Tore på sporet torpederte en vakker historie
Lørdag 8. april stilte jeg med visse forventninger til den historien jeg første gang skrev om for 10 år siden fra ei lita irsk øy, og som jeg ga til Tore Strømøy for to, tre år siden, og som skulle sendes i programmet Tore på sporet den lørdagen.
I åras løp har jeg skrevet flere artikler og innlegg om «mysteriet» med et norsk mannskap som var blitt reddet i land fra den visse død etter at skipet deres var blitt torpedert av et tysk fartøy 15. februar 1940. Men da det hardt skadde mannskapet hadde fått pleie og omsorg og kunne reise videre til England, hørte aldri lokalbefolkningen fra noen av dem. Ingen takk, ikke så godt som et livstegn kom det fra de ni av de elleve overlevende.
Det var ved et rent tilfelle at jeg kom til øya og fikk høre om historien under ei reise rundt i Irland i juli 1996. Det var bare en passasjer på ferja jeg tok over til øya, og han fortalte om hendelsen under krigen.
Jeg oppsøkte da familien som hadde reddet mannskapet. Utrolig nok hadde ingen fra Norge tidligere kommet for å forhøre seg om dette forliset i løpet av de 56 åra som var gått. Søskenparet John og Brigid Boyle, som jeg besøkte, hadde vært 9 og 13 år gamle da far deres klarte å få i land livbåten med de overlevende, som da hadde drevet på åpent hav i fem døgn. I alle seinere år spurte folket på øya seg hva som kunne ha skjedd med mannskapet.
Historien var blitt som en legende og den holdt seg levende i Brigid og Johns barndom og ungdomstid og langt inn i alderdommen. I Norge kom jeg over et par kvinner som begge hadde hatt en far blant de overlevende. Den ene var ikke villig til å fortelle noe, den andre kunne fortelle at faren var så traumatisert av krigsopplevelsene at han aldri kunne snakke om krigen.
Det var i hvert fall noe som jeg kunne formidle videre til øyfolket. Jeg var altså spent på hva Strømøy omsider var kommet fram til i programmet fra øya. Men min skuffelse var formidabel. Innledningsvis nevnte han kun mitt navn og en mail han hadde fått fra meg. Så kom presentasjonen fra øya hvor han hadde invitert blant annet et søskenpar som kunne fortelle om faren som i årevis hadde snakket varmt om redningsaksjonen og om det varme, gjestfrie øyfolket og alt de hadde gjort for de overlevende. De hadde også mange ganger tenkt at de gjerne skulle tatt en tur til øya.
Men hvorfor hadde de aldri vist en smule oppmerksomhet ved å kontakte redningsmennene? Aldri et lite livstegn? Ganske utrolig. Men de hadde altså gladelig tatt imot ei gratisreise 65 år etter hendelsen for å vise takknemlighet for åpen scene for en million seere. Noe så pinlig. At Tore Strømøy undervurderer sitt publikum på en slik måte er avslørende nok. Mon tro hva tanker øyfolket selv gjør seg om disse nordmennene og om denne arrangerte takknemlighetstforestillingen? For meg var dette som en pil rett inn i sjelen, en torpedering av en svært vakker historie.
