Når media gjør mennesker til monstre

• Teksten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Først om noen år vil vi se hva som egentlig skjedde da kronprinsessens sønn ble skandalisert. Noen vil få innsyn i politiets etterforskning. Vi vil se hvordan saken så ut på innsiden, og hva media formidlet. Vi vil forstå mer om hvorfor politiet lakk som en sil, hvilke pengebeløp som ble utbetalt til kilder for bilder, videoer og opptak, og om disse havnet hos kriminelle eller andre. Vi vil forstå hvordan saken fortonte seg for kongefamilien, og om de forholdt seg til den på noen annen måte enn andre familier i krise. Vi vil kunne bedømme om medienes pompøsitet og selvgratulasjoner var berettiget denne gangen.

Jeg følger dette med bange anelser, siden jeg de siste par årene har sittet fordypet i en av norgeshistoriens største krimsaker. Arnfinn Nesset-saken, om sykehjemsbestyreren som ble dømt for 22 giftdrap, var for 1980-tallets medier det Høiby-saken er i dag: Den Store Saken som alle medier konkurrerer om og som dag etter dag sikrer løssalg og klikk.

Jeg hadde lest avisenes dekning av saken og trodde jeg hadde oversikt, da jeg i 2020 fikk lese politietterforskningen av Nesset. Der kunne jeg dag for dag følge hva som skjedde i avhørsrommet, og sammenligne med hva mediene skrev. Det var tankevekkende. Det som stod i avisene, var ikke i nærheten av det som faktisk skjedde. Det var som om det media meldte bare var et vagt speilbilde, men ikke i et vanlig speil, i stedet forvridd som i speilene på tivoli.

VG hadde de «beste», mest interessevekkende forsidene. Avisens reportere fikk flere lekkasjer, fulgte i Kripos-etterforskernes kjølvann og kunne gjerne ta følge med etterforskerne opp til Orkdal på mandag morgen. Det leserne ikke ante, var hvor mange oppslag som var feil.

I boka «Den usannsynlige seriemorderen» som kom ut i høst, viser jeg omfanget. Tre av VGs sju forsider de første dagene etter arrestasjonen var direkte usanne. Nesset hadde ikke bestilt «12 liter ren gift» slik VG påstod, men en tusendel. 

VG hevdet at curacit kunne påvises i kroppen, men det kunne det ikke. VG påstod at Nesset tilsto etter å ha vært presentert for «et overveldende bevismateriale», men ingen bevis var lagt foran ham. 

VG meldte at «100 dødsfall granskes», men tallet var 16 (først etter et halvt år kom det opp i 61). VG påsto at styret på sykehjemmet hadde kjent saken i fire uker, men det riktige var fire måneder. VG skrev at politiet planla å åpne flere graver, men ingen slike planer fantes og ingen grav ble åpnet. VG skrev at Nesset «ba om nytt avhør», men det gjorde han ikke. VG skrev at Nesset rekvirerte gift fem ganger, men tallet var tre. VG skrev at Nesset tilsto drap på «en frisk kvinne», men den aktuelle personen var en mann, og han var døende.

Feilene ble sjelden korrigert. Det var ikke mulig å ettergå kildene, siden de ofte var anonyme. Sakene var spekket med formuleringer som «etter det VG erfarer», «overfor VG blir det antydet at», «opplysninger VG sitter inne med tyder på». Da jeg snakket med folk i Orkdal 40 år etter saken, levde mange av feilene videre som myter, de var aldri korrigert.

Dagbladet forsøkte å komme ovenpå i kampen om aviskjøpere. En journalist spurte Nessets forsvarer om klienten viste anger. Forsvareren sa at han ikke hadde hørt Nesset si noe slikt, til ham hadde han jo ikke innrømt noen skyld. Forsidetittelen ble: «Giftmorderen angrer ikke».

Noen uker før rettssaken slo VG fast på forsiden at Nesset var «seksualavviker». «Nesset var nekrofil», stod det på innsiden. Leserne fikk vite at Nesset «ble seksuelt tilfredsstilt da han satte giftsprøytene på sine pasienter i Orkdal.» Det stod at dette var konklusjonen fra rettspsykiaterne i saken, men journalisten hadde misforstått totalt. På side 185 i rapporten stod det: «Det er ikke registrert avvik av seksuell karakter». VG beklaget aldri feilen.

Det ligger til medienes samfunnsoppdrag å ettergå makten, men krimjournalistikken har ikke egentlig noen maktkritisk tradisjon. I boka «Kriminelt. Kriminaljournalistikk i norske populærmedium» skriver medieviter Lars Arve Røssland om sjangerens etos eller selvforståelse. Han beskriver krimjournalismen som en slags «ideologi» der journalistene er på avslørings- og forsvarsoppdrag på folkets vegne. De skal forsvare «vanlige folk» mot kriminelle og opplyse allmennheten så den kan forsvare seg. Krimjournalistikken får dermed sammenfallende interesse med politi og påtalemyndighet. Tradisjonelt har dette passet inn i den kildesituasjonen som krimjournalisten står i, siden politiet har informasjonsmonopol, og den som har de beste politikildene får de beste lekkasjene og blir nyhetsledende.

