Påvirker menneskesyn hvordan journalister dekker nyhetssaker?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Flyktningforliset ble i første omgang nøkternt omtalt med titler som «Nærmere 80 migranter er druknet», og noen korte linjer om at en redningsaksjon var satt i gang. 

Ubåtforliset derimot fylte utallige spaltemeter fra første øyeblikk, der forskere og entreprenører ble intervjuet og seere, lyttere og lesere ble oppfordret til å forestille seg hvor vanskelig det måtte være for de fem som satt i undervannsfarkosten.

Hvordan skal vi forklare den svært forskjellige dekningen av to lignende saker?

Begge handlet om båter i havsnød og om mennesker som ender livet på havets bunn. Den ene saken handlet om 5 mennesker, den andre om over 500. Den ene tragedien ble sett på som mer sensasjonell enn den andre, mer spektakulær. Blir den viktigere av den grunn? 

Det kan synes som om nyhetsverdien av at over 500 mennesker drukner blir vurdert som uvesentlig, kanskje fordi over 1000 mennesker har druknet i Middelhavet allerede hittil i år. 

En direkte konsekvens av politiske valg også Norge er en del av. 

Vi tror ikke vi finner svaret ved å lete etter likheter og forskjeller i disse sakene. Det er på tide å stille det ubehagelige spørsmålet: Dekkes disse sakene ulikt på grunn av en, kanskje ubevisst, ulik vurdering av menneskers verdi? 

Få, om noen, vil rekke opp hånden og si at de mener ett menneskeliv er mindre verdt enn et annet. Likevel er det det dagens mediabilde kan tyde på. Derfor blir det ekstra viktig å ta denne debatten. Også ubevisste holdninger eller tanker påvirker valgene vi tar. Hvilke ord vi velger. Hvor mye plass vi gir en tragedie. 

Det er ikke bare en kamp på liv og død som foregår i Middelhavet. Det er også en kamp om sannheten

I saken om ubåtforliset ble redningsmannskap intervjuet for å vurdere hva som kan ha skjedd. Hadde journalistene villet vite mer om flyktningforliset, kunne de ha snakket med Brendan Woodhouse. Britisk brannmann med over 20 års erfaring med søk og redning, blant annet til havs. 

Til oss sier han: 

– Ved første øyekast ser det ofte ut som om disse flyktningbåtene bare har menn om bord. Men under dekk er mennesker bokstavelig talt stablet oppå hverandre, ofte kvinner og barn. Ikke sjelden er lasterommet låst for å hindre at folk prøver å komme ut i frisk luft og slik gjøre båten enda mer ustabil. Når vi skal foreta en redning, er det svært viktig at vi går varsomt til verks for ikke å forstyrre båtens stabilitet og slik forhindre et mulig forlis. De aller fleste om bord på disse båtene kan ikke svømme, og de har ingen redningsvester. Det gjør at folk drukner svært fort.

Dere kunne også stilt dere kritiske til gresk kystvakts forklaring om at de hadde tilbudt hjelp, men at menneskene om bord takket nei. For alle som har sett en båt i havsnød, bør det ringe noen alarmbjeller ved en slik uttalelse.

Vi er klar over at noen av dere etter hvert tok kontakt med Erik Røsæg, professor i havrett ved Universitetet i Oslo, men ikke før vitneutsagn fra overlevende begynte å tyde på at gresk kystvakt var involvert i at båten kantret. Medias kritiske blikk synes å bli svekket når saken ikke vurderes til å ha nyhetsverdi. 

Vi hørte igjen og igjen i sakene om ubåtforliset vurderinger fra eksperter om hvor mye luft de hadde og hvor lenge de evt kunne overleve. Hvorfor ingen i media tok en telefon til for eksempel forsker i dykkermedisin ved NTNU, Ingrid Eftedal, for å høre om sjansen for å finne overlevende i timene etter flyktningforliset forundrer oss. 

Hun kan fortelle at dersom folk hadde funnet noe å holde fast ved, var det håp om å finne overlevende selv mange timer etter forliset. 

– For dem som var inne i lasterommet, var det lite håp. Det finnes ekstreme tilfeller der mennesker har overlevd i tre døgn i en forlist båt fordi de hadde en luftlomme å puste i. Men dersom båten har sunket raskt, vil eventuelle luftlommer bli borte og folk dø av trykket, sier Eftedal.

Samler historier fra båtflyktninger

Det innebærer at dette var et av de verste båtforlisene i Middelhavet noensinne. Heldigvis ble dekningen av dette forliset litt bedre etter hvert som dramaet ble avdekket gjennom vitneutsagn. Men mens vi som lesere og lyttere ble bedt om å forestille oss dramatikken og angsten menneskene i ubåten gjennomlevde mens søket pågikk, var det ingen slike oppfordringer når det gjaldt flyktningbåten. 

Over 100 barn var stengt inne lasterommet i båten. Hva gjennomlevde de da båten la seg over på siden og sank? Barnepsykolog og lektor ved NTNU, Kathrine Lorentz kunne gitt dere svar: 

– Barn stoler på at foreldre skal holde dem trygge og hjelpe dem i krise. De vil rope eller klamre seg til dem når katastrofer inntreffer. Vi kan bare forestille oss panikken de må ha opplevd da de merket at rommet fyltes med vann og de ikke klarte å komme seg ut. Disse barna har nok dødd i sterk angst, sier hun. 

I dag er barna og deres foreldre fortsatt sperret inne i skroget på båten som kan ligge så dypt nede som 5000 meter. Likevel omtales de som savnede. Men forskeren er klar: 

– Det er ikke menneskelig mulig å overleve noe slikt, sier Eftedal. 

Det er ingen enkeltpersons skyld at det media i liten grad skriver om tragediene som rammer mennesker på flukt. Det skyldes en kombinasjon av markedskreftene som jager klikk og seere, at vi som mediebrukere som lar oss rive med av sensasjon og ikke minst et bevisst politisk ordskifte som gjennom flere år har dehumanisert flyktninger.

Om vi velger å følge strømmen eller behandle våre medmennesker likeverdig, er imidlertid opp til hver og en av oss.

LES OGSÅ: 

BBC har funnet informasjon som sår tvil om kystvaktens forklaring om migrantforliset