Skjebnens ironi vil at flaggkommandør Morten Grønningsæter spiller golf med en kompis i Spania idet bomben i Forsvaret detoneres 11. desember i fjor. Grønningsæter og viseadmiral Jan Reksten og flere forsvarstopper blir utsatt for razzia og siktet for korrupsjon.
Halvannen måned senere har bølgene lagt seg for Grønningsæter og Reksten. Siktelsen er trukket, telefonen har sluttet å dirre, og de er tilbake på jobb.
Men det ringer ennå. Reksten og Grønningsæter sier at hvert medieoppslag er en påminnelse og rift i det mentale såret, både for dem selv og Forsvaret – men at de kan snakke om pressens rolle. Forsvarstoppene vil ikke bli framstilt som medieoffre.
Jan Reksten, mannen med den høyeste graden blant de siktede, ble symbolet på korrupsjon i Forsvaret. Samme dag som razziaen ble gjennomført, sendte viseadmiralen ut en pressemelding der han fortalte at han ville fortsette i jobben. Men presset ble for stort. Da Reksten skulle dele ut medaljer til soldater fra Afghanistan med et pressekorps på slep, bestemte han seg for å ta en pause fra jobben.
Viseadmiralen sier han heldigvis er litt oppe i årene, og har opplevd litt av hvert før. Han holder til i Jåttå utenfor Stavanger, langt unna Oslo – og kan slutte på dagen hvis han vil.
– Pressen har vært tilsynelatende på hugget, men har ikke kommet til bunns i saken. Jeg vil ikke gå inn på detaljer, men det kan være at de kommer for en dag. Men generelt kan jeg si at jeg ikke er veldig kritisk til pressen. Det er likevel klart at en siktet er mye mer interessant enn når siktelsen droppes, sier Reksten.
Gikk under jorden
En drøy uke senere sender Reksten en e-post til Journalisten, der han forteller at det var en stor belastning å være siktet. Han skriver at han valgte medier med omhu, fordi pågangen var stor.
«Etter det store presset 11.–16. desember gikk jeg i stor grad under jorden og ga ingen intervjuer», skriver Reksten.
Viseadmiralen mener familien taklet situasjonen bra, men at de trolig hadde det ubehagelig da saken raste som verst.
«Min strategi var å virke rolig, samarbeide med Økokrim, få frem nyhetsstoff som var positivt for mitt omdømme, og vente på det jeg var sikker på ville komme, frafall av siktelsen. Men å bli siktet er i lesernes øyne ofte synonymt med å være både tiltalt og skyldig. Jeg var derfor bekymret for at dette ville ta lang tid, noe som kunne gjort det vanskelig å komme tilbake i jobben.»
Han mener det var en stor fordel at Økokrim ble koblet inn i saken, fordi de hadde ingen agenda enn å få frem sannheten. Reksten roser politiet, som heller ikke forhåndsdømte ham og lot det gå prestisje i saken.
«Jeg tror ikke det er noe jeg ville gjort annerledes i forhold til pressen. Jeg har lite å klage på, bortsett fra DN som nok hadde konkludert med at jeg var skyldig og kjørte bilder og tegninger som var lite positive for meg. Etter at siktelsen var droppet, har pressen, med unntak av BT og VG, i liten grad prøvd å trenge inn i spørsmålet om hvordan det kunne skje at vi endte opp som siktet en periode, for noe politiet raskt klarerte oss ut av. Det får bli utfordringen for dine kolleger», skriver Reksten.
Vil ikke anklage
Dagen etter razziaen avslutter Grønningsæter og kompisen golfturen og drar hjem til Norge.
– Hvor mange telefoner jeg fikk fra pressen? Herregud, det har vært helt enormt. Jeg følte at jeg var i ferd med å gå i metning, tenkte mange ganger at dette er på grensen til hva jeg kan tåle, sier Grønningsæter, som i flere år har jobbet med krisehåndtering i Forsvaret.
Flaggkommandøren kan oppsummere sin kontakt med pressen veldig kort:
– I all hovedsak er jeg blitt behandlet bra, med ett unntak som er lett å forklare. Dagens Næringsliv fikk ikke tak i meg i forbindelse med siktelsen, og de valgte derfor å koke sin egen suppe. Men journalistene har jevnt over hatt et genuint ønske å komme til bunns i prosessen på en hederlig og redelig måte, selv om det alltid oppleves fryktbetont.
– Fryktbetont?