Rapporten «Baneheia-saken. En kritisk gjennomgang» fra Norsk presseforbund og Fritt ord (2023) viser problemene med dette. Forfatterne skriver at politiledere ble helter i dekningen, de var så kalt primary definers som definerer problemstillingene og unnslipper kritiske spørsmål. Journalistene var prisgitt de opplysningene politiet ville gi dem og hadde stor tillit til rettsvesenet. Det hadde skjedd to forferdelige drap og var ikke tiden for kritiske spørsmål. Journalistene bekreftet hverandre, og så ikke egne blindsoner. 

Da aktører utenfra, som journalisten og forfatteren Bjørn Olav Jahr, stilte spørsmål ved bevisene, ble innvendinger fortiet, bortforklart og latterliggjort.

Å trekke linjer fra Nesset via Baneheia til dagens Høiby-sak kan være sveipende. Sakene har over 20 års mellomrom. Det finnes likevel fellestrekk. Dette er kriminalsaker så oppsiktsvekkende at det går årevis mellom hver gang de oppstår. I alle saker er detaljene groteske. Baneheia-rapporten beskriver en slags unntakstilstand, en allmenn følelse av tapt uskyld. Sakene er så interessevekkende at hver minste flik av ny informasjon kan sikre klikk og salg, og det finnes dypfestede, arketypiske fortellinger om helter og skurker.

Alle disse sakene har elementer av sedelighetskriminalitet, og mediene fremhever dermed avvikende trekk hos de antatte gjerningsmennene. Arnfinn Nesset ble omtalt som en servil, smiskende, kaldblodig giftmorder drevet av (et påstått) seksualmotiv. I Baneheia-saken ble den uskyldig dømte Viggo Kristiansen omtalt som uberegnelig, truende, «en tikkende bombe». Gradvis glir fremstillingen av Marius Borg Høiby over mot et bilde av en kynisk, aggressiv, voldelig, dop-selgende sedelighetsforbryter, han er «ute av kontroll».

Når menneskers avvik fremheves og det menneskelige ved dem forsvinner, står man igjen med bilder av monstre. Som monster har man ikke lenger krav på forståelse, nyansene forsvinner, alt blir svart-hvitt.

Svart-hvitt-bildet forsterkes av pressens kildetilfang. Politiet har all informasjon, og blir bare eventuelt supplert med ofrenes historier. Offentligheten får ikke inn alternative synsvinkler. Det blir ikke rom for komplekse sammenhenger, andre synsvinkler, alternative teorier, tvil, spørsmål ved bevismaterialet.

Satte Nesset egentlig den sprøyten? Var Viggo Kristiansen i Baneheia på det tidspunktet? VG melder i en bisetning at et av Høibys ofre ikke opplever at hun har blitt voldtatt, men ingen følger opp. Noen spørsmål stiller man bare ikke.

Hvilke blindsoner finnes hos de reporterne som nå følger Høiby? Vi kan bare gjette, slikt kommer først fram i ettertid. Feilene i Nesset-saken ser vi tydelig først nå, og det tok 20 år før Baneheia-dekningen ble gjennomgått. Mediene går gjennom sine generasjonsskifter, lederne er nye, problemstillinger endres.

Teknologien utvikler seg. Et nytt fenomen er det massive tilfanget av opptak – telefonsamtaler, mobilvideoer, tekstmeldinger – vi legger igjen spor over alt. Muligheten for privatliv innskrenkes. 

Det Høiby sier til venner og kjente kan gå rett ut på nett. Det han sier fortrolig til politiet legges ut på nett. En sms til en kamerat havner i VG. Hva han har googlet på mobilen, står i Aftenposten. Hvem han er venner med og deres nettverk, kommer i en bok.

I boka «Ute av kontroll» kan man ane tilløp til panikk i Se og Hørs redaksjon, reporterne vet ikke hvor Høiby har tilbragt julen. Heldigvis får de tips om at han sitter på et fly, og sender en fotograf til Gardermoen. Det nye tilfanget av digitale opptak stiller nye spørsmål: Finnes det noe som fortsatt er privat, også for mennesker som har gjort noe galt?

