Presseetikken kan komme i konflikt med domstolens begrensninger i Høiby-saken

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

13. februar 2002 falt dommen i Agder lagmannsrett i den andre rettsrunden etter Baneheia-drapene. Viggo Kristiansen ble dømt til 21 års forvaring.

Selv om det i Norge er et generelt forbud mot fotografering og filming av tiltalte inne i rettssalen, valgte TV 2 å gjøre nettopp det. De filmet Kristiansen i øyeblikket dommen ble forkynt.*

Bildene viste – tilsynelatende – en uberørt og smilende Kristiansen.

Dette medførte at daværende sjefredaktør i TV 2, Kåre Valebrokk, ble ilagt et forelegg på 25.000 kroner. 

Valebrokk og TV 2 nektet å vedta boten. De ønsket å gjøre dette til en prinsippsak og argumenterte blant annet med at bildebruken var av stor allmenn interesse.

Saken endte til slutt i Høyesterett. Der ble mediehus og redaktør frikjent, med et knapt flertall – tre mot to stemmer.

Ikke stått seg

Med tanke på frifinnelsen av Kristiansen mer enn 20 år senere, har ikke TV 2s avgjørelse stått seg så veldig bra. I sin interne evaluering av Baneheia-dekningen i 2023, innrømmet også TV 2 at publiseringen var med på å sementere et bilde av Kristiansen som skyldig i befolkningens bevissthet.

I 2002 var det også delte meninger både i og utenfor mediebransjen om publiseringen, men mange hyllet Valebrokk for hans valg. Jeg husker at jeg selv syntes det var ganske tøft den gang.

Denne saken trekkes nå fram i en ny veileder for journalister og redaktører som skal dekke Høiby-saken. 

I «Rettslig veileder om offentlighet, referat og publisering i større straffesaker», som Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening la fram på et seminar i Pressens hus denne uka, brukes nettopp TV 2-saken som et eksempel på norske medier som er blitt ilagt bøter for å bryte domstolsloven.**

Det nevnes også noen andre eksempler, men det er ikke så mange, for det er ikke ofte dette skjer i Norge.

Eksemplet med TV 2 skiller seg også ut ved at det ble argumentert for at det var prinsipielt riktig å vise bildene. Det var ikke snakk om et arbeidsuhell eller et forsøk på å tøye grensene.

Kan noe lignende skje når straffesaken mot Marius Borg Høiby starter i februar? Vil noen mene at det finnes tilsvarende argumenter for å bryte loven, som Valebrokk gjorde i 2002? 

Når Høyesterett landet på at et bilde av Viggo Kristiansens reaksjon på dom hadde offentlighetens interesse, er det utenkelig at de lander på det samme om et bilde fra et viktig øyeblikk i denne saken?

Slå ned på lovbrudd

Hvordan utenlandsk presse vil forholde seg til norske – og for dem ganske stivbeinte – regler, er et annet spørsmål som har blitt løftet fram av flere.

 Det vil også være krevende for mange av dem å følge en sak som går på norsk.

Aktor i Høiby-saken, Sturla Henriksbø, fortalte fra scenen i Pressens hus at de vil slå hardt ned på forsettlige brudd på lovverket.

– Det må få en følbar konsekvens hvis noen bryter. Retten har sagt at å frata hele mediehuset akkreditering kan være et første steg, sa Henriksbø. 

Å reise en straffesak mot medieaktører var heller ikke utenkelig, la han til.

Jeg har problemer med å se for meg at norske medier kommer til å bryte fotoforbudet denne gangen, men det kan skje uforutsette ting i en rettssal. 

Også ting som norske redaktørstyrte medier kanskje vil mene at det er riktig og viktig at de videreformidler til allmennheten.

Historisk bilde?

Dette er synsing, men sjansen er trolig større for at en av de utenlandske aktørene bryter lovverket. Kanskje ved en misforståelse, eller kanskje fordi mediet mener at det er verdt å ta risikoen. 

Det er ikke bare Se og Hør som opererer innenfor en sjanger hvor eksklusive bilder er det som avgjør om mediet lykkes eller ikke. Når det er sagt, så tror jeg Se og Hør kommer til å være blant de snille(ste) i klassen under selve rettssaken. Det er i hvert fall signalene derfra. 

Et bilde av Høiby i rettsbygningen vil det i utgangspunktet ikke være noen medier som har. Et slik bilde vil derfor per definisjon være svært eksklusivt. Kanskje bidrar dette til at noen er villig til å ta nettopp det bildet – kanskje er det også noen som er villig til å publisere det.

Er det også mulig å argumentere for at et slikt bilde er historisk viktig? Koblingene til kongehuset kan kanskje være et argument i den retningen.

Mange vil sikkert, og med god grunn, påpeke at det er få likhetstrekk mellom straffesakene mot Marius Borg Høiby og Knut Hamsun, men begge sakene er på hver sin måte historiske. 

Og i den forbindelse: Dagbladet-fotograf Sverre Heibergs berømte bilde av Hamsun, hvor forfatteren sitter i rettssalen i Grimstad tiltalt for landsforræderi, ble tatt i skjul. 