– Ja, jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det, men jeg føler at jo mer åpen og ærlig jeg var, jo mer fokus ville pressen sette på prosessen vi var utsatt for. Dette føltes som et dilemma. Jeg ville at sannheten skulle komme frem, men ikke at det skulle skape problemer for andre.
– Hvordan opplever du proporsjonene i dekningen?
– Tja, hva skal jeg si? Når arbeidsgiver først valgte den fremgangsmåten de gjorde, så var jeg ikke overrasket over at det ble fattet interesse for saken. At pressen valgte å publisere navnene våre, er også en del av det hele. Det skyldes nok stillingene våre, det er nok vanskelig å skrive en slik type sak uten å nevne navn. Jeg vil ikke anklage noen. Men at det var en enorm belastning er det ingen tvil om, sier Grønningsæter.
Et nødvendig onde
Selv om en i ettertid kan se at spurv er skutt med kanoner, bør mediene tilgis for å ha begått volummessig overtramp, mener generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund.
– Det vil forundre meg om ikke flere medier i ettertid innrømmer at de har gjort feil i forsvarssaken, selv om det var riktig å rette kritisk søkelys og offentliggjøre navnene. Det gjelder ofte i slike saker: At saken ikke fortjente oppmerksomheten den fikk, men sånn må det være. Hvis ikke vil pressen legge bånd på seg i senere saker, sier generalsekretæren.
– Kan det være en litt gammeldags holdning? Nye medier har jo kommet til og hekter seg på?
– Det er helt korrekt. Det var lettere før, da var noen medier for og andre imot, men nå har hele pressen ofte samme syn. Alle redaksjoner må derfor tenke hvilken enorm belastning det er å stå i medienes søkelys. Pressen har plikt til å følge makta, særlig de som forvalter ressurser og tillit på vegne av fellesskapet, men må samtidig unngå å gjøre bagateller til viktige saker, sier Kokkvold.
En ny dreining
Krimjournalistikken går i bølger, ifølge medieforsker Lars Arve Røssland ved Universitetet i Bergen.
– I gamle dager ble spritsmuglere hengt ut med navn og bilde i pressen. På 80-tallet var det narkotikaforbryternes tur. I dag satser redaksjoner mer og mer på hvitsnippkriminalitet, og terskelen for å navngi disse er lavere enn for annen kriminalitet, sier Røssland.
Øystein Stray Spetalen mener pressen henger ut finanseliten ved lettere å røpe navn i økonomiske saker enn i voldtektssaker – som i Lommemann-saken.
Finanskjendiser har det siste året kjørt saker i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Spetalen fikk medhold etter at Dagbladet påsto at han skal ha vært rabiat i fylla på byen. Kjell Inge Røkke og Aker vant over TV 2, fordi tv-kanalen antydet at Røkke skal ha avlyttet aksjonærer i kampen om Kværner i 2001. PFU var enige med Stein Erik Hagen, som mente Finansavisen begikk overtramp da de skrev at en av hans sønner er gjort arveløs. Og anklagene fra rikingene stopper ikke her. I slutten av februar sendte investor Arne Fredly et brev til PFU, der han hevder Dagens Næringsliv har brutt Vær Varsom-plakaten 41 ganger i en artikkelserie om ham.
Kvalitetsbevisste lesere
Samtidig som reporterne stadig følger pengene, går Økokrim langt mer aggressivt til verks enn tidligere. Resultatet blir at pennene spisses, hevder mange.
– Vi opplever en stadig økende interesse for økonomisk journalistikk. Det gir seg utslag både i at andre medier skriver mer om emnet, og ikke minst i at opplaget til DN øker betydelig, skriver sjefredaktør Amund Djuve i Dagens Næringsliv i en e-post.
Han mener finanskjendisene ikke behandles dårligere i pressen fordi de er rike.
– Jeg tror generelt kjendiser får mer omtale i pressen, enten de gjør noe bra eller noe mindre bra. Er det ikke nettopp derfor de er kjendiser? I så måte tror jeg ikke finanskjendiser skiller seg spesielt fra andre kjendiser. Det er flott vi har foretaksomme grundere som skaper arbeidsplasser, formuer, og som røsker opp i etablerte strukturer og er med på å prege nyhetsbildet.
– Kan den økte nyhetskonkurransen føre til at etterretteligheten svekkes?
