DEBATT:
Pressens Faglige Utvalg trenger førstehjelp
Saksbehandlingsfeil og underutviklet metode: Det bør ikke være grunnlag for å karakterisere PFU for et supperåd. Skal tilliten bevares, trengs det en full gjennomgang, skriver Vegard Venli.
Styret i Norsk presseforbund bør snarest sette ned et bredt representert utvalg, for å vurdere å bytte ut dagens muntlige metode i PFU, skriver innleggsforfatteren.
Foto: Marte Vike Arnesen
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Både i Journalisten og i Medier24 har det kommet frem at PFU-lederen og generalsekretæren i Norsk presseforbund har konkludert med at førstnevnte var habil til å behandle klagen fra Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne på pressedekningen av deres bok «Partiet».
Problemet er bare at ingen av dem er gitt myndighet til å avklare PFU-lederens habilitet.
I alle fall ikke om man skal forholde seg seriøst til vedtektene for PFU, som er vedtatt av styret i Norsk presseforbund. Her kan man nemlig lese:
«Dersom spørsmål om habilitet reises i møte, fatter utvalget endelig beslutning».
Ordlyden er klar, og skulle ikke være til å misforstå.
Her følger så et ordrett sitat fra PFU-lederens redegjørelse om egen habilitet under møtet:
«Før vi starter behandlingen av denne så skal jeg gjøre oppmerksom på at jeg var leder for samfunnsavdelingen i TV 2 fra oktober 2019 til 1. mai i fjor. Men jeg sluttet i TV 2 da, i mai, og har ikke vært ansatt, og har selvfølgelig hatt ingenting å gjøre med denne saken som kom på et mye senere tidspunkt. Men da er dét opplyst om, og denne vurderingen har jeg også gjort før forslaget fra sekretariatet ble klart. Okei, da åpner vi for diskusjon om denne saken.»
For å oppsummere:
PFU-lederen reiste selv spørsmål om egen habilitet, i møtet. Men utvalget fattet ingen beslutning. De diskuterte ikke en gang spørsmålet.
Det ser altså unektelig ut til at både PFU-lederen og generalsekretæren har tiltatt seg en myndighet de ikke har.
Det ser også ut til at det foreligger en saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på avgjørelsen. Frifinnelsen fikk flertall takket være PFU-lederens stemme. Det kan da ikke utelukkes at saken ville fått et annet utfall, dersom saksbehandlingsreglene hadde blitt fulgt og utvalget hadde diskutert og votert over lederens habilitet.
Dessverre har ikke klagerne noen ankemulighet som gjør det mulig å få rettet opp i feilen. PFUs beslutninger er endelige, og kan ikke påklages.
Sånn som dette kan det ikke fortsette.
I 2022 uttrykte jeg meg kritisk til flere sider ved PFU-ordningen, og manglende klagemulighet var ett av mine ankepunkter. Jeg var også kritisk til at PFU holder seg med en underutviklet presseetisk metode.
Siden den gang har Norsk presseforbund lagt inn en formulering på nettsidene, hvor de skriver at «den muntlige diskusjonen i møtet er PFUs metode for å komme frem til konklusjonen».
Det man i praksis beskriver her, er ikke en metode. Men en diskusjonsform der alle argumenter er tillatt, og der alle argumenter veier like tungt. Det holder ikke.
Misforstå meg rett, sekretariatet i Norsk presseforbund jobber dønn seriøst med sakene, og innstillingene deres blir bare bedre og bedre. Det sitter også mange smarte folk i utvalget som jeg også har stor respekt for. Isolert sett er argumentene som fremføres også tidvis gode.
Problemet med den muntlige «metoden» som utvalget holder seg med, er likevel at det i praksis er umulig for journalister å trekke sikre konklusjoner om innholdet i presseetikken basert på deduksjon. For hva hjelper det egentlig å være flink til å oppfatte det normative innholdet i tidligere PFU-avgjørelser, når argumentene fra hodene til PFU-medlemmene alltid er tillatt og alltid har forrang i neste møte?
Behandlingen av «Partiet»-saken illustrerer poenget. Et medlem var inne på ordlyden i Vær varsom-plakaten. Der står det at journalister skal unngå bindinger som «kan føre til spekulasjoner om inhabilitet». Det syntes vedkommende var strengt.
Og der stoppet fastleggelsen av hva som innholdsmessig ligger i dette vilkåret i Vær varsom-plakaten. I stedet fortsatte kafé-praten rundt bordet. Og «fasiten» ble slik den alltid blir i PFU, flertallets frie skjønn avgjorde konklusjonen også denne gangen. Uten å klarlegge innholdet i Vær varsom-plakatens ord, og uten å forankre argumentene i gyldige presseetiske argumentkilder.
Det er faktisk ikke til å leve med at PFU på denne måten skaper presseetisk usikkerhet, ikke følger saksbehandlingsreglene de er gitt, eller blir kalt et supperåd av en som ofte representerer klagere som opplever seg rammet av journalistikk.
PFU trenger førstehjelp. Styret i Norsk presseforbund bør snarest sette ned et bredt representert utvalg. Dette utvalget bør vurdere å erstatte dagens muntlige metode og fullstendig fritt skjønn med en metode som sikrer logisk stringens og forutsigbarhet.
Det bør også utredes om saksbehandlingsfeil og prinsipielle tolkningsspørsmål bør kunne påklages til en overordnet ankeinstans.
Og det bør vurderes om allmennhetens representanter fortsatt skal være i mindretall. Finnes det noen annen begrunnelse for denne bestemmelsen, enn at vi i pressen er usikre på at utvalget vil konkludere i samsvar med det resultatet vi ønsker oss? Det er i så fall en usikkerhet vi enkelt kan fjerne med tydeligere føringer for tolkningen av Vær varsom-plakaten, slik jeg første gang tok til orde for i 2022.
Den debatten som i flere år har pågått om utvalget, både i og utenfor spaltene, kan i verste fall svekke legitimiteten til hele ordningen. Det bør bekymre alle som frykter statlige alternativer som ordningen som nå diskuteres i Danmark.
