Reagerer: – Viktig helse- og sosialhistorie holdes skjult

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

– Jeg mener det er svært uheldig at Oddrun fikk avslag på innsynskravet, uttaler advokat i Norsk Journalistlag og offentlighetsekspert Ina Lindahl Nyrud.

Nylig omtalte Journalisten at frilansjournalist og forfatter Oddrun Midtbø hadde tatt utgangspunkt i historien til sin egen grandtante da hun startet på bokprosjekt om lobotomi i Norge.

Via blant annet innsynskrav forsøkte Midtbø å kartlegge så mye som mulig om grandtanta, som tilbrakte mer enn 60 år av sitt liv på det som da het Valen sinnssykeasyl. 

Men innsyn i journalen fra Valen ble det full stans for, og Midtbø har hittil ikke fått på det rene om grandtanta ble utsatt for lobotomering.

– I strid med loven

Kravet ble sendt til Norsk helsearkiv, en avdeling i Nasjonalarkivet (som fram til årsskiftet het Arkivverket). 

Etter avslag i tre runder hjalp Nyrud Midtbø med å formulere ny klage, der de blant annet argumenterte for at Midtbø var å anse som grandtantas nærmeste levende pårørende, uten at det førte fram. 

Advokaten reagerer på håndteringen, og påpeker for det første at Nasjonalarkivet unnlot å ta stilling til innsynskravet etter offentlighetsloven.

– Pasientjournaler er etter gjeldende rett saksdokumenter, og hovedregelen er offentlighet – med sladding av taushetsbelagte opplysninger. At hele dokumentet ble unntatt uten en selvstendig vurdering, mener jeg er i strid med både loven og etablert praksis, skriver Nyrud i en e-post.

– Problematisk

For det andre er Arkivverkets tolkning av helsepersonellovens innsynsrett for snever, mener Nyrud. 

BAKGRUNN:

Noen mystiske brev ble starten på Oddrun Midtbøs nye bok

– Bestemmelsen er nettopp ment å åpne for innsyn etter en persons død, særlig der sterke samfunnshensyn gjør seg gjeldende. Her er det gått 47 år siden dødsfallet, og innsynskravet kommer fra både nærmeste pårørende og en journalist som undersøker mulig systemsvikt i offentlig helsehjelp. Da kan man ikke nøye seg med standardformuleringer og generelle henvisninger til taushetsplikt, skriver advokaten.

Nyrud er tydelig på hva som er utfallet av at Midtbø ikke får innsyn i grandtantas journal:

– Konsekvensen er at viktig helse- og sosialhistorie holdes skjult. Det er problematisk for pressens kontrollrolle – og for offentlighetens rett til å forstå hva som faktisk skjedde.

Nasjonalarkivet har blitt forelagt uttalelsene fra Nyrud. Les hele tilsvaret lenger ned.

Andre veier

Mens døren forble lukket for innsyn i Valen-journalen, piplet annen informasjon om grandtanta fram gjennom blant annet identifisert omtale i gamle utgaver av Polititidende. Det interne meddelelsesbladet er åpent for publikum når utgavene passerer 80 års alder.

Gjennom Bergen byarkiv fikk Midtbø også tilgang på grandtantas journal fra Neevengården, der hun ble innlagt i 1915. Byarkivet utleverte opplysningene fordi de er mer enn 110 år gamle, men Midtbø fikk også innsyn i perioden 1915-1920 fra Sandviken sykehus.

Der blir det tydelig at grandtanta går igjen i tvangsprotokoller, og var inn og ut av isolat. I 1920 ble hun overført til Valen asyl og omtalt som «uhelbredet» og «umulig menneske». 

Derfra stanser tilgangen på innsyn i pasientjournalen, som altså strekker seg flere tiår framover i tid.

«Kva som skjedde med ho etter at ho kom til Valen asyl, veit berre dei som får tilgang til journalen av den allmektige og namnlause juristen i Helsearkivet. Men no veit eg at ho visste å setja spor etter seg, og var spesiell nok til at ho vart lagt merke til», skriver Midtbø blant annet i boka.

