Amerikansk journalistikk-professor: – Kvinner stiger i gradene når tidene er tøffe

Mye blekk har rent i bransjen siden eks-soldaten John Cockerill styrte New York-avisa The World.

– Vi vil ha originalitet og intelligens, og jeg tror ikke sånt ville bli nektet hvis funnet i en kvinne, skal han ha uttalt rundt 1890.

– Likevel, ingen redaktør liker tanken på å skulle sende en kvinne ut i dårlig vær eller tvilsomme strøk for å skaffe nyheter.

Sju av ti

Cockerill er sitert i «Undaunted: How Women Changed American Journalism». Her feirer Brooke Kroeger (74) kvinnene som albuet seg forbi sånne som ham og la grunnlaget for dagens relative kjønnsbalanse, uansett klima og sted.

Ifølge boka går det en rød tråd fra historiske skikkelser som Margaret Fuller og Nellie Bly, via 60-tallshelter som Betty Friedan og Joan Didion, til moderne spydspisser som Jill Abramson og Maggie Haberman.

At jentene er minst like skarpskodde bladfyker som gutta, er vel dokumentert, påpeker Kroeger. Det vet hun som én av akademikerne bak New York Universitys kåringer av de siste tiårs «beste journalistiske arbeider».

– På topp ti-lista fra 2009 fant vi kvinner på fire av plassene. Det samsvarer med kvinnetotalen på feltet, konstaterer hun overfor Journalisten.

– Så, i 2019, var sju av ti kvinner. Dette er bemerkelsesverdig i lys av at vi stadig utgjør 40 prosent av arbeidsstokken. Og – blant de sju var fire afrikansk-amerikanere. Hvor kult er ikke det?

Kvinner i krise

Skjønt, Kroeger presenterer en tese som er mer edrueliggjørende: Antall kvinner i ledende posisjoner øker først og fremst når mediene sliter.

– Vi opplever framgang hver gang industrien er i krise, enten det skyldes krig eller økonomi, sier hun.

– Selv tilbake på 1920- og 1930-tallet hendte det at kvinner ble forfremmet til lokalredaktørnivå. Fellesnevneren var at publikasjonene alltid var i ferd med å gå under. Det er da sånt skjer – når noen blir «kreative» og leter etter en «løsning».

– I Norge er sjefredaktørene i tre av de fire største avisene kvinner. Mener du det er et dårlig tegn?

– Det blir å overdrive.

Kroeger gestikulerer over kaffen på øvre Manhattan.

– Poenget er at kvinner tradisjonelt stiger i gradene når tidene er tøffe, understreker hun.

– Tenk på dot-com-æraen, da mange kvinner havnet i posisjon fordi ingen helt forsto hva som foregikk. Refrenget blir liksom: «La oss prøve noe annet!» Folk flykter, alfahannene forsvinner – og det er duket for «bakre rekke».

To tilbake

En annen Kroeger-observasjon er at kvinnelig presseframgang som regel følges av tilbakeskritt. Hun er usikker på hva som blir prisen å betale for mangfoldsinitiativene etter «metoo», som hun drøfter i epilogen sin.

– Det er for tidlig å si. Det er ikke «historie» ennå.

– Har du lyst til å spekulere?

– Vel, tilbakeslaget kommer i form av distriktpressens utfordringer, av hvor journalister skal finne arbeid, av chatbot-teknologi og kunstig intelligens. Alle disse greiene kommer, uten at noen skjønner helt hva de innebærer. Ingen har funnet modellen, og skremmende er det.

– Så denne gangen blir tilbakeslaget overordnet, ikke kjønnspolitisk?

– Nettopp – og med mer overordnede utfordringer blir det svakere fokus på slike som at kvinnelige journalister utsettes for mer nettforfølgelse enn sine mannlige motstykker. Selv om dette gjelder over hele verden og utgjør et reelt problem, er det ingen – bortsett fra noen få, små miljøer – som bryr seg når katastrofen truer.

Middagsredaktør

Rachel Carson, Dorothy Thompson, Martha Gellhorn, Marguerite Higgins, Meg Greenfield, Janet Flanner: Kroegers «grensesprengere» er for mange til å nevne.

Lenger er det mellom kallene som åpnet redaksjonene før det ble moteriktig. Men Kroeger legger inn et ord for New York Times-legenden Max Frankel, CBS-høvdingen Walter Cronkite og Herald Tribune-kjempen Jim Bellows.

Sistnevnte skal ha sett potensialet i den senere Los Angeles Herald Examiner-redaktøren Mary Anne Dolan etter å ha vært i stormiddagsselskap hos ferskingutgaven av henne.

– «Tror du ikke en kvinne som kan arrangere noe sånt, uten hjelp, også er i stand til å lede en avdeling av avisa?» spurte han kona etterpå. Mange av datidas kvinner hadde jo høyt utviklede organisatoriske ferdigheter som følge av kondisjonering, humrer Kroeger.

– Snart ble Dolan hentet opp som featureredaktør, og så ble hun nyhetsredaktør. Så fulgte hun med på Bellows-lasset til LA, der hun gikk samme ruta – hvorpå han utpekte henne som toppleder idet han takket av.

Idé og struktur

– Hva lærer du selv bort til journalistiske arvtagere?

– De basale tingene: integritet, kjærlighet til faget, standhaftighet, evnen til å tåle brutal redigering.

– Tror du «de basale tingene» vil overleve de nye nedgangstidene?

– Ja, for faktum er at alle arbeidsstedene som blir igjen, ønsker seg en super reporter med supre ideer. Det handler fortsatt om gode verdier – og om ideer og struktur. Der har du de to vanskeligste elementene å mestre: «Hva er ideen?» og «Hva er strukturen?»

Kroeger – som går stramt kronologisk til verks i «Undaunted» – smiler håpefullt.

– Alle sliter med dem, selv lenge etter de er ferdige med studiene, sier hun.

– Fordelen i dag er at den unge generasjonen nærmest har fått dem inn subliminalt fordi den har vokst opp naturlig med dem. Så sannsynligvis kan den mer om dem enn jeg.

LES OGSÅ:

– Når jeg leser den statistikken, blir jeg bare dypt og inderlig sjokkert og forbanna