Om arkitektur og journalistikk

Det er hundre år siden den nasjonale kulturbevegelse avstedkom romantiske byggverk som Frognerseteren restaurant, reist i god gammel tømmermannsglede, og umiddelbart etter denne tid, omkring 1910, så de første funksjonalistiske hus dagens Iys på Kontinentet. I mellomkrigsårene kom som kjent industrialiseringens formspråk for fullt, da Oslo ble en utpreget funkisby, og denne modernistiske stil har vart fram til våre dager.

Nå er det noen arkitekter — gjerne kalt postmodernister — som mener at vi må skru arkitekturhistoriens hjul tilbake og gi den førfunksjonalistiske byggemåten en renessanse, og de gjør det med henvisning til en bred støtte i opinionen. Vi så det i debatten om Tullinløkka-utvidelsen, der en forslagsstiller presenterte en Pantheoninspirert kuppelbygning som fikk oppsiktsvekkende stor oppslutning blant legfolk, og det samme viser seg i meningsutvekslingen om tradisjonsbaserte hytter og eneboliger rundt omkring i kongeriket.

Arkitekter flest reagerer med heftig yrkesstolthet mot det de oppfatter som kitsch, kopiering av fordums arkitekturformer, som da arkitekt Ketil Kiran — president i Norske Arkitekters Landsforbund — skrev opprørt i Dagbladet om den tilbakeskuende tendensen i hyttebyggingen — særlig blant de nyrike — og karakteriserte det som «et arkitekturens skrekkabinett», fulgt opp av arkitekt og Norsk Form-direktør Peter Butenschøn som i samme avis mente at «disse hyttepalassene er vulgære med sine utskjæringer og dragehoder» og sa at «de minner mer om Disneyland enn om norsk byggeskikk». Så kom statssekretær Per Kristian Skulberg i Kulturdepartementet, som er engasjert i statens arbeid med regjeringens bebudete Handlingsplan for arkitektur og design, fram i spaltene og advarte arkitektene ved å hevde at «vanlige folk føler at deres smak blir tråkket på». Og han la til: «Jo høyere i systemet arkitektene er, jo mer tilbakeholdne bør de være som smakspoliti. Et smakspoliti som kanskje representerer smale ghettoer.» (Dagbladet 4. og 11. november.)

Det er her jeg oppfordrer journalistene til å komme ut på teppet. Diskusjonen gjelder en profesjons — arkitektenes — arbeidskriterier, og berører i dette tilfellet en vesentlig side ved yrkesutøvelsen, nemlig formgivningen av bygninger og bebyggelser. Det dreier seg altså ikke om snever estetisk synsing. Jeg etterlyser en journalistikk som setter søkelys på arkitekturfagets ABC og framfører den grunnleggende problemstillingen: Hva innebærer det å etterstrebe en levende og vakker samtidsarkitektur? Dette dilemma blir ytterst sjelden tatt opp i avisene, og arkitektene selv er lite flinke til å formulere seg i slike disputter, og resultatet blir at subjektive stygt/pent-meningene får florere.

Vi har ingen etablert arkitekturjournalistikk her i landet. Utfordringen må bestå i å undersøke hvorfor arkitektene intuitivt — med hele sin faglige identitet — skyr plagieringen av tidligere epokers uttrykksformer. Journalister må sette seg inn i hva det innebærer at arkitekturen uavlatelig er i bevegelse, i endring, påvirket av sin tids teknologiske og kulturelle forhold. Selvsagt er all genuin byggekunst, hus som er tilpasset sine nabobygninger og sitt landskap, preget av bygningsarven. Arkitekter inspireres av tidligere epokers arkitekturverk, og kan låne motiver og funksjonelle løsninger fra bygningshistorien, men imperativet er at man ikke hermer en forgangen stilart.

Hovedstaden har fått en ny bygningsguide, Arkitektur i Oslo (Kunnskapsforlaget), som presenterer 1500 hus og husgrupper gjennom byens historie fra middelalderstedet i Bjørvika og Christian Kvarts by fra 1600-tallet via Grünerløkka og Lambertseter til dagens omgivelser. Denne mangfoldige kavalkade, illustrert med talende fotografier, viser eksplisitt hvordan hver tidsalder kjennetegnes av sitt særegne arkitekturspråk. Man kan vandre gjennom den urbane bygningsvevens ulike estetiske stadier, med guiden i hånden, og oppleve det rike utvalg av skiftende arkitekturuttrykk som er summen av den tusenårige Oslo-bebyggelsen.

Slik er det også i dag: Arkitekturen er et barn av sin tid. Mye av det nye tilhører riktignok de kommersielle spekulasjoners karakterløse byggeri, hus som er uten bygningskulturell betydning, men en stor del av samtidens byggeskikk vil leve videre og finne sin plass i den nasjonale arkitektursagaen.

Opp mot dette bildet må vi sette den etterlignende arkitekturen, for eksempel hytter som hermer Gudbrandsdalens idylliske setergrender eller hus som til forveksling minner om sine forgjengere i Sørlandets populære småbyer, og oppmuntre til en åpen diskusjon som favner hele problemkomplekset og ikke nøyer seg med å trekke populistiske slutninger slik statssekretæren gjorde. Vi har en utbredt «ukebladarkitektur», ja visst, noen hver kan bli påvirket av tabloidiseringen i samfunnet. Det er lett å falle for pastichen som surrogat for mer inderlige opplevelser. Men arkitekturen går ikke baklengs. Norsk byggeskikk er i ferd med å vekke oppmerksomhet internasjonalt, med sin regionale modernisme skapt av Sverre Fehn og en rekke yngre navn, og det skal bli spennende å følge utviklingen ved opptakten til det 21. århundret. Til dette trenger vi pressen, og gjerne TV-mediet (som stort sett glimrer med sitt fravær i arkitekturdebatten), for byggekunsten gjenspeiler sin sivilisatoriske virkelighet og bør som sådan utgjøre engasjerende sujetter for årvåkne journalister og deres redaksjonelle oppdragsgivere.

Jan Carlsen