– Det har vært mye medieoppmerksomhet rundt deUsynlige, den tredje spillefilmen på rad du har fått strålende anmeldelser for. Hvordan har du opplevd dette?

– Det har vært voldsomt. Selvfølgelig har det vært veldig hyggelig. Kritikkene har jo vært overstrømmende, men det har blitt litt merkelig på grunn av debatten som oppsto når Hawaii-Oslo fikk 19 seksere om hvorvidt kritikerne var for slepphendte med sekserne. Denne diskusjonen dukket opp igjen med sekserne vi fikk nå, og har jo ikke noe med kvaliteten på filmen å gjøre. Men nå har vi nettopp fått en fantastisk anmeldelse i amerikanske Variety og fenomenal kritikk i det danske kulturtidsskriftet Ekko, så nå begynner jeg å slå meg mer til ro.

– Hva synes du om norske kritikere og dekningen av filmbransjen generelt i Norge?

– Jeg synes dekningen er veldig ujevn. På den ene siden har du den seriøse delen av dagspressen, som rettmessig dekker filmer som et stort stykke arbeid. Så har du andre som bare gir korte handlingsreferat. Til slutt har du alle bloggerne og de som tømmer seg ut på nett. Her ser du skyggesiden av det demokratiske vakre nettet: Folk legger ut ting helt ukritisk, ingen står ansvarlig og alle slags ytringer blir bare liggende der. En svensk kollega av meg googlet seg selv og mistet helt munn og mæle når han kom til side tre og fant alle disse ytringene. Personlig prøver jeg å unnlate å se på sånt, men ellers har jeg sluppet veldig lett unna.

– Du har selv jobbet i media som pressefotograf, blant annet i VG. Hvordan er det å ha opplevd pressen fra begge sider?

– Pressen har endret seg veldig siden jeg sluttet. Jeg sa opp i ‘88 og debuterte først ti år etterpå med spillefilm. Jeg tenker tilbake til arbeidet i pressen som en veldig fin tid, og sluttet bare fordi jeg fikk muligheten til å gjøre noe enda mer spennende.