– Nei, tvert imot. Våre lesere er ekstremt opptatt av avisens kvalitet og ikke minst at det som kommer på trykk er etterrettelig. På dette området tror jeg DNs lesere er mer kritiske enn en del andre publikasjoners lesere, og det ville vært mye mer alvorlig for oss om vi ble oppfattet som uetterrettelige enn om vi taper en og annen nyhetssak.
Offentlige dokumenter
– Var dere for harde i klypa i forsvarsaken?
– Sakene om siktelsene mot Jan Reksten og Morten Grønningsæter med flere var basert på offentlige dokumenter som DN fikk fra Oslo tingrett, det vil si kjennelsene som ga Økokrim tillatelse til å gjøre dokumentbeslag på blant annet Grønningsæters og Rekstens kontor. Dessuten refererte DN til relevante opplysninger i de to granskingsrapportene fra Dalseide-utvalget. Vi var den eneste redaksjonen på det tidspunktet som hadde funnet frem til stoffet både i tingretten og den hemmeligstemplede Dalseide II-rapporten. Grønningsæters mediestrategi var dessverre å gjøre seg utilgjengelig. Jeg registrerer med en viss forbauselse at han nå kaller kjennelsen og rapporten for «(DNs) egen suppe», skriver Amund Djuve.
Kokkvold mener pressen ikke behandler finanskjendiser annerledes enn vanlige folk i forhold til offentlig navneslipp og besk omtale.
– Det er generelt større oppmerksomhet rundt folk med pengemakt, og finanskjendisene får ofte stor og positiv omtale. Da må de også tåle et kritisk blikk. I Lommemann-saken ble mediene anmodet om å ikke røpe identiteten, fordi det kunne ha ødelagt etterforskningen. Hadde navn og bilde vært klistret på avisenes forsider, ville fotokonfrontasjon vært umulig, sier Kokkvold.
Navneglipp
Det er altfor tilfeldig hvem som får navnet sitt i avisene, mener medieforsker Røssland.
– Det er fryktelig mange praksiser for offentliggjøring, og det virker som om pressen tar en tilfeldig avgjørelse for så å argumentere for den i ettertid. Det aller vanskeligste er å finne ut når navnet skal slippes. Ofte offentliggjøres identiteten idet en person blir siktet for et alvorlig forhold. Det er problematisk, fordi også politiet tar feil. I den offentlige debatten blir det ofte satt likhetstrekk mellom identifisering og forhåndsdømming, sier medieforskeren.
Samtidig ser Røssland at anonymisering av mistenkte ofte fører til at journalistene senker den etiske guarden.
– Å anonymisere kan være mer grisete enn å identifisere. Journalistene er kanskje mer fristet til å ta seg friheter enn når de ikke må forholde seg til et menneske av kjøtt og blod. I stedet for å komme med spekulasjoner, ofte basert på politiets opplysninger, kan det være mer redelig å offentliggjøre navnet – og samtidig være kritisk til politiets versjon av saken, sier Røssland.
I presseparadis?
De siste årene har forholdet mellom forsvarsadvokater og politiet tilspisset seg. Når mistilliten er stor, økes muligheten for at den ene parten går til pressen for å oppveie de feil som parten mener er begått. Tredjepart, pressen, bukker – og så er racet i gang. Maktkampen utspilles i mediene, fordi det å vinne kampen om opinionen er blitt viktigere.
Tidligere krimreporter Frode Hansen i Dagbladet mener rettssikkerheten ikke først og fremst er pressens ansvar:
– Vår oppgave er ikke å etterforske. Vi foretar undersøkelser, og samler så mye informasjon som mulig. Deretter blir det en vurdering om hvilken informasjon vi skal bruke.
Kokkvold sier det er et motsetningsforhold mellom advokater og påtalemyndighet i kriminalsaker.
– Det virker som om dess mer spent forholdet mellom partene er, dess mer lekkes til pressen, sier Kokkvold.
– Blir mediene ofte et mikrofonstativ i straffesaker?
– Ja, og pressen skal ikke være det. Journalistene er ikke tilstrekkelig bevisste, de lar seg bruke – fordi de får gode saker av det.
Kokkvold ler:
– Så får vi håpe pressen lar seg bruke like mye av begge parter, slik at det bli en slags balanse i dekningen. I 2005 ble eksklusivitet bragt inn i Vær Varsom-plakaten, parallelt med advarslene knyttet til anonyme kilder. Det er med andre ord dobbel grunn til å være skeptisk når pressen tilbys eksklusivitet, sier Kokkvold.
