Trygve W. Jordheim reagerer på beslutningen til PFU-sekretariatet.
Trygve W. Jordheim reagerer på beslutningen til PFU-sekretariatet.

DEBATT:

Alvorlige påstander forkledd som «synspunkter»

Er det greit å publisere udokumenterte og usannsynlige anklager om lovbrudd, så lenge den anklagede blir sitert på at anklagene ikke stemmer? Glåmdalen mener visst det. Oppsiktsvekkende nok er PFU-sekretariatet enig.

Publisert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

«Fellesrådet har med dette sviktet sine ansatte og utsetter varslerne for gjengjeldelse. Det er strengt forbudt etter Arbeidsmiljølovens paragraf 2A-4.» (Glåmdalens papirutgave 18. november 2023)

Lovbrudd, med paragraf og bokstavledd og det hele: En opplysning som må faktasjekkes og dokumenteres/sannsynliggjøres før publisering (Vær varsom-plakaten, punkt 3.2)? Eller «synspunkt» og «ledd i en løpende meningsutveksling» (VVP 4.15)?

Svaret bør være åpenbart. Å påstå at noen bryter loven er ikke et synspunkt, men en konkret beskyldning. Det tenkte nok journalisten også, så hun tok kontakt med Åsnes kirkelige fellesråd for samtidig imøtegåelse.

Faktasjekk før imøtegåelse

Retten til samtidig imøtegåelse utløses av «sterke beskyldninger» i form av «faktiske opplysninger» (VVP 4.14). Som vi vet, har dette punktet sin tvilling i det tidligere nevnte punktet om opplysningskontroll (VVP 3.2).

Det er imidlertid ikke vilkårlig hvilket av disse punktene som kommer først. For at det i det hele tatt skal ha noen hensikt å innhente samtidig imøtegåelse, må beskyldningen faktasjekkes (og det skjer ofte i samme samtale som imøtegåelsen, derav tvillingmetaforen).

For at det i det hele tatt skal ha noen hensikt å innhente samtidig imøtegåelse, må beskyldningen faktasjekkes.

Som det heter i 3.2: «… kontroller at opplysninger som gis er korrekte». Det holder ikke at noen påstår noe. Det må kunne sannsynliggjøres og helst dokumenteres. Og jo sterkere beskyldning, desto strengere krav til dokumentasjon.

Fra åpen mik og til journalistikk

En journalist er ikke forpliktet til å videreformidle enhver anklage som fremsettes. Tvert imot er journalisten forpliktet til å gjøre en vurdering av om beskyldningen kan se ut til å ha rot i virkeligheten. Anklager som stryker på denne testen har ingen plass i redaktørstyrte medier.

I denne konkrete saken: Er det noen som helst rimelighet i å beskylde en arbeidsgiver for brudd på arbeidsmiljøloven fordi en uavhengig rapport konkluderer med at det ikke er skjedd brudd på arbeidsmiljøloven?

Skulle man i motsetning til meg være i tvil om svaret på det spørsmålet, finnes det ekspertkilder som kan kontaktes. Det er først når man gjør denne jobben skikkelig at det går fra åpen mikrofon og over til å bli journalistikk.

Fundamental svikt

Åsnes kirkelige fellesråd klaget inn Glåmdalen for Pressens Faglige Utvalg for den nevnte artikkelen og for manglende kildebredde i den langvarige dekningen av en konflikt som primært holdes i live av tidligere ansatte. Like før jul innstilte PFU-sekretariatet på forenklet behandling, fordi de mener det ikke foreligger brudd på god presseskikk.

De skriver: «At klager mener Einissons synspunkter er uriktige, innebærer ikke et brudd på VVP 3.2.» (Einisson er mannen bak sitatet i starten av dette innlegget.)

Den fundamentale svikten hos PFU-sekretariatet er at de definerer beskyldninger om lovbrudd som «synspunkter». Det illustreres ved at de viser til et punkt i VVP som ikke har noe med synspunkter/meninger å gjøre, nemlig 3.2: Det klassiske faktasjekkpunktet, der nøkkelordene er «informasjon» og «opplysninger».

Med fare for å bli overtydelig: «Fellesrådet er en dårlig arbeidsgiver» og «Fellesrådet bør bry seg mer om sine ansatte» er synspunkter. «Fellesrådet har brutt loven på dette punktet» er en konkret beskyldning.

Dramatisk for dem som rammes

Det er ødeleggende for tilliten til journalistikken når sterke beskyldninger får fremmes fritt under dekke av å være synspunkter. Det er kanskje ikke så overraskende dersom redaksjonen velger dette som et halmstrå når klagen først ligger på bordet, men det er forstemmende at sekretariatet i Pressens Faglige Utvalg slutter seg til argumentasjonen.

Hvis PFU-sekretariat får viljen sin, kan landets medier heretter fritt publisere enhver påstand som kastes ut, alvorlig eller bagatellmessig, sannsynlig eller usannsynlig, så lenge den som beskyldes blir kontaktet. Det er dramatisk og kommer til å bli beintøft for dem som utsettes for de mest alvorlige beskyldningene uten å kunne gjøre annet enn å si at det ikke stemmer.

Synspunkter vs. beskyldninger

Dersom PFU følger sekretariatets innstilling, er det viktig at de samtidig signaliserer om det er noen grense for hvor alvorlige beskyldninger som uten videre skal kunne publiseres i redaksjonelle medier. 

Brudd på arbeidsmiljøloven er tydeligvis innenfor. Hva med overtredelse av skatteloven? Hva med underslag, vold, sedelighet og resten av straffeloven?

Alternativet er at utvalget gir Glåmdalen-saken full behandling, at de understreker skillet mellom synspunkter og beskyldninger og samtidig fastslår at sterke beskyldninger ikke kan publiseres i tråd med god presseskikk dersom det ikke er noe mer enn løse påstander. 

Det hadde vært det beste for alle parter – og for tilliten til pressen og presseetikken.

Powered by Labrador CMS