HJEMMEFRONTENS LIKVIDASJONER OG PRESSEN - EN FEMTIÅRSKRISE
I forhold til temaet i dag, er min innfallsvinkel mye smalere, men absolutt en relevant liten case-study. Jeg skal holde meg innenfor ca en 20-minuttersgrense. Jeg har en del overheads for å anskueliggjøre pressebidragene.
I mitt arbeid med boka Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945 (Orion forlag, 1999), ble det etter hvert mer og mer klart for meg at pressens behandling av sider ved norsk okkupasjonshistorie fra slutten av 1980-tallet og til og med første halvdel av 90-tallet måtte gis en egen betegnelse. Jeg valgte begrepet «femtiårskrise» fordi de symptomer jeg fant og som jeg skal konsentrere meg om i dag, toppet seg rundt 50-års jubileet for frigjøringen av Norge 1995. Her skal jeg holde meg til hovedtemaet som jeg behandlet i min bok og om debatten om dette fenomenet som kulminerte i 1996/1997 med Egil Ulateigs bok Med rett til å drepe (Tiden forlag, 1996). Men det er all grunn til å minne om at flere parallelle forhold virket inn i denne nye tendensen i behandlingen av okkupasjonshistorien, og her er det ikke tid en fullstendig analyse av denne utviklingen. En slik faglig fundert analyse foreligger heller ikke.
Noen få tilbakeblikk kan vi likevel koste på oss. Kimen finner vi noen år tidligere, i 1987, da det vi kunne kalle en norsk
historikerstrid blusset opp. Eller kanskje vi skal, som historikeren Ivo de Figuerido peker på i Nytt Norsk Tidsskrift nr 4/1995, heller kalle det en norsk
revisjonismestrid. Frontene gikk mellom på den ene siden et miljø rundt Hans Fr. Dahl, med Øystein Sørensen og Nils Johan Ringdal som våpendragere, senere også med bidrag av Tore Pryser. På den andre siden kan man grovt sett plassere forfatterne bak bokserien «Norge i krig». Pressen var svært interessert, dette var såkalt en type stoff som appellerte til den litt kjappe stil med konfrontasjoner og såkalt «nytt stoff» om krigen, mens andre, blant dem Dagladets Arne Skouen, Simen Skjønsberg og Jon Hjalmar Smith, tok til motmæle. Også i Sverige ble hovedlinjene i denne striden lagt merke til, i en artikkel i Dagens Nyheter i desember 1987: Her blir på ene siden Dahl og Ringdal sitert, på andre siden Arne Skouen og undertegnede, et selskap jeg absolutt trives i. Skouen først:
Når historisk forskning blir en fåfengt leting etter originale innfallsvinkler, ofres sannheten. Min generasjon har ikke glemt det enkle valg vi sto overfor: forskjellen mellom troskap og svik.
Sitatet var hentet fra Dagbladet og var faktisk en 15 linjers innlegg med overskriften «Forfriskende om krigen», der han ga støtte til min kronikk «I krig og kjærleik» samme sted (3.12.1987). Her hadde jeg pekt på farene ved enkelte trekk i denne ny tendensen. For det ble jeg av Dahl tildelt merkelappen «En norsk Habermas?», med henvisning til den da pågående tyske historikerstrid. Dagens Nyheter viste til denne kronikken:
Historikern Arnfinn Moland vid Hemmafrontmuseet varnar för att gamla og nya nazister alltid dyker opp i kölvatnet av försöken att omvärdera hjältar och rehabilitera skurkar.
Ikke uventet ble denne nye tendensen innenfor det norske fagmiljø lagt merke til av nettopp de gamle NS-folk innenfor INO, Institutt for okkupasjonshistorie og organet FOLK og LAND. Idar Aarheim, tidligere kulturredaktør i Morgenposten, i 1987 nytilsatt i redaktørstillingen i NS-organet, skrev i siste nummer dette året en helsides artikkel med tittelen: «Tiden er inne! En bred, nasjonal omvurdering av krigstiden og det såkalte rettsoppgjøret, bør nå innledes.» Den
nasjonale omvurdering uteble selvsagt, men innenfor deler av historikermiljøet, med solid oppbacking av pressen, fikk faktisk Aarheim gehør.