– Taushetsplikten gjelder 

– Nasjonalarkivet og Norsk helsearkiv har forståelse for at det kan oppleves frustrerende å få avslag på et innsynskrav, særlig i saker som berører egen familiehistorie. Samtidig er vi forpliktet til å behandle alle innsynskrav i pasientjournaler i tråd med gjeldende lovverk, skriver Norsk helsearkiv-direktør Bjørn Børresen i et tilsvar.

Politiforum ble nektet innsyn – TV 2 ble invitert til eksklusivt intervju

Ifølge Børresen ble innsynskravet vurdert både etter både offentlighetsloven og helsepersonelloven. Direktøren opplyser at Norsk helsearkiv er regulert av de samme regler for taushetsplikt og innsyn som resten av helsevesenet. 

– I helsearkivforskriften er det regler om tilgjengeliggjøring av opplysninger i Helsearkivregisteret og om taushetsplikt for de ansatte i NHA. De ansatte i NHA er underlagt taushetsplikt­bestemmelsene i helsepersonelloven. Ved spørsmål om innsyn skal de ansatte i NHA med andre ord avgjøre sakene etter taushetspliktreglene i helseregelverket, ikke forvaltningsloven. Pasientjournaler som befinner seg i Helsearkivregisteret, er omfattet av denne taushetsplikten, skriver Børresen.

– Formålet med taushetsplikten er å verne pasienters integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell. Taushetsplikten gjelder også etter at pasienten dør. Dersom vilkårene for unntak fra taushetsplikten ikke er oppfylt, kan det heller ikke gis innsyn etter offentlighetsloven eller forvaltningsloven. 

– Oppfylte ikke kriteriene

Helsearkivet har foretatt en konkret vurdering av om det forelå rett til innsyn som nærmeste pårørende, eller om det forelå «vektige grunner» for innsyn etter helsepersonellovens paragraf 24, skriver Børresen. 

– Etter en samlet vurdering kom vi til at vilkårene ikke var oppfylt. Det ble blant annet lagt vekt på at opplysningene er svært sensitive, at søker ikke oppfylte kriteriene for nærmeste pårørende, og at hensynet til avdødes personvern fortsatt veier tungt, også etter lang tid.

– Ytringsfrihet og pressens samfunnsrolle er relevante hensyn, og disse er vurdert. Samtidig er Helsearkivregisteret bundet av lovbestemt taushetsplikt og kan ikke gi innsyn på et friere grunnlag enn loven åpner for.

Avslaget ble gitt med informasjon om klagerett til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten, skriver Børresen.

– Så langt er denne klagemuligheten ikke benyttet. Nasjonalarkivet endrer praksis dersom klageorgan kommer til at vår forståelse av regelverket er feil, avslutter direktøren.

– Oppfattet det som tapt sak

Midtbø selv påpeker at hun først hadde fått tre avslag på innsyn, der det ble opplyst at avslaget ikke kunne påklages, men at saken kunne tas opp igjen ved nye opplysninger.

I avslaget på klagen formulert med Nyruds hjelp svarte helsearkivet blant annet at Midtbø ikke kunne være nærmeste pårørende i lovens forstand, fordi hun ikke hadde fylt 18 år da grandtanta døde.

Derfor har Midtbø hittil ikke gått videre til klageorganet, sier hun: 

– Jeg oppfattet det som tapt sak fordi jeg ikke kan nekte eller klage på det faktum at jeg ikke var myndig da grandtanta mi døde.

Dessuten hadde hun tidligere fått signal fra det nasjonale klageorganet om at de kun behandlet klage fra pasienter, sier Midtbø.

Hun kaller opplevelsen med prosessen både tidkrevende og utmattende.

– I tillegg avslørte det at de mange instansene ikke alltid vet om hverandre eller de ulike oppgavene hver enkelt har. Konglomerat av byråkrati-rot, avslutter Midtbø.

Til opplysning: Journalisten eies og utgis av Norsk Journalistlag.