Settingen kjenner alle. Fra bussholdeplassen i Grønlandsleiret går det en lang dobbel lindeallé opp mot en rød teglsteinsportal. Til venstre er «Benny-butikken», fangeutsalget på Oslo fengsel, populært kalt Bayern etter bryggeriet som lå her i riktig gamle dager. Rett fram gjennom porten kommer man til en kjempemessig smijernsport med påskriften: Oslo kretsfengsel, avdeling A. Etter utallige filmer om Olsen-banden er hele Norge familiær med dette stedet. Det er her han kommer ut, Egon Olsen, og møtes av kameratene. Og Egon har en plan.
Men Egons planer er luftige og ender alltid med et nytt fengselsopphold. Egon er en gjenganger.
Innenfor murene finnes en annen gjenganger. Bladet «Gjenganger’n» er en av sju-åtte fangeaviser i norske fengsler. De utkommer i små opplag og med litt forskjellig frekvens. Noen kan ligge nede en periode, for så å komme ut igjen. Utgivelsene er svært personavhengig. Det er ikke alltid det sitter noen inne som har interesse og anlegg for å være redaktør. De trykkes eller kopieres i A4 og i beste fall bare med farger og bildemuligheter på omslaget.
– Jeg har vært redaktør for «Gjenganger’n» siden november i fjor, sier Roger (51).
Da han stilte til soning, ble han spurt om å påta seg jobben. Roger takket ja. I tillegg til egen celle har han eget kontor i tilknytning til fritidsavdelingen. Det gir ham lettvint kontakt til de øvrige innsatte. Kontoret er greit, og inneholder det nødvendige, men heller ikke mer. Det er verken grønne planter eller reproduksjoner på veggene.
Han liker godt å skrive, og var for mange år siden bidragsyter til den gamle «Kriminaljournalen». Bladet hadde en fast spalte med oppdiktede personer som «Smukke-Anton» og «Kampens lille Linda», som ble skrevet under pseudonym av en Oslo-journalist. Da journalisten døde, tok Roger over spalten en tid. Dessuten har han gitt ut et eget våpentidsskrift.
– Jeg har vært mye på Tostrup opp gjennom årene og kjenner mange i miljøet, tillegger han.
Navnet «Gjenganger’n» har sammenheng med at avisen har dødd ut og gjenoppstått flere ganger. Tidligere het den «Kretsløpet» og før det «Ukenytt». Men verken Roger eller fritidsleder Espen Jansen ser helt bort fra at avisens navn med rette er litt tvetydig. Mange av de innsatte er jo dessverre gjengangere, som Egon Olsen.
Mest sensur i vitsespaltene
Som regel produseres fangeavisene i et samarbeid mellom en eller flere innsatte og fengslets fritidsleder. Noen steder, som i Skien fengsel, ligger den inn under skolen. Selv om man forsøker å vise romslighet og nødig stopper kritikk, blir hver utgave nøye gjennomgått på forhånd enten av fritidslederen eller en annen representant for fengselsledelsen. Sensuren virker likevel ikke overdreven.
– Det som oftest blir sensurert her er vitsespalten, sier Per, redaktør for «Ila-Nytt» på Ila fengsel i Bærum.
Og en rask kikk i vitsespaltene viser at det ikke er helt uten grunn. Vitser med tilknytning til kjønnsliv og tabuord er tydeligvis veldig populært.
– Jeg tar bort en del av vitsene. Det er vitser som ofte går på etnisitet, pedofili, homofili og sånne ting. Vi må regne med at vi for eksempel har homofile blant både innsatte og ansatte, og det er ikke sikkert at de synes homsevitser er like morsomme som andre. Det er alltid en avveining hvor man skal trekke grensen, og det er ikke alltid like enkelt, sier Roger Slorafoss.
Han er fritidsleder på Ila og betegner fangeavisen som et pustehull, en ventil. Avisen bidrar til at de innsatte får litt frustrasjon ut av kroppen. Når det gjelder kritikk av forholdene i fengselet eller om rettsapparatet generelt, hevder han å være meget romslig for hva som tillates. Avisens hensikt er også at de innsatte skal ha en kanal for kritikk. De skal fritt kunne si sin mening, og Slorafoss sier at saklig kritikk blir vurdert og tatt hensyn til.