La meg sitere hr.adv. Annæus Schjødt i Aftenposten fire år senere:
Den nye gjennomgåelsen av krigstidens historie og de fleste forsøk på å revurdere tidligere konklusjoner har en tendens til å betrakte krigen og kampen mot okkupasjonsmakten som et slags politisk spill, hvor man like gjerne kunne komme til det ene som det andre standpunkt. Disse analysene fremtrer løsrevet fra den brutale virkelighet krigsårene egentlig var. Det var nemlig ikke spørsmål om fine nyanser innenfor et balansert samfunnssystem eller om et valg mellom likeverdige og respektable samfunnssyn. Tvert i mot dreiet det seg om et skille mellom to uforenlige livssyn og politiske systemer.
Schjødt sikter her nettopp til det tidligere nevnte faghistoriske miljø som i 1988 lanserte en opposisjon mot en såkalt «Skodvin-skole» i forskningen om okkupasjonen. Det ble hevdet at denne hadde vært «ensidig konsentrert om motstandskampen», mens den tyske okkupasjonsmakten og NS var blitt «påfallende sterkt neglisjert». For media var dette en spennende sak. De såkalte «heltene» og «gutta på skauen» hadde man jo hørt om i årtier. I kjølvannet av en utvikling innenfor faget i retning av fokusering på «den andre siden», fulgte imidlertid mindre seriøse forfattere med andre ambisjoner. Vi gikk inn i en periode der Hans Fr. Dahl, fra sin posisjon i Dagbladet, satte dagsorden for debatten. Dahl, Ringdal og Sørensen anmeldte hverandres bøker, i tillegg til bøkene fra de såkalte Skodvin-elevene.
Også journalister lot seg inspirere. Gamle påstander ble hentet fram fra skapene. En virksomhet som startet like etter krigen og som i en egen St.meld. nr 64 (1950) blir
beskrevet som «en permanent konspirasjon med tilvirkning av falske bevis», var med ett, mer enn 50 år etter krigen, blitt stuerent i forlags-, presse- og fjernsynskorridorer og hadde dermed fått innpass i sentrale norske kulturinstitusjoner.
Her står journalist og forfatter Egil Ulateig og hans kollega Kjell Fjørtoft i en særklasse. Med en usedvanlig oppbacking i pressen lanserte de den ene boka etter den andre, med et klimaks i 1996 og 1997 med henholdsvis «Med rett til å drepe» og «Oppgjøret som ikke tok slutt». Da det så viste seg at professor Dahl hadde vært konsulent for Ulateig, var på en måte ringen sluttet: Da han gikk god for den største ansamling av gamle NS-konspirasjoner som har vært samlet mellom to permer på et seriøst forlag, ble det som kunne ha blitt en fruktbar dialog mellom to ulike historiesyn til en klam omfavnelse av nygammel nazisistisk revansjisme.
