. Vel, det er i alle fall ikke oppsiktsvekkende.
Hvem, hvor og når?
Det synes å herske en nærmest total forvirring i media knyttet til både nevnte tema, hvem som har stått frem hvor og i hvilken sammenheng. Ja, forvirringen synes nærmest å ha glidd over i mystisisme.
Et tilbakeblikk: Tvangsekteskap ble omtalt første gang i media i 1992 (Dagbladet 8. november). Jeg var nyutdannet frilans og en ung norskpakistansk kvinne oppsøkte meg via en ansatt i Helsedirektoratet. Møtet med den «nye» problematikken, vekket kunnskapshunger, og jeg endte raskt i Pakistan, der jeg var i til sammen over to år i en treårsperiode. Boken Mashallah - en reise blant kvinner i Pakistan (Aschehoug) kom således i 1996, en bok med en rekke nærgående intervju (alle anonymisert), og der også dybdeintervju ble oversatt for kvinnene før utgivelsen. Boken vakte debatt, og den hadde nok «stått bedre» noen år senere. Den førte imidlertid til et betydelig og uvurderlig kildetilfang her i Norge; pakistanere og arabere, som er demokrater på sin hals, kontaktet meg. Samtidig oppfordret forlagsredaktør William Nygaard meg til å skrive en «Mashallah fra Norge».
Dette ble til boken Hellig tvang - unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug 1998), basert på sterkt anonymiserte intervju med ungdom - en bok som for øvrig fikk liten oppmerksomhet. Men den ble lest av journalist Tonje Steinsland i TV2 (da «Rikets tilstand»). Hun la særlig merke til omtale av et angivelig æresdrap av en norskpakistansk ung kvinne, som jeg hadde blitt informert om av en norsk bekjent. Sammen produserte vi program om æresdrap/tvangsekteskap - hovedprogrammet med utgangspunkt i den avdøde kvinnen. Programmene utløste bred debatt. Norskpakistanske Jeanette ringte TV2 og ville stå frem som et bevis for at jenter i Norge tvangsgiftes. Hun ble intervjuet av Ove Sjøstrøm i et lørdagsportrett (oktober 1999).
Nå har jeg imidlertid hoppet over en viktig hendelse: Kidnappingen av Nadia til Marokko i 1997, omtalt av Gunnar Hultgren i Dagbladet - mens dramaet pågikk. Nadia stod først frem i intervju med Kvinner og Klær sommeren 2001, uten min medvirkning.
Under mine mange reiser i Pakistan på 1990-tallet og enda flere samtaler med ansatte i skolen, helsevesenet, barnevernet, politiet og folk med innvandrerbakgrunn, dannet jeg meg et klart bilde av at tradisjonsbestemt praksis blir med i bagasjen ved migrasjon. Altså måtte dette bety at jenter i Norge blir kjønnslemlestet. Jeg hadde også forstått at ledere/talspersoner for ulike miljø nødig likte et offentlig søkelys på negativ praksis i miljøene. Under arbeidet med Hellig tvang, kontaktet jeg derfor Uteseksjonen som hadde en somalisk jentegruppe. Jentene bekreftet at søstrene deres ble sendt ut av landet for lemlestelse. Jeg vurderte imidlertid temaet som så sensitivt og viktig, at det fortjente betydelig dokumentasjonskrav før eventuell publisering. Derfor ble det ikke med i Hellig tvang.
Da jeg traff Saynab Mohamud i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) i mars 1999, hadde hun allerede blitt intervjuet åpent i Aftenposten. Saynab ville bidra som åpen kilde i et eventuelt program om kjønnslemlestelse. I den konfidensielle samtalen, ble det også klart at leder av SEIF ville bidra med søken etter flere kilder. Nesten ett år senere, i januar 2000, ringte Gerd Fleischer. Hun hadde fått kontakt med en ung kvinne, som var sendt til krisesenter, og som ville bli med i en TV-produksjon. Dette var Kadra Noor.
I oktober samme år kontakter frilansjournalist Hanne Eide Andersen meg. En ung kvinne ville at Eide Andersen skulle publisere erfaringene hennes som importert barnebrud til Norge. Eide Andersen ville at jeg skulle «ta saken». Denne kilden var hovedcase i NRKs dokumentar 15. mars 2002.