Bildet var også et klart brudd på fotoforbudet som sorenskriveren hadde nedlagt. I dag blir det sett på som nettopp historisk viktig.

Hvis resultatet av Høiby-saken får konsekvenser for det norske monarkiet, vil det være rart om vi om femti år ser tilbake og ikke har bilder som dokumenterer det som skjedde.

Lov vs. etikk

Det er ikke bare på bildefronten det kan bli utfordringer mellom rettens bestemmelser og medienes dekning. En situasjon som også kan oppstå, er at mediene, for å oppfylle presseetikken, kan se seg nødt til å bryte loven. 

For i mange tilfeller vil kravene i presseetikken være strengere enn lovverket.

Helt siden i fjor høst har de norske presseorganisasjonene jobbet med spørsmål knyttet til medienes mulighet til å dekke denne straffesaken. Det har vært mange rettslige runder omkring åpenhet, og noen av de juridiske spørsmålene er ikke avklart ennå.

Jurist Sindre Granly Meldalen i Norsk Presseforbund forteller om dette arbeidet i siste episode av Journalistens podkast.

Vanlig med begrensninger

I sedelighetssaker er det ikke uvanlig at retten legger begrensninger på hva som kan gjengis, men reglene i denne saken oppfattes som ekstra omfattende. 

Når det gjelder de fornærmede, er det forbud mot å gjengi helseopplysninger, opplysninger om familiære forhold og andre opplysninger som kan identifisere dem – i tillegg det til litt mer vage «andre sensitive opplysninger». Retten har selv i en kjennelse sagt noe om hva den legger i dette. 

Men det er to unntak. 

En avgjørelse i Borgarting lagmannsrett denne uka, fastslår at mediene kan bruke navnene på på to av de fornærmede: Nora Haukland og Linni Meister. 

I skrivende stund er det klart at Meister har anket denne avgjørelsen videre til Høyesterett. Uavhengig av hvordan den saken ender, gjelder de andre begrensningene også for disse to.

Når straffesaken starter i tingretten er det også viktig å ikke glemme at Høiby nekter straffeskyld for de aller fleste av punktene i tiltalen. Høiby og hans forsvarere skal bruke rettsdagene til å få fram hans syn og argumenter. 

Det er lett å se for seg at ved å gjengi Høibys forsvar, kan det komme i konflikt med begrensningene retten har lagt ned.

Normalt er det heller ikke et krav om samtidig imøtegåelse – punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten – ved gjengivelse av hva som blir sagt i en rettssal. Kontradiksjon ligger innebygget i selve rettsprosessen; begge parter kommer til orde.

Men hvis retten har lagt begrensinger på hva som kan bli gjengitt, kan dette bli en utfordring.

Behov for å vite

Så er spørsmålet som gjerne kommer i en slik situasjon: Trenger folk å få vite alt? Må alle detaljene fram?

Svaret er selvsagt nei. Alle detaljer trenger ikke å komme fram. Men for å vende tilbake til Baneheia-saken:

Da den første rettssaken startet i 2001, var det en felles forståelse hos de store mediene om at man ikke skulle videreformidle for mange detaljer fra de grusomme handlingene som ble beskrevet i retten. 

Dette var i stor grad linjen de fleste fulgte fram til Bjørn Olav Jahr kom med sin bok «Drapene i Baneheia».

Da Norsk Presseforbund, med støtte fra Fritt Ord, gjorde en evaluering av medienes Baneheia-dekning, var dette noe av det som ble kritisert sterkest i rapporten som ble laget. Mangelen på detaljer bidro til at allmennheten ikke fikk et riktig bilde. Trolig bidro det også til at det ble mer krevende å få saken gjenopptatt.

Pressen er velkommen

Redaktørens retrett kan gjøre etterfølgeren svett

Aktor Sturla Henriksbø sa mer da han var til stede i Pressens hus denne uka. Han sa at han ønsker journalistene velkommen til Oslo tingrett. Han mener at det er positivt at mange medier vil dekke rettssaken.

Jusprofessor Ragna Aarli skriver i sin bok «Offentlig rettergang» hvorfor det er viktig at mediene er til stede.

«Hensynet til allmennprevensjon forutsetter at publikum blir gjort kjent med hvilke handlinger som er kriminalisert og hva som blir virkningen av lovbrudd.» 

Hun skriver videre:

«Når myndighetene har innledet straffeforfølgning, vil det dessuten foreligge en offentlig interesse i å overvåke og kontrollere at forfølgningen er forsvarlig.»

Mediene er med andre ord også i retten for å overvåke at Høibys interesser ivaretas. 

Noe som kan være en viktig påminnelse til journalistene som skal dekke denne straffesaken. Aktor og påtalemyndighet sitt syn får ofte en dominerende plass i det som videreformidles fra en rettssal.

Helt til slutt bør jeg også legge til at hjemme hos meg omtaler vi gjerne professor Aarli som tante Ragna. Jeg er nemlig gift med hennes søster.

***

* Tiltalte kan selv godkjenne at det tas bilder før retten er satt og etter at den er hevet. Kun helt unntaksvis vil domstolene tillate bilder etter at retten er satt.

** På samme møte la også Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening fram «Presseetisk veileder – dekning av overgrepssaker i retten».

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.