Fra februar1996 og fram til Ulateigs bok ble trukket tilbake for andre gang nokså nøyaktig to år senere, har jeg registrert over 120 avisinnlegg om dette temaet. I denne sammenheng er det, med et unntak, ikke innleggene i seg selv som interesserer, men den redaksjonelle behandlingen av temaet i de største avisene. Unntaket jeg sikter til er en kronikk i Aftenposten, som jeg anser som et så seriøst ytringsfelt at spalteplass bør gir en garanti for at innholdet holder en viss faglig standard. På dette sted offentliggjorde lege Inger Cecilie Stridsklev 14. februar 1996 en kronikk med tittelen «Hjemmefrontens likvidasjoner ..». Innhold og argumentasjon var så oppsiktsvekkende svak og uten dokumentasjon at man ante uråd, noe jeg kommenterte i en kronikk samme sted 1. mars samme år
Det er velkjent at Stridsklev er en del av et miljø som arbeider for en rehabilitering av Quisling, Nasjonal Samling og dens medlemmer. Jeg hadde vanskelig for å forstå hvordan Aftenposten kunne gi spalteplass til et så hjelpeløst såkalt forskningsarbeide, som samtidig var så preget av hennes spesielle oppfatninger om okkupasjonstiden. I forbindelse med at jeg selv ba om spalteplass for min nettopp nevnte kronikk like etter, opplyste daværende kronikkredaktør Lars Roar Langslet at han hadde ringt professor Hans Fr. Dahl for å forhøre seg litt om Stridsklev. Han hadde fått til svar at Dahl kunne innestå for hennes seriøsitet og verdifulle forskning, og kronikken ble antatt. Dahl var da, uten at jeg visste det, nettopp blitt engasjert av Tiden Norsk Forlag som konsulent for Ulateigs manus om samme tema. Dette hadde skjedd etter at Aschehoug, med Harald Berntsen som konsulent, hadde avvist manuset som ubrukelig.
Snart begynte forhåndsomtalen av temaet likvidasjoner å komme på løpende bånd. En dag var det Fjørtoft, neste Ulateig. Det visste seg at disse to opererte med stort sett det samme materiale som Stridsklev, og de samarbeidet.
I landet største avis gikk dette så langt at jeg brukte overskriften «Surrealisme i Aftenposten» som overskrift på et innlegg (14.10.96). Da hadde avisen intervjuet Ulateig og Fjørtoft, med såkalt ekspertkommentar frå Stridsklev, der hun bl. at ble sitert som følger mht til Hjemmefrontens likvidasjoner: «hittil har man fremstilt ofrene som mer skyldige enn dem som drepte.» Min kommentar til dette var da:
«Hittil» er eit nøkkelord her, Stridsklev ser lysare tider i møte. Ingen forfattar, ingen framtidsforskar, ingen historikar kunne i 1945 ha førestilt seg at noko slikt skulle stå på trykk i etterkrigs-Norge, i fullt alvor i landets største avis, utan eit ord til motmæle.
Egil Ulateig hadde nå fått på trykk diverse påstander om 150-200, ja sogar 250 likviderte: «Jeg har i ganske lang tid forsket i disse drapene og kan i dag dokumentere minst 250 likvidasjoner» (Bergens Tidende 5.5.1995). Tallet sank til 150-200 etter ytterligere et halvt år (Aftenposten 16.3.1996), ble så oppgitt
til å være 200 i oktober 1996 (Aftenposten 4.10.1996), mens det nøyaktig en måned senere endte på 136 i boka Med rett til å drepe.
Sammenholder vi Ulateigs liste, ikke minst hans påstander om tortur, voldtekt og og bruk av dum-dum-kuler i enkelte tilfeller, med en serie som gikk i FOLK og LAND 1970-72 («Okkupasjonstidens likvideringer»), finner vi nesten ordrett igjen «opplysningene» fra dette organet for svært mange av Ulateigs påstander. Også Kjell Fjørtoft og Inger Cecilie Stridsklev har sakset flittig fra dette stoffet, sistnevnte in extenso. Artiklene ble offentliggjort i perioden 7. november 1970 til 25. november 1972. Den gang vakte serien ingen oppsikt. Det var for mye kunnskap i avisredaksjonene.
Fjørtoft opererer i sin bok Oppgjøret som ikke tok slutt (Oslo, 1997) med «minst 200» likvidasjoner, uten noen form for dokumentasjon: «Et riktigere tall ligger på minst 200 personer.» (s. 24). Et FOLK og LAND-inspirert «forskningsarbeide» om dette temaet ble gitt ut og markedsført av et prosjekt med det pretensiøse navnet «Norge under okkupasjonen», ledet av Jan Eidi. Også her var pressen svært så lydhør. Rapporten bygger på Stridsklev og er uten faglig verdi. Men det hører med til historien at også Eidi hadde lett spill i sin omgang med journalister. Han fikk engang lov til å hevde at 25 % av den nålevende norske befolkning hadde NS-bakgrunn, uten at Aftenpostens journalist undret seg over dette mesterstykke i reproduksjon.