Frihet til å søke virkeligheten
Jeg tok meg den friheten å arbeide som frilans - kontinuerlig med integreringstema. Friheten innebar at jeg eksempelvis kunne oppholde meg i dagliglivet i Pakistan i måneder - uten å måtte produsere journalistisk. Jeg hadde tid til å erfare gjennom tett observasjon og nære samtaler. Jeg hadde stort sett ingen redaksjon å forholde meg til i arbeidsprosessen - altså var jeg fri fra ulike mediers politiske holdninger. Jeg har heller aldri hatt en partipolitisk tilknytning, noe som jeg mener har vært avgjørende for å kunne observere og analysere optimalt fritt de faktiske forholdene. Arbeidet mitt ble lagt merke til, kanskje først og fremst fordi så få andre arbeidet innen feltet, og journalistisk medførte det - som vist - et «gratis» kildetilfang. Et annet sentralt moment, er det enkle prinsippet om at tillit vinnes raskt hos kilder når kildene erfarer at journalisten har grunnleggende kunnskap om aktuelt tema. Hva gjelder overgrepproblematikk i aktuelle miljø, har det også generelt vært en fordel å ha etnisk norsk bakgrunn, dette fordi så mange av de unge og kvinnene frykter lekkasjer til eget miljø og familie - de stoler sjeldent på sine egne når de er i konflikt med tradisjoner og holdninger med nettopp sine egne.
For få kilder?
Johansen mener at «det er et dilemma at det er så få caser og så få kilder». Jeg er helt uenig, i den forstand at både casene og kildene er særdeles mange, men hovedproblemene er disse:
ï¾· Frykt for represalier fra sine egne medfører at de fleste tier om tradisjonsbestemte overgrep, og de som ikke tier, forteller oftest ikke sannheten - også blant annet av frykt for represalier
ï¾· Sentrale kilder innen det offentlige (som sitter på førstehåndskunnskap), er ofte bundet av taushetsplikt
ï¾· Offentlig ansatte frykter ofte for å bli stemplet ut på den ekstreme høyresiden hvis de formilder faktisk erfart problematikk
ï¾· Mangel på både generell og spesifikk kunnskap i media om integreringen og innvandringens utfordringer, har blant annet medført hyppig og ukritisk bruk av «innvandrerledere» på ulike nivå, og eksempelvis også vinklinger på reportasjer som overhodet ikke harmonerer med faktisk forhold (eksempel: jeg kan mer enn ane meg katastrofen hvis jeg hadde klart å publisere en reportasje om økonomisk politikk i Dagens Næringsliv).
Aktivisme
Går det an å kombinere samfunnsengasjement og journalistikk? Ja, selvsagt. Personlig anser jeg medias samfunnsengasjement - ikke minst knyttet til innvandringen - som avgjørende for å videreføre demokratiet og velferdsstaten. Men når tipper engasjement over i aktivisme? Selv opplevde jeg den siste tiden som journalist (fra ca 2000-2002), at jeg ble mer og mer utålmodig politisk. Utålmodig i den forstand at det jeg mente (og mener) er åpenbare riktige politiske løsninger for å beskytte de mest sårbare - barn, ungdom og kvinner med innvandrerbakgrunn - samt også å beskytte det umistelige demokratiet og velferdsstaten, dessverre uteblir. Jeg hadde utviklet en så grunnleggende erkjennelse av problemenes karakter, omfang og betydning, at det ville være svært vanskelig å fortsette på reportasjeplass, som krever optimal nøytralitet og distanse. Min tålmodighet var på bristepunktet. Dette tok jeg konsekvensen av. Derfor var det en lettelse å kunne gå inn i Human Rights Service og fortsette med ganske ordinært journalistisk dokumentasjonsarbeid, men også å kunne jobbe nettopp politisk.
Temaet integrering/innvandring er og har vært særdeles betent og også sensitivt. Å ligge i front journalistisk, krever et optimalt dokumentasjonskrav, særlig når ny problematikk graves frem. Norsk media trenger journalister som spesialiserer seg innen temaet, et tema som er vår samtids og fremtids antakelig største utfordring. Det har jeg ment lenge. Men om rådet er lurt å etterfølge, stiller jeg meg i dag tvilende til, da med tanke på helse og livskvalitet.
Hege Storhaug,
tidligere journalist, nå informasjonsleder i Human Rights Service