Han sier så godt som ingen erklærer seg skyldig etter tiltale.
– Vi spretter i stolen hvis det skjer. Jeg tror fraværet av straffskyld kan forklares i at de gammeldagse verdiene om rett og galt ikke gjelder – det eneste som teller er å vinne, sier han.
Lekker like mye
Den hittil nyeste rapporten om lekkasjer til pressen i straffesaker, «Kulturforskjell og tilpasning – Journalisters forhold til politi, påtalemyndighet og domstoler», gjort av Sigurd Høst og Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for Journalistikk i 2001, røper at politiet og forsvarsadvokatene lekker omtrent like mye til pressen. Drøyt to hundre krimreportere ble spurt i undersøkelsen. Av dem som svarte oppga rundt 40 prosent at de hadde opplevd lekkasjer fra politiet og advokater det siste året.
– Lekkasjer er et stort problem. Det kan ødelegge straffesaksbehandlingen, fordi vitner kan påvirkes og personer kan komme av kroken ved å endre forklaring. Det er heller ikke heldig for etterforskningen og behandlingen av saken. Tilliten til politiet svekkes også. Folk må stole på oss når de gir fortrolig informasjon, sier Runar Kvernen, seniorrådgiver i informasjonsavdelingen i Politidirektoratet.
Etter NOKAS- og Orderud-saken følte politiet for å rydde opp i egne rekker. Riksadvokaten og Politidirektoratet satte ned en arbeidsgruppe for se på presselekkasjer. Rapporten fra 2005 avslørte flere interne problemer: Kopimaskiner, lett tilgang til operative systemer – men mest av alt løse munner og uklare kommandolinjer og ulne instrukser.
Frustrerte tjenestemenn
Kvernen, som satt i arbeidsgruppen, sier betjenter av og til lekker uten at de selv tenker over det.
– I mange tilfeller skyldes lekkasjen en mangel på forståelse og innsikt i hvordan et mediesamfunn er. Den lille opplysningen en betjent gir, dryppet kan virke smått og uskyldig, men kan være akkurat nok til at viktig informasjon lekker ut. Politiet tenker ofte for statisk, ikke at journalister snakker med mange kilder.
Nylig tilsto en politibetjent å ha lekket en intern rapport om sikkerhetsbransjen til TV 2. Ifølge pressereferatene fra saken lekket betjenten fordi han var frustrert, og følte han ikke ble tatt på alvor.
– I bevisste lekkasjer ønsker enkelte å spille en viktig rolle. De blir kanskje lokket av pressen, og føler seg betydningsfulle. Andre motiver er at lekkasjen tjener en sak, og det kan også være et horn i siden til en kollega. Hvis politimannen i saken er gjengitt riktig, er dette et eksempel på at frustrasjonen var så stor at han valgte å lekke. Men han så ikke konsekvensene, sier Kvernen.
Livredde for feil
VGs Rolf J. Widerøe liker ikke ordet lekkasje.
– Hva er en lekkasje? Det er viktig for oss å få informasjon som har allmenn interesse. Et enkelt eksempel er å finne ut hvem som er i slekt med hvem. Da må en journalist kjenne noen som har tilgang til Folkeregisteret. Dette er for eksempel viktig for å avdekke habiliteten til folk. Politiet har også til gode å vise konkret i hvilke saker lekkasjer har ført til feil dom, eller der etterforskningen har kollapset, sier Widerøe.
Han mener politiet heller bør være flinkere til å gi ut informasjon som ikke er taushetsbelagt.
– Altfor mange i politiet er livredd for å si noe feil, og kan være langt mer åpne enn i dag, sier Widerøe.
Skjerper inn
– Før var det et mer gentleman’s agreement mellom politi og presse, men nå er mediene langt mer pågående og personfokusert. Det er ingen grunn til å tro at presseoppslagene blir færre med årene. Vi er også forberedt på at presset mot oss vil øke, sier Kvernen.
I Stoa-saken utenfor Arendal viste pressen seg fra nok en ny side, ifølge politiet. I mars 2003 ble en mann drept etter å ha blitt lokket inn på et billakkeringsverksted. I saken ble politiet overrasket over hvor langt pressen var villig til å gå for å få ut informasjon under etterforskningen av saken. I tillegg var forsvarerne uvanlig slepphendte med opplysninger. Så fikk vi basketaket i NOKAS-saken og flere store saker, som førte til at politiets interne kjøreregler nå er blitt strammere.