I mitt arbeidet med boka Over grensen? påviste jeg at kilder er blitt
fabrikkert, dvs at personer med oppgitt navn, fødselsår og -sted, sivil status, antall barn, dødsdato og -måte ikke finnes i noe fødsels- eller dødsregister, tysk eller norsk, eller på noen annen måte kan etterspores i eksisterende arkiv. Navnene har sitt opphav i den nevnte FOLK og LAND-serien, 33 artikler i alt. Representativt for denne type desinformasjon er fenomenet «
tysk offiser korsfestet i Bergen».Hovedpersonen er den 42 år gamle Karl von Strohle fra Hanau ved Frankfurt, med kone og fire barn. Han skal ha blitt funnet i et gammelt trehus nede ved Bryggen i Bergen den 17. september 1942. Han var kneblet og spikret fast til gulvet. «Den myrdede var kneblet og bokstavelig talt spikret fast til gulvet. Obduksjonen fastslo at Strohle var i live ved korsfestelsen.» (FOLK og LAND, 28.10.1972). Hendelsen er skildret av både Fjørtoft (»en uvanlig brutal likvidering», s. 34) og Ulateig («Et uvanlig makabert drap», s. 159). Ordlyden er omtrent identisk. Aftenposten kjørte historien i et intervju med Fjørtoft 15.10.1996.
«Karl von Strohle» finnes imidlertid ikke, i likhet med 28 andre tyskere med fullt navn hos Ulateig. Ikke i tyske obduksjonsrapporter, ikke i Reichskommissariats «Sterbebücher des Standesamtes», ikke i Krigsgravtjenestens oversikt over tyskere gravlagt i Norge, ikke i noe annet register over drepte tyskere, og heller ikke som faktiske personer i noen av de øvrige gjennomgåtte arkivene. Det endelige svaret kom fra Berlin høsten 1998.
Dette er bare ett av mange eksempler. Fjørtoft har flere uttalelser som klart viser at han bygger på samme materiale som Ulateig. I avisa «Nordlys» (3.7.97)med overskriften «Stygge riper for seierherrene», kommer sporene fra vandrehistoriene tydelig fram: «Barn blir henrettet». Omtrent ordrett samme formuleringer finnes i Dagbladet 2.7.97.Samme sted karakteriserer han seg selv som tilhørende «en gruppe (…) som prøver å se på krigen med nye øyne» (23.11.96).De tre andre er, ifølge Fjørtoft selv, Hans Fr. Dahl, Nils Johan Ringdal og Egil Ulateig. Denne analysen har han senere utvidet til et helt foredrag, holdt i Narvik 1998 og gjengitt in extenso i FOLK og LAND nr 4 og 5 i år, og siste del skal komme i neste nummer.
Pressen fant det, med enkelte unntak, i denne perioden overhodet ikke interessant å ta kontakt med historikere som uten videre kunne ha avslørt dette som regelrett kolportering av nazi-kilder. Hvorfor? Her kan ikke gis et faglig fundert svar bygget på grundig forskning av fenomenet. Men en del særskilte kjennetegn kan listes opp. Den såkalte revisjonisme-striden har vi vært innom, pressens interesse var stor og Ringdal var i starten på sin media-karriere. Banalt nok må nok også fenomenet «hunden og postmannen» nevnes. Når sistnevnte påstås å ha gått til angrep, værer pressen sensasjon. Interessen for oppslag som fremstilte Hjemmefronten og Milorg som overgripere var selvsagt stor, noe som gjorde det lite fristende selv å sjekke kilder eller snakke med historikere som man ante ville avvise slike påstander. I tilfellet med Ulateigs bok, gikk forlagsredaktør Per Bangsund så langt at han uttalte eksplisitt hvorfor han valgte Dahl som konsulent: det var et «veivalg»
for nettopp å unngå de vanlige motforestillinger (Aftenposten 3.12.1996).
