Selvmord må ikke forties

Hvert år begår mellom 500 og 600 mennesker selvmord i Norge. Det er langt flere enn de som årlig omkommer i trafikken, men det er betydelig forskjell i mediedekningen av henholdsvis selvmord og trafikkdrepte. Mediene har i alle år vært tilbakeholdne med å omtale selvmord. I Vær Varsom-plakatens 4.9 slås det da også fast at selvmord eller selvmordsforsøk «som hovedregel» ikke skal omtales.

Wenche Dalmo fra Bodø er ikke enig i at pressen ikke omtaler selvmord. Da hun selv opplevde at hennes datter tok sitt eget liv, opplevde hun det som positivt at det ble avisskriving i Avisa Nordland om saken. Riktignok orket hun ikke selv å stå fram. Hun søkte ro, støtte og tilhold hos familie i Lillestrøm den første tiden etter datterens selvmord. Men hennes søster ble intervjuet i AN og fortalte hvordan de pårørende opplevde det hele. Hun kom også med kritikk mot Nordlandssykehuset Psykiatri, der datteren Nina var innlagt og selvmordet ble begått.

Alle skjønte hvem det var

– Datteren min heter Nina og hun ble omtalt i avisen som det. Selv om det ikke var noen ytterligere identifikasjon av verken Nina eller min søster, så skjønte jo alle hvem det var. Det var en lettelse på mange måter, og jeg tror det hjalp meg. Alle visste hva som hadde skjedd, ingen behøvde å forstille seg. Vi var også åpne på det i dødsannonsen og i begravelsen sa presten akkurat slik det var. Det var etter vårt ønske, sier hun.

20-åringen fra Bodø hadde ingen psykisk lidelse, men opplevde å bli voldtatt av to personer i Israel. Overgrepet ble et totalt sammenbrudd for den unge Bodø-jenta og hun greide ikke å bli ferdig med det. Voldtekten skjedde i april 2003, og etter at hun kom hjem, var hun til psykolog og var innlagt i flere omganger. Noen perioder var hun i bedring, andre perioder var hun igjen langt nede. Nina hadde det vondt.

– Hun sa hele tiden at hun ikke orket mer og at hun ville ta livet sitt. Da hun var innlagt igjen i desember sa hun til meg at hun ville begå selvmord, men lovte å vente til over jul. Nyttårsaften skjedde det, sier Wenche Dalmo.

Kritiserte sykehuset

Hun jobber selv på sykehuset, der Nina var innlagt, og mener at datteren kunne vært reddet, dersom hun hadde fått oppfølging og blitt passet skikkelig på. Men jul og nyttår er det kaos på sykehusene. Alle har fri, bemanningen er på lavmål og det er ufaglærte og ekstrahjelper som dominerer. Nina greide å barrikadere døra og tok livet sitt. Wenche bebreider sykehuset for at ingen hadde åndsnærværelse nok til å slå inn et vindu og komme seg inn. Rommet lå tross alt i første etasje.

– Jeg opplevde ikke avisskrivingen som noen tilleggsbelastning på noen måte. Jeg tror heller ikke på denne smitteeffekten, som fagfolk ofte trekker fram. Tvert imot tror jeg at det at avisene tar opp og skriver om selvmord, kan alminneliggjøre det, fjerne tabuene, sier Wenche.

Norge svært forsiktig

Ninas selvmord skjedde i en periode, da det hadde vært sju selvmord på Nordlandssykehuset i løpet av et halvt år. Alle var unge mennesker. Da Ninas søster sto fram, ble det mye debatt i avisen og i byen ellers. Journalist Reidun Kjelling Nybø skrev en serie artikler om det i Avisa Nordland som vakte oppmerksomhet.

– Vi er blant de mest forsiktige i Europa når det gjelder å omtale selvmord. Men vi er helt i utakt med hvordan samfunnet ellers forholder seg til problemet, mener hun.

Etter artiklene i Bodø-avisen arrangerte Helgeland og Salten Journalistlag i samarbeid med Mental Helse, Nordlandssykehuset Psykiatri og Landsforeningen for pårørende innen psykiatri et folkemøte i Bodø i forbindelse med Psykiatriuka 2003. Det kom masse folk, og svært mange, spesielt pårørende, forlangte mer åpenhet rundt selvmord.

Positive reaksjoner

Møtet resulterte også i at Helgeland og Salten Journalistlag sendte et forslag til Norsk Presseforbund om å revurdere bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens paragraf 4.9 om ikke å omtale selvmord. Dette er nå under vurdering, og Reidun er selv med i den arbeidsgruppen som jobber med saken.

– Hvordan ble artiklene i AN mottatt?

– Stort sett positivt, hvis jeg ser bort fra en del reaksjoner fra leger og andre fagpersoner. De mente dette ikke hadde noe i avisene å gjøre, sier hun.