Espen Jansen ved Oslo fengsel peker på at både den innsatte redaktør og han som fengselets representant må forholde seg til injurielov og de regler som ellers gjelder. Det er grenser for hva som kan settes på trykk, men mye blir selvsagt et spørsmål om skjønn.
– Hovedregelen er at injurieloven også gjelder inne i fengselet. Selv om avisene stort sett spres internt, skal det ikke inntas ting som er støtende eller krenker andre. Redaktøren har det samme ansvar som det som gjelder trykt skrift ellers i samfunnet, sier Jansen.
Bryter «loven»
I kvinnefengselet på Bredtveit i Oslo er Kristin Kirkemo redaktør. Bredtveit har ikke egen fangeavis, men hun leverer 6-10 sider Bredtveit-stoff til «Gjenganger’n» i Oslo fengsel. Kristin har skrevet litt i fangeavisen siden hun kom til Bredtveit sommeren 2001, men i år overtok hun redaktøransvaret, fordi den forrige redaktøren flyttet.
Kristin gjør nesten alt selv. Hun intervjuer, skriver, tar bilder og brekker om. Ferdig ombrukne sider blir levert på disk til Roger i «Gjenganger’n». Mildt sagt kan man si at hun, i likhet med de fleste andre fangeavisredaktørene, bryter filmsatsparagrafen.
– Hva, bryter jeg loven. Det må du få med, sier hun med et smil og kikker på fritidsleder Lars Lindgren som har ordre om å overvære samtalen.
– Hva skriver du om?
– Min forgjenger var veldig opptatt av kriminalpolitikk, rettsvesen og slike ting, mens jeg mer har skrevet om ting som skjer i fengselet, sier hun.
Det kan det likevel bli en endring på. Kristin håper å bli KROM-representant og det vil trolig medføre at hun vil engasjere seg mer i kriminalpolitiske problemstillinger. Det vil være en naturlig oppfølger av den årlige KROM-konferansen, loftsmøtene og andre aktiviteter i KROM.
Tre år i Dagbladet
Tidlig på 1990-tallet jobbet Kristin i Dagbladet i tre år. Hun begynte i budavdelingen, men var senere innom både porten, Dagbladsentralen og annonseavdelingen.
– Jeg var litt for sen med å organisere meg i Handel og Kontor, så da avisen skulle nedbemanne, røk jeg ut, sier hun i dag.
– Liker du arbeidet med fangeavisen?
– Ja, stor sett. Dette er en bijobb ved siden av at jeg nå gjør ferdig videregående med fordypning i matte. Jeg må innrømme at når det er veldig travelt og jeg har mye skolearbeid, så oppleves det som et press. De beste følelsene har jeg når avisen er ferdig trykt.
– Får du mange reaksjoner?
– En del, ja. Det hender at både innsatte og ansatte kommenterer ting jeg har skrevet. Jeg er litt spent på en sak jeg har laget til julenummeret. Der tar jeg opp problemene med det høye sykefraværet blant de ansatte. For oss skaper det veldig store problemer, sier Kristin.
Hun har egen pc, men etter at de innsatte på Ullersmo misbrukte en pc for å komme inn på internett i sommer, er forholdene blitt strammet inn. Hun har en moderne laptop, men alle usb-portene er blitt stengt og det gjør produksjonen av avissidene veldig tungvint.
– Blir det egen avis på Bredtveit noen gang?
– Vi har hatt det, men jeg tror ikke det er aktuelt. Vi er bare 45 innsatte pluss ni på en åpen avdeling. Det blir for smått, sier redaktøren.
Legger arbeid i lederen
Per har vært med på å lage avisen på Ila i fire år. Det første året lagde han den sammen med en annen innsatt, men de tre siste årene har det vært hans prosjekt alene. Han er glad i å skrive og har tidligere bidratt en del i en bydelsavis i Oslo. Hvert nummer inneholder en bredt anlagt lederartikkel, som nok ville blitt kuttet ned til det halve i vanlige aviser utenfor murene. Men for Per er lederen viktig. Han legger mye arbeid i nettopp den.
– Jeg forsøker å gjøre dette så profesjonelt som mulig, og jeg skulle gjerne gjort om format og trykkmetode slik at det kunne se bedre ut.
Foreløpig har ikke det blitt noe av på grunn av økonomien. Han har derfor små muligheter til å live opp avisen med bilder og illustrasjoner, men foran hvert nytt budsjettår prøver han å få fritidslederen til å foreslå økte midler til avisen.