Vær varsom-plakaten setter grenser, men et nytt fenomen er at de kan omgås. Journalistene har oppdaget bokformatet kan frigjøre dem fra etiske retningslinjer. Det man ikke kunne publisere, kan legges ut likevel, i en bok. Dette er ikke bare en mulighet, det er så lukrativt at det fremstår nødvendig. Etter skandaleoppslagene kommer historien om hvordan de ble til, spekket med insinuasjoner og opplysninger som ellers ville utløst samtidig imøtegåelse. Rettssaken der Høibys forsvarere forsøkte å stoppe boka «Hvite striper, sorte får», må forstås som et hjelpeløst forsøk på å gjenopprette noen grenser.

En ny ting i Høiby-saken er at den kan ikles maktkritikkens klær. Der sakene om bestefar Sven O. Høiby bare var kjendisjournalistikk, får Se og Hør nå pris på mediedagene for en dekning «rett i kjernen av samfunnsoppdraget». I boka der bladets reportere «forteller til» forfatter Kjersti Kvam får vi vite at de er «kommet inn i varmen som en fullverdig, seriøs leverandør av samfunnsendrende journalistikk».

Det stilles få spørsmål ved denne maktkritikken. Morens valg av ektefelle har gitt Høiby et nettverk med store muligheter, i det ligger en slags makt. Det er også pressens oppgave å opplyse at han utgjør en sikkerhetsrisiko for kongehuset og landet. På den annen side har han ingen tittel, han er ikke valgt til noe, har ikke søkt maktposisjoner, og rår ikke over noen offentlige budsjetter. At han visstnok får 20.000 kroner i måneden av mamma, er for en 27-åring ikke et tegn på makt, men på at du har mislyktes i livet. Morens ekteskapsvalg ga ham fordeler, men også ulemper, som å bli spanet på døgnet rundt av fotografer fra samme organ som nå driver «maktkritikk» av ham.

Høiby har i en pressemelding opplyst at han har «flere psykiske lidelser» og «over lengre tid» har «slitt med rusbruk». Alle som vet hvordan det er å ha en rusmisbruker i familien, forstår at dette er en tilstand av sorg og fortvilelse. I en slik situasjon er alle familier maktesløse, uavhengig av hvilken tittel de måtte ha. Man må spørre om det finnes grenser for «maktkritikk» mot en rusmisbruker i en slik situasjon, og hvor mye man skal gjengi av privatlivet til en person med «flere psykiske lidelser». 

At monarkiet er en utdatert styreform er en annen sak, men når mennesker først er satt i en slik situasjon, må man spørre seg hvilken plass de skal få ha til å få være mennesker.

Mediene skal sette underbelyste saker på dagsorden, men dette er ikke en underbelyst sak. Aftenposten har vist at saken gjennom et år ble dekket i over 10.000 artikler, eller 27 artikler i gjennomsnitt per dag. Ingenting tyder på at saken ikke hadde vært etterforsket uten pressen – allerede et år før den første mediesaken hadde politiet hatt bekymringssamtaler med Høiby om kokainbruk og forbindelser til organisert kriminalitet. Mange av sakene bygger på lekkasjer fra nettopp politiet. Etter over 10.000 artikler har ingen redaksjon dokumentert at kongehuset har misbrukt sin makt.

Maktkritikk er noe annet. Maktkritikk er å gå inn i de blindsoner som finnes hos både politi, rettsvesen, og mediene selv. Maktkritikk er å stille spørsmål som ingen andre stiller, som kanskje ikke en gang gir klikk. Hvordan innvirker politiets lekkasjer på rettssikkerheten til de involverte? Går det ut over tilliten til politiet som institusjon? Hvordan virker den massive dekningen for pårørende og ofre?

Maktkritikk er å stille spørsmål også ved medienes makt. To bøker er kommet ut, ingen av dem reflekterer rundt medias makt i saken. Hvilket ansvar har forresten mediene som har fulgt ham siden barndommen, for at Høiby utviklet psykiske lidelser og ble en utagerende rusmisbruker?

I rapporten om Baneheia-dekningen trekkes det opp noen lærdommer av feilene media gjorde da Viggo Kristiansen ble uskyldig dømt. «Let etter uavhengig ekspertise som kan utfordre politiets teorier», står det der. «Vær forsiktig med å portrettere siktede/tiltalte på bakgrunn av vitneutsagn». «Vær på vakt mot forutinntatthet og tunnelsyn». «Vær nysgjerrig og lytt til motstemmene». «Utstyr alle saker med en ‘kald hjerne’ som kan opptre som ‘djevelens advokat’» og «se saken med friske øyne». Gjør mediene dette i dag?

Politiet tok lærdom av justisfeilene fra 1980- og 1990-tallet. Politietterforskere forstod at manipulative avhørsteknikker kunne få uskyldige til å tilstå. Det var ikke lett, men politiet tok et oppgjør med teknikkene, endret dem og reformerte sine metoder. Jeg ser etter tegn til noe lignende hos mediene, men finner det ikke.

LES OGSÅ:I

Justismord er et nasjonalt traume: Hvordan kan mediene bidra til å unngå det neste?