Den rungende stillheten i NJ

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Tidligere i vår skrev jeg om frilansernes vilkår i Norsk Journalistlag. Responsen var overveldende – på privaten. SMS-er, e-poster og telefoner fra kolleger som takket for at noen sa det høyt. Men i offentligheten: Rungende stillhet.

Jeg tror det forsterker synet på en redsel for å stikke seg ut, en frykt for at de ensidige kontraktene i mediehusene skal brukes mot dem hvis de hever stemmen. De holder hodet lavt av frykt for å miste det de brenner mest for: Muligheten til å fortelle historiene som ellers aldri ville blitt hørt.

Denne frykten er ikke grunnløs, og den speiles i tallenes tale. Mens NJ Frilans i 2017 hadde 737 medlemmer, hadde tallet per april i år sunket til 579 medlemmer. 

Vi snakker ikke lenger om en svak tendens, men om et fritt fall der omtrent hver femte frilanser har forsvunnet fra rekkene. Når bunnen faller ut av medlemsmassen, bør alarmen gå for fullt i NJs lokaler i Brugata i Oslo.

Etter mitt syn henger denne flukten sammen med tapet av identitet. Da NJ Frilans var i vekst, hadde vi sterke, felles møteplasser som bygde et faglig og sosialt hjem for oss som står utenfor redaksjonene. Men i iveren etter å samle alle under fanen «Ett NJ», har man lagt ned de unike arenaene våre. 

Resultatet er at frilansere ikke lenger kjenner seg igjen i organisasjonen. Uten egne møteplasser blir vi isolerte enkeltskjebner fremfor en samlet kraft, og da blir veien ut av forbundet kort.

Et NJ for de utvalgte?

Det er fascinerende å se hvordan man i Brugata kan feire stabile medlemstall totalt sett. Det er nesten som å stå på dekket av Titanic og juble over at passasjertallet er stabilt, fordi man stadig sluser inn nye studenter og pensjonister, mens de profesjonelle frilanserne hopper over bord i stillhet.

NJ-ledelsen snakker varmt om visjonen «Ett NJ». Det er unektelig et vakkert slagord, men i lys av tallene fremstår det mer som en ekskluderende klubb enn et inkluderende fellesskap.

For mens de fast ansatte, pensjonistene og studentene telles med i det store «en-tallet», ser vi at de profesjonelle frilanserne forsvinner ut bakveien.

Hvis «Ett NJ» i praksis betyr at alle skal subsidieres av studielån eller pensjon for å ha råd til å være medlem, har vi ikke lenger et profesjonsforbund – da har vi en hobbyforening. Det er en farlig form for enhet som maskerer en dyp solidaritetssvikt.

Fremtidens dåpsgave

La oss snakke om 24-åringen. Hun som går ut av journalistutdanningen med studielån og en fersk frilanskontrakt i hånden.

Når hun blir tilbudt det Anders Grønneberg treffende kaller en «djevlepris» – der tekst, fotografering og utstyr skal dekkes av et honorar som knapt betaler husleia – hva gjør hun da?

Hun signerer, fordi hun må. Men hun subsidierer samtidig mediehusets bunnlinje med sin egen fremtid. Og når hun om noen år vugger sitt nyfødte barn, står hun med et ansvar som fagforeningen hennes har valgt å se bort fra.

Kanskje barnet rett og slett skal hete Ett-NJ? Det ville vært en bittersøt påminnelse om den solidariteten hun ble lovet, men som i praksis viste seg å være en hul merkevare.

Ved å bære forbundets stolte slagord som sitt eget navn, blir den lille et symbol på det håpet vi alle har for fremtiden – og på det ansvaret NJ nå må våkne opp og ta for dem som kommer etter oss.

Topplederfest på frilansregning

Kontrastene i vår bransje har blitt vulgære.

Tidligere Schibsted-sjef Kristin Skogen Lund mottok i 2024 en samlet lønnspakke på utrolige 45,8 millioner kroner. Bare bonusutbetalingen hennes på over sju millioner kroner alene kunne finansiert hundrevis av anstendige frilansoppdrag.

Det er provoserende å se at de som forvalter mediemakten, henter ut slike astronomiske summer, mens de som faktisk produserer innholdet, reduseres til subsidierte bidragsytere for toppledelsens bonuser.

Den juridiske muren har falt

NJ har lenge brukt Konkurransetilsynet som skjold. Men i september 2022 endret spillereglene seg.

EUs nye retningslinjer slår fast at konkurransereglene ikke skal stå i veien for kollektive forhandlinger for «soloselvstendige» i en sårbar posisjon. Konkurransetilsynet her hjemme bekreftet i oktober 2022 at de følger denne linjen.

Spørsmålet er ikke lenger om NJ kan forhandle kollektivt for oss, men hvorfor de ennå ikke har satt makt bak kravene.

Kravet om endring

Hvis NJ skal være relevant for fremtidens frilansere, må de handle nå:

1. Bruk EU-handlingsrommet: Start kollektive forhandlinger med de store konsernene om bindende minstesatser. 

2. Øremerk midler: En definert del av konfliktfondet må brukes til juridisk kamp mot urimelige kontrakter.

3. Rettferdig kontingent: Så lenge vi står utenfor et forpliktende avtaleverk, må kontingenten speile de faktiske fordelene vi mottar.

   
   

Skal visjonen om «Ett NJ» ha noen mening, må den også inkludere oss som fakturerer. Inntil det skjer, forblir vi en pariakaste i vårt eget fagforbund. Eller utmeldt.