Både Dagsavisen og VG har den siste tiden publisert saker om
vold og trusler mot ambulansepersonell.
Da
Dagsavisen-journalist Karin Lillian Fladberg nylig publiserte en av sine saker,
oppdaget hun ved en tilfeldighet at Helse- og omsorgsdepartementet hadde gitt
henne nøyaktig samme svar som VG hadde fått noen dager tidligere.
Det hadde vært forståelig om mediene hadde stilt samme
spørsmål, men det gjorde de ikke, sier Fladberg til Journalisten.
– Det er faktisk ikke greit.
Identiske svar
At departement og andre offentlige instanser ønsker å svare
skriftlig på henvendelse fra pressen, er ikke et ukjent fenomen for norske
journalister. I Fladbergs tilfelle mener hun imidlertid
departementet har gått for langt.
Hun opplever at to
ulike mediehus får samme skriftlige svar på ulike spørsmål,
sitert gjennom samme statssekretær.
Lange avsnitt i
svarene fra departementet er identiske hos både Dagsavisen og VG, men
spørsmålene som stilles er forskjellige fra de forskjellige journalistene.
For eksempel gjengir VG følgende
spørsmål rettet til Helse- og omsorgsdepartementet i sin sak:
– Hva svarer
dere til at manglende lovgivning utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko, som
ledelsen i AMK Oslo frykter kan ende i drap?»
Svaret fra departementet
følger, der statssekretær Karl Kristian Bekeng siteres:
– Helsepersonell
skal ha det trygt på jobb, det gjelder også ambulansepersonell. Det er viktig
at vi gir fagfolkene verktøy som bidrar til å forebygge alvorlige hendelser.
Mulighet til å dele mer pasientinformasjon mellom ulike deler av helsetjenesten
og med politiet kan bidra til det. Vi har forslått endringer i regelverket for
taushetsplikt og deling av pasientopplysninger, som nå skal behandles av
Stortinget. Forslagene skal sikre at helsepersonell får tilgang til nødvendige
helseopplysninger, samtidig som vi overholder reglene for taushetsplikt. Det
vil gi mer kunnskap om pasientene man møter.
I forbindelse med
saken Fladberg skrev noen dager senere, sendte hun blant annet inn følgende
spørsmål til departementet:
– Mener helseministeren at det er grunn til
å vurdere om vi trenger en større informasjonsdeling ved vedvarende og kjent
voldsrisiko for å beskytte leger og annet helsepersonell?
Hun får nøyaktig
samme svar som VG fikk, som er gjengitt over. Hun blir også bedt om sitere
statssekretær Bekeng.
Problematisk
– Når det er snakk om pågående og viktige saker,
som både vi og VG har jobbe mye med, så forventer jeg faktisk at jeg får svar
på mine spørsmål. Ikke bare klipp og lim på samme tematikk, sier Fladberg.
Hun,
og flere kollegaer, opplever stadig vekk at det ikke svares på det man spør om
fra politisk ledelse i departementer, og at det i ulike sammenhenger kommer
ferdigproduserte fraser.
– Det er forståelig i visse tilfeller der man bare
ønsker en rask uttalelse, sier Fladberg.
Men når det er
snakk om såpass alvorlige temaer, som vold og trusler mot yrkesgrupper, og der
journalister stiller makthavere til ansvar, er det mer problematisk, mener hun.
Går på tilliten løs
– Jeg føler meg jo litt lurt. Jeg sender konkrete
spørsmål og det ser ut som om jeg får svar på mine spørsmål.
Hadde departementet
ønsket å henvise til svarene de hadde gitt VG, hadde de i det minste spilt med
åpne kort, mener Fladberg.
– Nå gir de ikke mine lesere en oppfatning om hva
politisk ledelse mener om problemene og hvordan man vil gripe dem an, sier
hun.
Fladberg mener departementet
kan oppleves som lite troverdig, når vage sitater kommer på samlebånd på den
måten.
– Hvorfor gjør de det på den måten? Er det
tidspress? Det kan tolkes som om de ønsker å ikke å opplyse, eller å skjule
noe.
Praksisen med å få
både spørsmål og svar skriftlig, er et fenomen hun føler mange journalister
møter ofte. Problemet med det, er at det umulig å stille oppfølgingsspørsmål,
sier Fladberg, som mener verken det lange nyhetsdøgnet eller større pågang er
en tilfredsstillende unnskyldning.
– Antall folk i kommunikasjonsavdelingen har også
økt enormt. Det er en drøyt lettvint måte å behandle et alvorlig problem på,
sier hun.
Fladberg understreker
at journalistikken lever på tillit og troverdighet, og at både tilliten til
departementet og til journalistikken kan svekkes med slik praksis fra det offentlige.
– Legitim bekymring
Statssekretær Karl Kristian Bekeng sier til Journalisten
at de ofte får spørsmål fra flere ulike medier om samme tema, og at det da kan
komme en del standardiserte svar fra departementet.
– Det er fordi det er viktig for oss med et
konsekvent budskap, slik at det ikke åpner for usikkerhet og misforståelser.
Det er mange som forholder seg til utsagn fra
departementet, så å gi svar som åpner for tolkninger er ikke det beste, sier
Bekeng.
– Og så er det noen tilfeller, der journalister
lurer på hvordan en sak ligger an, og man ikke har så mye informasjon, hvor det
blir like svar fordi vi ikke ønsker at noen skal tro noen andre har fått mer
informasjon.
At det offentlige ofte ønsker skriftlige spørsmål og
svar, begrenser mulighetene for oppfølgingsspørsmål der og da, men på spørsmål om ikke det er et lite demokratisk problem, sier Bekeng at departementet ikke
insisterer på å svare skriftlig.
– Det er en helt legitim bekymring. Men vi får
ti til femten spørsmål hver dag, ofte med kort frist, som skal til fagsjekk og
være innom flere personer. For å rekke fristene foreslår vi å svare skriftlig.
Noen journalister synes det er greit, noen synes ikke det. Noen journalister
ønsker helst skriftlige svar.
Det er ikke like lett å få på plass et muntlig intervju
med sitatsjekk og fagsjekk, så det er ofte enklere å få det til skriftlig, sier
han.
– Og så lukker vi ikke saken selv om vi har
svart skriftlig, og det er mulig å sende oppfølgingsspørsmål. Vi gjør det for å
kunne levere på korte frister.
Raskt og effektivt
Det er særlig i saker hvor det er tekniske detaljer og
mange fagfolk som skal komme med innspill, at det gjerne blir mer presist å
gjøre det skriftlig, sier Bekeng.
– Da blir det også mindre behov for
oppfølgingsspørsmål, og vi prøver å få med all den relevante informasjonen.
– Vet du om alt du blir sitert på?
– Ja. Jeg må lese over, godkjenne og justere,
og det er jeg som er avsender. Jeg får ofte bare det faglige grunnlaget og
svarer ut selv.
Bekeng understreker at de anerkjenner at journalister
ønsker at det skal svares så konkret som mulig på hver enkelt henvendelse, og
at mange journalister ønsker å stille oppfølgingsspørsmål.
Departementet ønsker å gjøre
intervjuer når det er mulig, sier Bekeng og legger til at de bruker mye tid på
bakgrunnssamtaler med journalister.
– Vi får veldig mange henvendelser hver dag. Da
blir det dessverre skriftlige svar i saker der det er flere redaksjoner som
spør om samme tema. Da vil det dukke opp en del like formuleringer, særlig når
vi ikke har mer å si. Det er raskt og effektivt når det er viktig at
journalistene skal få svar.
