Signerte redaksjonelle ledere?

Ett av emnene som ble tatt opp var åpenhet i forvaltningen og blant annet redaktørenes syn på hvordan dette kunne bedres. Vi skal ikke langt tilbake i tid for å finne eksempler på kommuner som hadde lukkede formannskapsmøter.

I Stavanger har debatten om åpenhet nå ført til at kommunalutvalget blir åpnet. Men det er selvsagt fortsatt mye å gjøre innenfor dette området også i tiden som kommer. Under debatten om dette emne tok undertegnede opp spørsmålet om åpenhet innenfor norske aviser, og da i særdeleshet innenfor redaktørenes ansvarsområde nummer én, lederen.

Det har alltid irritert meg (og gjør det fortsatt) at redaksjonelle ledere i avisene er anonyme og uten signatur.

På spørsmål til redaktørene om dette, var svaret jeg fikk - tradisjon! Det hadde alltid vært slik! Tenk det Hedda! Nettopp derfor, for at det alltid hadde vært slik, var grunnen til at jeg tok opp spørsmålet.

I alle deler av vårt mediesamfunn, bortsett fra lederen i avisen, er det i dag åpenhet. Vi vet hvem som sier og mener hva. Mediene har også selv bidratt til en økt personifisering. Men disse kvinner og menn som sitter under «redaktørplakaten», og som skal ha en mening om det meste, skal på grunn av «tradisjon» være anonyme og dekke seg bak «avisen mening».

De som sitter i posisjon til å rive bort fikenblad som måtte være igjen, skal altså fortsatt være fredet grunnet tradisjon.

Jeg har møtt mange kreative og samfunnsengasjerte redaktører og journalister. Det forbauser meg derfor at de ikke for lengst har innsett verdien og nødvendigheten av åpenhet også på lederplass. Det er ingen som er i tvil om at en signert leder også er avisens mening. Og jeg tar det som en selvfølge at avisene fortsatt vil kunne ha friske og frimodige meninger selv om lederen er signert.

Kanskje vil interessen for å få skrive en leder ble større både blant redaktører, journalister og byråer. Og for oss lesere blir det hele mer interessant.

I avisene er det velkjent at journalister som skriver artikler om saker som bringes opp, eller er til debatt, også kan skrive en usignert leder om samme sak i neste omgang. Dette er det selvsagt ikke noe til hinder for, men det blir mer ryddig med en signert leder. At aviser også benytter seg av byråskrevne ledere i større eller mindre grad vil heller ikke være til hinder for signerte ledere.

Det som står er jo hele tiden avisens mening. Men kanskje vil en praksis om signert leder føre til at redaktørene selv vil ta lederen mer alvorlig, og bry seg mer om hvem som skriver. Det vil i tilfelle alle tjene på.

Hvis det ikke er særlige grunner som krever anonymitet, så bør åpenhet praktiseres. Og i særdeleshet innenfor et av de media som har vært med på å kjempe frem åpenhet på de fleste områder i vårt samfunn.

Skal troverdigheten om denne kampen for åpenhet fra avisenes side være reell, bør derfor redaktørene snarest sette seg ned og bli enige om at vi i 1998 også innfører åpenhet gjennom signerte ledere i avisene. Det bør ikke under noen omstendighet få fortsette som nå inn i år 2000.