En tredje forklaring kan være at fenomenet i tid falt sammen med det store oppstuss rundt de såkalte «hemmelige tjenester», der den ene undersøkelseskommisjonen avløste den andre på 1990-tallet. Som man måtte vente, dukket flere navn fra motstandskampen opp både i Politiets overvåkingstjeneste og i den militære etterretningstjenesten. De personer som gjennom flere års kamp mot nazismen, for demokrati og frihet, hadde vist evne til handling og lært faget i den hardeste skole man kan gå i, ble naturlig nok rekruttert som både ledere og fotfolk. Ikke minst ble Jens Chr. Hauge en gjenganger i mediene, omtalt som den store edderkopp som etter krigen hadde dradd i alle tråder og kjente alle hemmeligheter, uten å ville meddele dette til offentligheten. Var det kanskje også noe råttent over hele motstandskampen? Ulateigs «analyse» av likvidasjonene, der Hauge selvsagt spilte hovedrollen, nørte opp under dette bildet, til medias store interesse.
En fjerde hypotese er at det i redaksjonene sitter nære eller fjerne slektninger av den gamle NS-familie eller av mer perifere NS-sympatisører, og som nå så at klimaet for å ta opp denne siden av et vanskelig tema bedret seg. Uten å gå til Jan Eidis ytterpunkt med 25 %, vet vi selvsagt at en ikke ubetydelig del av befolkningen har en slik bakgrunn, deriblant også journalister og andre media-relaterte personer.
En femte forklaring skal jeg bare antyde ved å sitere overskriften på kallskapellan Halvor Gregersens artikkel om fenomenet i Sarpsborg Arbeiderblad «Når 68-ere løper gammel-nazistenes ærend» (9.5.1997). Det var svært få tilsvarende reaksjoner i pressen fra etterkrigsgenerasjonen i forbindelse med Ulateigs bok. Derimot var Alf R. Jacobsen, forfatter, journalist og redaktør av NRKs Brennpunkt-program, mer representativ for sin generasjon i sitt innlegg «Krigsveteraners dobbeltmoral» i Aftenposten 22.12.1996. Han tar et klart standpunkt for Ulateig og mener han «har skrevet en tankevekkende og dristig bok».
Dagbladet fortjener et eget lite kapittel i en slik kort fremstilling. Avisa utmerket seg fra første stund med en klar stillingstaken i striden mellom Ulateig og krigsveteranene. Skouen og Skjønsberg var allerede borte, Jon Hjalmar Smith hadde i frustrasjon gått over til Arbeiderbladet. Allerede under lanseringen fikk boka en svært ukritisk omtale. En rekke kronikker ble trykket der Tore Pryser avsporet hele debatten med å trekke fram Kristian Ottosen og fangeleksikonet som eksempel på en bok med mange feil, ja til og med Finn Erik Vinje fikk en kronikk på trykk der han var bekymret for språket til Ulateig: ikke at Ulateig kalte den illegale presse for «den morderiske presse», men fordi han ikke sondret mellom «de» og «dem», at han ikke greidde å holde styr på ordet «lemfeldig», ja, til og med uttrykket «å gå over med harelabb» taklet han ikke. Rystende! Det hører med til historien at lenge før både Pryser og Vinje stod på trykk, hadde Dagbladets kronikk-redaktør Dag Kullerud nektet å ta inn et innlegg fra meg om samme tema med den begrunnelse at «denne debatten måtte vel nå være over». For meg var dette en ny opplevelse, etter å ha hatt et utmerket forhold til de tidligere kulturredaktører Hans Fr. Dahl, Andreas Hompland, Karsten Alnæs og Steinar Hansson.
