Vi støtter PFUs sekretariat

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Glåmdalens omtale av den betente striden ved kirkekontoret i Åsnes handler om et angivelig giftig arbeidsmiljø. Et arbeidsmiljø der ansatte føler seg neglisjert, trakassert og presset. 

Konsekvensen er at flere har sagt opp jobbene sine, og det er inngitt formelle varsler mot sittende ledelse ved kirkekontoret og at tilbudene til befolkningen er redusert som følge av dette. Det er alvorlige påstander som helt åpenbart og av natur grenser mot brudd på arbeidsmiljøloven, sett fra varslers side. Og det rammer bygdefolket.

Berører mange

At det skjer ved en institusjon som berører mange menneskers lokale tro- og livssynstilbud bidrar til at saken får en stor offentlig interesse. Det har pressen all rett til å ta tak i, og å unnlate dette ville grenset til tjenesteforsømmelse i min bok.

Trygve W. Jordheim, kommunikasjonsdirektør hos Hovedorganisasjonen KA, interesseorganisasjonen for den omvarslede parten i denne saken, mener i et leserinnlegg i Journalisten at Glåmdalens omtale av saken er problematisk sett opp mot landets presseetiske normer, slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten. Han mener at påstander om lovbrudd kamufleres som «synspunkt» i en av Glåmdalens flere artikler om saken.

Han mener «synspunkter om andres mulige lovbrudd» ikke bør kunne publiseres dersom de ikke faktasjekkes eller i det minste sannsynliggjøres. KA klaget tidligere inn saken til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Men sekretariatet i PFU mente man ikke kunne se noe presseetisk brudd i Glåmdalens sak, og innstilte på «ikke brudd» gjennom såkalt forenklet saksbehandling. Jordheim mener PFUs sekretariat har vurdert saken feil.

Presseetisk akseptabelt

Glåmdalen er enig med PFUs sekretariat og mener saken ligger innenfor det presseetisk akseptable. Vi er selvsagt helt enig at man etter beste evne skal etterprøve og aller helst forsøke å dokumentere synspunkter som har form av påstander.

Synspunkter rundt et mulig usunt arbeidsmiljø og konfliktskapende atferd vil nesten alltid oppleves subjektivt hos dem som opplever det. Om disse synspunktene i et tidlig stadium er faktisk dokumentert eller stadfestet, er på mange måter dermed underordnet. Det diskvalifiserer ikke i seg selv. 

Det blir litt som ved omtale av mobbing i skolen. Det er offeret som har definisjonsmakten. Føler man seg mobbet, er man mobbet. Uansett om mobberen bedyrer at det aldri var ment slik. Vi mener at dette er forhold som pressen må kunne skrive om. Og at en mening om mulig lovbrudd i så måte må kunne aksepteres.

Vi forstår godt at saken er belastende for de involverte. På begge sider av konflikten. Men vi tilbakeviser at det i saken dreier seg om påstander som er gjengitt helt ukritisk. 

Glåmdalen har jobbet med saken over tid og har et omfattende informasjons- og kildemateriale som grunnlag i vurderingene. Vi mener vi har gjort en betydelig innsats for å ettergå og sannsynliggjøre innholdet i beskyldningene og at kildens direkte sitat, hvor han henviser til blant annet aktuell lovparagraf, i så måte må være innenfor. 

Dersom det kan dokumenteres at vi har publisert faktiske feil skal vi selvsagt rette opp dette, men det har vi ikke blitt gjort kjent med i denne saken.

Hvordan faktasjekke

Jeg spør meg selv også; hvordan faktasjekke en påstand om lovbrudd i presseetisk sammenheng? Kun domstolene kan stadfeste og dermed faktabelegge påstander om lovbrudd.

Hva slags presedens skapes dersom kilder med innsikt, engasjement og relevans ikke skal kunne mene noe om hva som er lovbrudd og etter hvilken lovparagraf innenfor samfunnsområder med åpenbar offentlig interesse?

Takhøyden i ordskiftet, meninger, påstander og til og med anklager bør holdes høy når de angår forvaltningen eller institusjoner som er til for befolkningen, så lenge de bearbeides journalistisk, ettergås og berørte parter får muligheter til å svare opp, korrigere og belyse disse. Selvsagt innenfor vanlige presseetiske regler.

Det mener vi og PFUs sekretariat at vi har gjort i denne saken.

LES OGSÅ:

Alvorlige påstander forkledd som «synspunkter»