Sviktende vitenskaps­journalistikk

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Boka «Mysteriet i Wuhan» ble lansert 28. mai. I den forbindelse ble forfatter Sigrid Bratlie intervjuet på TV 2, Dagsrevyen og i Aftenposten. Samtidig var det bokanmeldelser i de fleste store aviser. Mediedekningen var massiv, men også bemerkelsesverdig ensporet.

Det er ikke et problem at Bratlie fremmer en kontroversiell teori om at koronaviruset kan ha lekket fra et laboratorium i Kina. Problemet er at teorien presenteres nesten uten motforestillinger til tross for at den brede vitenskapelige konsensus fortsatt peker mot et naturlig opphav, mest sannsynlig fra et våtmarked i Wuhan.

Krav til årvåkenhet

Mediedekningen bærer også preg av klassisk lanserings­journalistikk, der lanseringstidspunkt, presseoppslag og intervjuer i flere kanaler fremstår koordinert for å maksimere oppmerksomhet. 

Dette i seg selv er ikke kritikkverdig, forlag har naturligvis interesse av å skape oppmerksomhet rundt sine utgivelser. Men når en bok fremmer et vitenskapelig omstridt budskap, stiller det desto større krav til redaksjonell uavhengighet og journalistisk årvåkenhet

At mediene har sviktet i sin kritiske dekning ble tydelig da fire virusforskere fra Folkehelseinstituttet rykket ut i Aftenposten med sterk faglig kritikk av Bratlies bok. De skriver: «Hverken vitenskapen eller publikum er tjent med en overdramatisering og spekulativ fremstilling av hvordan pandemien kan ha blitt til.» 

Likevel trakk flere bokanmeldelser frem Bratlies vitenskapelige analyse som «solid». Dette vitner om lavt kunnskapsnivå og sviktende kildekritikk i redaksjonene.

Uten motstand

Dette er ikke første gang Bratlie får fremme sine påstander uten motstand. I 2024 utga tenketanken Langsikt et notat, skrevet av Bratlie som seniorrådgiver, der hun fremmer lab-lekkasje som en plausibel forklaring på pandemiens opprinnelse. 

I etterkant fikk hun legge frem sine påstander i NRKs vitenskapsprogram Abels tårn uten vesentlige motstemmer. Seinere kom en omfattende artikkel i VG som etter min mening, i praksis fungerte som en forlenget pressemelding for Langsikt-notatet. Det samme mønsteret gjentok seg etter boklanseringen hvor Bratlie hadde hatt et langt intervju i Aftenpostens podkast Ekstra Lars uten motargumenter. 

At Wolfgang Wee også har intervjuet Bratlie i forbindelse med boklanseringen, overrasker kanskje ingen, gitt hans kjente plattform for uvitenskaplige, spekulative og konspiratoriske perspektiver. Men at Aftenposten gir Bratlie samme ukritiske rom som Wee, bør vekke alvorlig bekymring.

For å finne kritisk journalistikk vedrørende påstandene til Bratlie må man delvis gå utenfor redaktørstyrte medier. 

Blogger og skeptiker Gunnar Tjomlid har skrevet grundige faktasjekker både av Langsikt-notatet og nå nylig av boka. Morgenbladet og Forskersonen har i høst også bidratt med faglig balanse ved å intervjue professor Kristian Andersen, en virusforsker som har vært direkte angrepet i Bratlies fremstillinger.

Vitenskapelig autoritet

Det er også verdt å stille spørsmål ved hvordan Bratlie fremstilles i mediene. I Aftenposten blir hun omtalt som «prisbelønt forsker», men Bratlie har ikke jobbet som forsker på over ti år, og hennes doktorgrad som ofte blir trukket frem, er innen kreftforskning – ikke virologi eller epidemiologi. Likevel behandles hun som en vitenskapelig autoritet på pandemiens opprinnelse.

Dette handler ikke om å kneble kontroversielle teorier. Det handler om journalistisk ansvar og vitenskapelig redelighet. Redaksjonene må forbedre sin dekning av vitenskapelige kontroverser. 

Det innebærer å innhente kunnskap fra relevante fagmiljøer, stille kritiske spørsmål og unngå at aktører med sterke hypoteser, men svak faglig forankring, får dominere nyhetsbildet uten motstand.