I striden mellom Ulateig og krigsveteranene, tok avisa redaksjonelt et klart standpunkt for sin kollega, noe jeg pekte på i en senere kronikk i Dagbladet:
Når denne debatten en gang blir gjenstand for historikerens granskning, vil Dagbladets vinkling i denne saken, ved lanseringen og i de to lederne «Tvang til tro?» og «Bokbål?», samt portrettet av Ulateig der journalisten uten omsvøp bruker uttrykket «Hjemmefrontens skitne krig», stå fram som et tidsskille. Med Skouen ute av redaksjonslokalene var dessverre tida moden for denne boka i Dagbladet. (26.2.98)
I anstendighetens navn skal det nevnes at det også fantes journalister med kunnskaper - og vilje - til å gjennomskue dilettanteriet. Finn Holmer-Hovens anmeldelse i Fædrelandsvennen er et godt eksempel. Likeså VGs leder «Oppgjøret» (5.7.1997) om Fjørtofts bok. Da Adresseavisen på lederplass («Ulateigs historieforfalskning») 9. februar 1998 som landets første avis oppfordret forlaget til å trekke boka tilbake, var dette en befriende sterk markering. Aftenposten drog seg selv opp etter hårene og fulgte opp året etter med å ta avstand fra Dahls forsøk på å unnskylde Ulateigs og sin egen omgang med fakta. Dahl hadde etter at min bok ble lansert forsøkt å lage et skille mellom journalistikk og historieskrivning når det gjaldt omgang med fakta. Til det skriver Aftenposten på lederplass (24.11.1999):
Men også for journalistikken gjelder det krav at det som står, skal være riktig og i samsvar med det materiale det har vært mulig å fremskaffe.
En selvfølge, vil man kanskje si? Ja, men like fullt et prinsipp som innenfor det fagfelt som her er beskrevet i denne desinformasjonens glansperiode overhodet ikke ble etterlevd.
Sirkuset rundt Ulateigs bok kulminerte som kjent med at forlaget, representert ved redaksjonssjef Per Bangsund og advokat Cato Schiøtz den 12. februar 1998 meldte at boka var trukket tilbake, for øvrig for andre gang. Grunnen var at man hadde konstatert at den inneholdt «flere faktiske feil enn det man var klar over ved utgivelsen,» en formulering som ble lagt merke til av flere enn journalist Per Egil Hegge i Aftenposten.
I forkant av lanseringen av min bok høsten 1999, ga Dagbladet inntrykk av å ville ha et forhåndsintervju. Hensikten viste seg å være et nytt fremstøt for Ulateig, denne gangen med en resirkulert utgave av sitt likvidasjonsprosjekt, nemlig «Det gode mot det onde» (Forlaget Reportasje, 1999). Det var fremdeles ingen tegn til at avisa hadde klart å danne seg en selvstendig mening om kvaliteten på Ulateigs skriverier. Begrepet «kameraderi» kan her trolig være en delforklaring. Da Dagbladet så seg nødt til å kaste seg på karusellen under lanseringen av «Over grensen?», gjorde de det da selvsagt også i sin spesielle ånd. Overskriften var sitat av Ulateigs tittel og takken for boka burde gis til, ja, nettopp Ulateig!
Har vi kommet et skritt videre? Ja, kanskje den spesielle holdningen som særlig Dagbladet har vært eksponent for er på vei ut. Den kjennetegnes av en ukritisk redaksjonell linje overfor kolportering av gammel NS-revansjisme, samtidig som man er forbilledlig sterkt kritisk og fordømmende til utslag av nynazisme. Men forbindelsen mellom disse to leire er for lengst dokumentert, også at store pengesummer går fra de gamle revansjister innenfor NS-miljøet rundt INO og «FOLK og LAND».
Nazismens særtrekk er gjennomdokumentert, og de bør pressen kunne gjenkjenne, samme hva innpakningen består av. Forbilder er det nok av, en av dem er Ragnvald Blix. Andre har vi tilstede spill levende her i salen. En av dem åpnet seminaret her i dag. Takk for oppmerksomheten!