I lekkasjerapporten fra 2005 er det fremmet et forslag om ti bud om hvordan politiet skal møte pressen. I store saker er det nå kun etterforskningslederen som sitter på alle opplysningene.
– I tilfeller der et medium er tett på utviklingen i en kriminalsak, kan politiet love å komme tilbake når det skjer noe i saken. Mediene kan være viktige for politiet i oppklaring av saker. Og da må vi også tåle medietrykket, sier Kvernen.
Avtaler aldri eksklusivitet
Dagbladets Frode Hansen sier det kan hende at avisa holder igjen momenter i saker hvis det går ut over etterforskningen.
– Men vi vil nok publisere det vi har ved en senere anledning. Og er vi tett på en sak, vil vi alltid forsøke å få ting eksklusivt, sier han.
Seniorrådgiver Runar Kvernen var også presseansvarlig i Lommemann-saken, og sier det aldri avtales eksklusivitet i forbindelse med pågripelser. Da VG filmet pågripelsen av den antatte Lommemannen, ble politiledelsen forbannet. Den siktede var bevæpnet da han ble pågrepet.
– Det var et problem for oss. Vi ønsker ikke pressen til stede under en pågripelse. Mye uforutsett kan skje, og saken er sendt til spesialenheten for politisaker.
Avdelingsleder i VG Kjersti Sortland sier Lommemann-saken var basert på vanlig journalistisk arbeid.
– Det medfører ikke riktighet at VG var invitert til å være med på pågripelsen, slik Tor Erling Staff påstår. Når vi vet noe vi mener bør dokumenteres, så er vi der når det skjer. Vi var samtidig første avis som oppnådde den tillit hos siktedes nærmeste familie, at de valgte å gi sine første, sterkt politikritiske intervjuer til VG. Disse fikk plass på førstesiden, sier Sortland.
Når er det nok?
Førstestatsadvokat Walter Wangberg sier lekkasjer er et stort problem, særlig når det baller på seg mellom partene i en rettssak. Det er lett å rives med hvis den ene parten lekker, men en eller annen gang må det settes punktum. Lekkasjer er en uting, uansett hvor det springer fra, mener han.
– Det er for stort mediepress i straffesaker, og ofte holder pressen liv i saken for lenge. Ikke det at jeg er imot at ting skal ut, eller at vi har noe å skjule, men de negative virkningene av lekkasjer er store, sier Wangberg.
Førstestatsadvokaten mener det er riktig å informere pressen i første fase i en kriminalsak, men så bør foten settes ned. Han skjønner det kan være vanskelig å gjennomføre, men han ser ingen andre alternativer.
– En sak som har holdt på altfor lenge i lokalpressen og delvis i riksmediene, er historien om en vietnamesisk kvinne som i fjor sommer forsvant fra bopelen sin i Bergen. I reportasjene overfokuseres det på momenter i etterforskningen, og at det trekkes langt på den konklusjon at hun er drept av mannen. Medienes overfokusering på krimjournalistikk er med på å gi et inntrykk av at volden og utryggheten er større enn den faktisk er.
– Kan advokatene selv ha skylden for at sakene strekkes ut i tid?
– Ja, jeg er mange ganger forundret over at advokater tar styring over klientene sine, og stusser over at den tiltalte ikke oftere kaster kortene for å få strafferabatt. I retten kjempes mange unødvendige slag. Det er blitt for mye spill i retten. Statistikken viser at antall dager i retten går opp, sier Wangberg.
Kjendisadvokat = lekkasje
Store saker tiltrekker store kameraer og kjendisadvokater.
– Kjendiseriet har tatt voldsomt overhånd. Det er blitt en helt vanlig praksis å hente inn utenbys advokat i store saker, fremfor å bruke gode lokale advokater. Kjendisadvokatene har et navn, skaper blest og involverer seg i klientenes situasjon, sier Wangberg.
– Er kjendisadvokatene verst når det gjelder lekkasjer?
– Ja, det tror jeg, men ofte lekker advokatene fordi politiet gjør det. Men en kommer sjelden til bunns i hvor lekkasjene stammer fra.
Reglene er strengere for lekkasjer i politiet enn for advokater, og kjendisadvokat Arvid Sjødin sier det er naturlig at kjendisadvokater lekker mer enn andre.
