Kommentar:
JAN OTTO HAUGE
Mye godt og mye gammelt var det på årets SKUP-konferanse i Bodø. Neste år bør styret for denne viktige konferansen gjøre to grep: Sette av mer tid til at deltagerne kan delta, fremfor å ha overlessede debattpaneler, og sette litt mer tid av til helt aktuelle temaer.
Igjen har hundrevis av journalister og redaktører satt hverandre i stevne på det årlige seminaret for undersøkende journalistikk.
«Mye godt og mye gammelt», var det generelle omkvedet blant deltagerne etter de tre dagene i med debatt, forelesninger og sosialt samkvem.
Utbyttet for deltagerne er variabelt på denne store konferansen, og vi som er gjengangere skal selvsagt være forsiktige med å sette oss til doms over det som har skjedd. For førstegangsdeltagere, og ikke minst for dem som er unge og ennå uerfarne, vil nesten alt man rekker over på SKUP-seminaret være gull verdt. Likevel er det ting som tyder på at svært mange av de tilstedeværende hadde en følelse av at for mye var repetisjonsøvelser.
«Pressen etter Diana – blir vi for snille», er en tittel som ville fenget for et halvt år siden, men ikke nå – etter at all verdens journalister og fotografer har gravd seg gjennom paparazzi-problematikk for lenge siden.
Neste år kan S.K.U.P.-styret sette av i alle fall en av de store plenumssesjonene til «Åpen post». Ikke med Bård Tufte, men i år kunne vi fått en skikkelig frisk debatt mellom Dagbladet og PFU om Axel Jensens karakteristikker av sine leger og pleiere. En sak som eksploderte uke før Bodø-seminaret.
Rett skal likevel være rett: Lamark-saken kom inn som ekstrapunkt. Dessuten var tre av de fire forhåndsoppsatte plenumsøvelsene riktig interessante, og minst to av dem pløyde ny mark.
Gjennomgangen av boomerangsakene var ytterst betimelig. Det samme var ytringsfrihetsdebatten med selfangstsakene og Odd F. Lindberg i sentrum. Også debatten om Arne O. Holms barnepornoavsløringer hørte hjemme i plenum, selv om det kom frem lite nytt i forhold til mange tidligere møter og seminarer, som bl.a. har vært ganske grundig dekket i Journalisten.
Prisjuryen valgte merkelig nok ikke å honorere Holm for en av det siste års virkelig store avsløringer. Bakgrunnen var usikkerheten omkring det var riktig eller ikke av Dagbladets journalist å samarbeide med politiet for å få barnemisbrukerne arrestert. Etter debatten var man kanskje ikke mye klokere, men mest sannsynlig har den erfarne VG-journalisten (som mest befant seg utenfor salen da debatten pågikk) rett: Det er egentlig ikke noen debatt, sa han. Om Holm skulle gått eller ikke gått til politiet med sine beviser, ligger innenfor det som kan kalles rimelig skjønn.
Både i selfangstdebatten og i diskusjonen om boomerangsakene fikk pressen sitt pass ordentlig påskrevet av et veltalende panel.
Også vi i Journalisten kan ta listen over alle henvendelser som er gjort til pressen om hendelsene i Bergen inn over oss. Både den tidligere og nåværende redaktør av Journalisten har fått henvendelser om å se på pressens rolle i boomerangsakene for flere år siden, og forsømt seg helt til Høyesteretts medlemmer slo neven i bordet og satte skapet på plass. Det er ikke godt nok, og kan være medvirkende til at unge journalister – for hvem boomerangsakene kan være saker fra en svunnen tid – kan falle for fristelsen til å tro at avisene i Bergen var i nærheten av å gjøre jobben sin den gangen.
SKUP—styret og deres samarbeidspartnere på Institutt for Journalistikk hadde som vanlig gjort et fremragende dugnadsarbeid på forhånd.
Arrangementet var disiplinert, og alvor og fest, prisutdelinger og miniseminarer i beste undervisningsånd gikk på skinner.
Likevel: Det bør bli bedre neste år på et viktig punkt. Den menige konferansedeltager må trekkes med i diskusjonene på en helt annen måte. Det bør ikke være så vanskelig å få til.
Denne gang – som de foregående år – var de store plenumsseansene satt opp med både tre og fire eksperter av varierende kvalitet, samt en utspørrer. Utspørrerne gjorde alle en klokkeren jobb, og fikk frem de fleste aktuelle problemstillinger. Men når salen får ti minutter av to timer, blir det plenumsseminar og ikke plenumsdebatt.
De fleste som hadde meninger om formen over en øl i baren eller i kaffepausene, syntes å være enige om at det holder med to i panelet, slik at kanskje halvparten av plenumstiden kan avsettes til debatt mellom alle konferansedeltagerne.
Da ville man også med større sikkerhet kunne gjøre seg opp en mening om hva de norske undersøkende journalister mener – for det det måtte være verdt.