Målet er å få ut avis en gang per måned, med unntak av sommermånedene. I år har det vært færre. Avisproduksjonen er en ekstrajobb som tas på kvelder og i helgene, etter at dagskiftet har gått unna til å ta fagbrev som maler.
Rik blir man heller ikke som redaktør i fengselet. Per får ti kroner kvelden og 50 kroner dagen i helgene for innsatsen. Det er med andre ord et stykke igjen til NJ-tariffen.
– Jeg prøver å dekke det som skjer her i fengselet. Hva er de innsatte mest opptatt av, hva er de misfornøyd med? Jeg skriver om nye regler som innføres, om sport, turer, konserter og slike ting, sier Per.
– Får du mye reaksjoner?
– Det er smått med leserinnlegg, hvis du tenker på det, men jeg får en del kritikk fra både innsatte og ansatte. Den siste lederen min i september ble mange sure for. Jeg var litt kritisk mot de innsatte og det ble tatt ille opp av enkelte. Men jeg har merket det samme fra ansatte når jeg har kritisert dem. Da hilser de ikke på meg på mange dager, sier Per.
Mye edder og galle
Fritidsleder Roger Slorafoss bekrefter langt på vei at det ofte er sterke reaksjoner blant de ansatte på grunn av ting som står i fangeavisen. Siden det er han som har ansvaret for å godkjenne hva som får komme på trykk, får han mye pepper fra sine kolleger.
– Det er kort og godt litt vel mye edder og galle i spaltene. Noe av det som skrives er også urettferdig både mot fengselssystemet og mot de ansatte, sier Slorafoss.
Han mener at noe av kritikken blir formulert så negativt at det heller slår tilbake på den som skriver. Det skrives også av og til i en stil som gjør at de utenfor fengselet som mottar bladet, får styrket noen av sine fordommer om kriminelle, mener han.
– Fungerer avisen etter hensikten?
– Både og. Av og til synes jeg det informative kommer litt i bakgrunnen og at det blir for mye negativt.
– Du har holdt på lenge med avisen. Er du egentlig gått litt lei?
– Ja, jeg er kanskje det. Men få nå med at jeg tror avisen er viktig for at de innsatte skal ha et sted de kan komme med sine meninger, sier han.
Tilbake i Oslo fengsel sliter Roger med reportasjer fra arbeidsdplassene i fengselet. Han skriver litt fra smia og fra snekkerverkstedet. Orienterer om hvilke tilbud som fins. Det er artikler om sportsarrangementer, om «Wayback» (et tilbud etter løslatelsen) og Grønland Voksenopplæring. Både Anonyme Alkoholikere og Narkotika Anonymus får omtale eller sender selv inn forslag til tekster. Og selvfølgelig Aetat. Et av de aller viktigste tiltakene for løslatte fanger er å skaffe dem jobb, og da helst noe annet enn Elevator, som avisen skriver.
– Jeg prøver å fokusere på det positive. Selvsagt skal folk få komme med kritikk når det er berettiget, men personlig leter jeg bevisst etter de tingene som kan være til hjelp for de innsatte både her og nå, og ikke minst den dagen de skal ut, sier Roger.
Inga Marte Thorkildsen
Det er arbeidsplikt i norske fengsler, men blant annet på Oslo fengsel er det ikke arbeid til alle. Da er det viktig å informere om hvilke andre tilbud som finnes, blant annet på skolefronten, slik at folk ikke sitter på cellen og glor i veggen.
– Vi vil gjerne at det også er litt lett stoff i avisen. Noen ganger kan det bli for avansert med tunge artikler om kriminalpolitikk og rettssystemet, sier Espen Jansen. I likhet med sin kollega på Ila mener han at avisen bør legge stor vekt på å informere om hva som skjer framover i fengselet, om kurs, konserter, fritidstilbud.
Og Roger skriver. Om konsert med Cumshots og om statsbudsjettet. Han har portrett med Inga Marte Thorkildsen fra SV, referat fra innebandyturneringen og om yogakurs.
– Avisene pleier ofte å ha sånne «4 på gaten»-spalter. Ingen planer om «3 i luftegården»?
– Nei, har ikke tenkt på det, men det er kanskje en idé, sier Roger.