– Det sier seg selv. Uttrykket kjendisadvokat innebærer at advokaten har mer kontakt med pressen enn tilfellet er for andre advokater. Og så må vi definere hva en lekkasje er. Det er ikke å snakke med pressen, men avsløre forhold som skal hemmeligholdes. I noen tilfeller kan en lekkasje føre til at pressen endrer syn på saken. Jeg tror Birgitte-saken ikke ville vært der den nå er uten lekkasjer, sier Sjødin.
Ensidig bevisjakt
Privatetterforsker Tore Sandberg forstår advokater som velger å gå til pressen, hvis politiet har lekket opplysninger som tegner et ensidig bilde.
– Aktor har tross alt større krav til balanse i saken enn forsvarer, men forsvaret må være mest mulig troverdig, sier han.
Han mener politiet forhåndsdømmer ved å etterforske etter bare et bestemt spor som peker mot en gjerningsmann. Privatetterforskeren sier politiet for ofte slurver med å finne informasjon som også teller for siktede. Sandberg nevner et eksempel: Fjerde juledag i 1991 blir 94 år gamle Laura Birkeland fra Molde funnet drept og bakbundet i sin egen seng. Politiet siktet grandnevøen som lå og sov i etasjen over, for drapet.
– Han ble siktet for drapet allerede den første dagen. Politiet hevder at det ikke var tegn til innbrudd i boligen, eller spor i snøen utenfor huset. Begge deler er feil, og her kunne forsvarer bedt om rettergangsskritt. Retten kan pålegge politiet å gjøre ny etterforskning som siktede og forsvarer ønsker, sier Sandberg.
Krimkamerater
Sandberg mener spillet mellom trekløveret pressen, forsvarsadvokat og politiet kunne vært enklere om pressen hadde fått tilgang på saksdokumenter i straffesaker, slik som i Sverige.
– Det betyr at svensk presse kan vurdere saken ut fra selvstendig grunnlag, uten å bygge utelukkende på gode kilder som lekker.
– Hvordan er nivået på krimjournalistene?
– Jeg vil ikke si at vi per definisjon har dårlig krimdekning i Norge, men det er for lett å løpe etter det som tilsynelatende er mest juicy. Å bli anklaget for en forbrytelse er alvorlig, det bør alle ha i bakhodet. Det skytes for ofte med storkanoner, der det hadde vært riktigere å være mer balansert, sier Sandberg.
Widerøe i VG støtter Sandbergs synspunkt.
– Hovedregelen i norsk rett er åpenhet. Når en sak er sent til domstolen, bør journalistene få tilgang til saksdokumenter uten å ha bindinger til aktører i saken, sier han.
Medieforsker Røssvold forteller at i Sverige offentliggjøres papirene når tiltalen foreligger.
– Forskjellen er at svensk påtalemyndighet ofte er kjappere med å utferdige tiltale i alvorlige saker. Veldig mye av det norske debatten om krimjournalistikk tar utgangspunkt i tidspunktet mellom siktelse og tiltale. Den svenske løsningen gjelder først når tiltalen er klar, sier Røssvold.
VG og DN best
Medieforskeren mener få kan hamle opp med VG og Dagens Næringsliv når blålysene i deres redaksjonelle verden blinker.
– NRK hadde knapt krimreportasjer før TV 2 ble til. Aftenposten har diltet etter de andre tabloidavisene, og Dagbladet har i dag for få ressurser. I enkelte saker kan Dagbladet slå VG, men det skjer oftest i saker der avisa har gode kilder fra før. Når det kommer til upløyd mark er DN og VG best på sine områder, sier han.
Røssland forteller at Aftenposten fikk et gulltips i Orderud-saken, men at redaksjonen ikke hadde ressurser til å sette det i en sammenheng. Resultatet ble at Aftenposten kjørte saken uten solid dokumentasjon og presisjon, mener han.
– VG, som hadde fire ansatte på heltid i Orderud-saken, gravde videre. Kort tid etterpå kunne avisa fortelle hele nyheten om den viktige 180-samtalen – der en mann hadde ringt Opplysningen 180, og varslet om at det kom til å skje et trippeldrap på Orderud gård, sier Røssland.
Arve Bartnes, dokumentarist i Novemberfilm, sier avisens tradisjonelle stolper er nyheter innen politikk, sport, kultur og krim.
– Det gamle kriminaljournalistikkbegrepet er utvannet. Det er noen år siden alle avisene hadde egne krimgrupper. I DN kaller vel ingen seg krimreportere, men få aviser har avslørt så mye skurkerier som dem, sier Bartnes.
