Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Ingvill Nyborg har i Journalisten nr. 12-2003 selvfølgelig rett i at det viktigste en kan oppsummere etter en heftig og interessant negerdebatt i fagbladet og dets nettutgave de siste månedene, er at vi bør slutte å putte andre folk i båser etter hudfarge, etnisitet, legning osv. Hun har også rett i at betegnelsen «neger» er blitt en slik bås, også for journalister.
Min intensjon med å ta til orde for at «neger» kanskje ikke er så ille, var å vise at uttrykk og begreper kan fungere på ulike måter avhengig av hvilke sammenhenger de blir brukt i. Dessuten kan vi antakelig ufarliggjøre denne type betegnelser bedre om de blir dagligdagse enn om vi flyr rundt og er redde for å bruke dem av frykt for at noen kan bli såret. For meg er fortsatt «neger» ikke så farlig. Når jeg sjelden bruker ordet, er det mest av gammel vane, litt fordi jeg vet at noen reagerer negativt.
Et ord i samme kategori (negresse) opplever jeg omtrent uten unntak brukt i positiv forstand. I alle fall er det for meg positivt ladet. Hvorfor er da «neger» så ille?
Jeg skjønner av debatten at enkelte av mine kolleger blir provosert når de leser eller hører betegnelsen «neger». Personlig ble jeg langt mer provosert da redaktør Trygve Aas Olsen i et intervju han skrev for Journalisten for en tid tilbake, kalte Kristi himmelfartsdag for “himmelspretten”. Hørte jeg noen snakke om å være respektløs?
