Dette med å skrive har opptatt meg i noen år. Det kommer sikkert ikke som en bombe, det er jo tross alt det jeg gjør, men jeg mener mer spesifikt; hva det faktisk er. Disse bokstavene som man bygger ting med, enten det nå er visjoner, vittigheter eller noe som liksom skal gå av som en liten bombe for leseren når det viser seg å uttrykke noe vedkommende ikke er enig i. Og hva det er som skjer når noe blir lest, fortolket og ført videre som noe annet – noe som slett ikke sto der i utgangspunktet.
Noen vil huske den fatale feiltolkningen av Karl Heinz Stockhausens notering om 9/11 som et «Grandiost kunstverk av Lucifer» som nådde førstesidene som «Verdens største kunstverk» og i et øyeblikk sendte denne den kuleste av alle kule komponister rett ut i kulden. Selvfølgelig skjer dette også meg, med såpass jevne intervaller at jeg for lengst har sluttet å reagere med indignasjon eller panikk. Dette er jo bare sånn det er, og som skrivende har man forsvinnende liten kontroll over hvordan man blir lest, og slett ingen over hvordan andre velger å skrive videre.
Eksemplet jeg tenker på ligger noen måneder bak i tid. Noen på avisen jeg skriver for, fikk en god idé: «Hva hvis vi sender den der sinte gamle ur-pønkern Tommy til å anmelde Mamma Mia? Ville ikke det få fart på sakene?». Og fart ble det. Jeg hatet filmen intenst, men det trenger jeg ikke argumentere for her, siden anmeldelsen min ligger åpen på nettet.
I noen uker etterpå regnet det inn sinte leserinnlegg, hvorav bare et eneste kom på trykk. Der begynner det ganske rotete med såre tilbakeblikk på en tenåringstid da den skrivende lekte Abba med venninner og mimet foran speilet. Men straks sporer det av i den helt vanvittige konklusjonen at min ulyst for Mamma Mia beror på min mannlige panikk i møte med selvstendige kvinner som tør å eksponere sin seksualitet. Og at jeg ikke er mann nok for å håndtere dette! De som kjenner min kone og vet hvilken type forhold vi lever i, holdt på å le seg skakk i hjel. Helvete heller, få menn får så mye juling hjemme som meg, og jeg elsker hvert sekund av det.
Men grunnen til at jeg ble redd for språket denne gang, lå et annet sted. Avslutningsvis i min anmeldelse hadde jeg skrevet at jeg følte meg som «en ulv blant gulrøtter». Dette var en noe tilfeldig formulering, jeg kunne ha skrevet svart blant hvite, Rosenborgtilhenger på Brann stadion eller pingvin i Stavanger, men dette var hva jeg skrev: «Ulv blant gulrøtter».
Karakteristikken var i tilsvaret blitt til «Kjøtteter blant grønnsaker», og det åpner jo for helt andre, mer spesifikke lesninger, om man vil. Og noen vil jo det. Så det skulle bli verre. Metaforen ble min, selv om den ikke var det. Wencke Mühleisen tok seg av Mamma Mia og den middelaldrende kvinnens seksualitet i Klassekampen en tid senere. Hun grep fatt i «min» kjøttetermetafor og brukte den for alt den var verdt for å belyse den impotente mannlige herskerteknikksbaserte seksualitetens tilkortkommende overfor filmens østrogenbombe av kåte godt voksne kvinner som tar for seg.
Ikke sånn at hun bashet meg fullstendig, men stammet tilsynelatende metaforen fra meg, ikke fra den leseren som halvveis i sitt motinnlegg i sinne helt mistet omdømmet. Også denne gangen lå jeg lavt og valgte å ikke gjøre noe som helst. For hva kan jeg gjøre? Når språket river seg løs og løper av gårde på den måten, er det lite godt som kommer ut av å insistere på å få det riktig igjen – det vil bare bli verre. Forresten er jo hele greia latterlig; Mamma Mia er en pissdårlig film av den typen alle «må» se. Den handler ikke om noe, og den resirkulerer noen middelmådige 30 år gamle poplåter. Jeg krever mer av både bilde og lyd enn som så. Og jeg simpelthen elsker sterke selvstendige kvinner. De elsker også meg.
