Det skulle selvsagt bare mangle at ikke journalister ter seg skikkelig i omgang med berørte etter et rystende drap. Men i lys av debattene om metode og etikk i kjølvannet av Zedini-saken og Hedrum-drapet, er det interessant å høre hvordan rektoren på Holmlia skole opplevde plutselig å være i sentrum for hele landets oppmerksomhet.
Kurs
Ole Jakob Aas har som alle andre rektorer i Oslo gjennomgått den sentrale skoleledelsens kursing i håndtering av pressen. Et tilbud som ble opprettet som følge av en rekke episoder av vold og knivstikking i skolemiljøene.
- Derfor var jeg for så vidt oppmerksom på hva som ventet, men det er jo forskjell på teori og praksis, bemerker Aas.
Hans praktiske erfaring i omgang med journalister var før mordet begrenset til fortvilte, men fåfengte forsøk på å få Oslo-avisene til å dekke skolens årlige flerkulturelle mønstring. Bare ved to anledninger har omtale av skolen nådd avisenes spalter, begge ganger i Aften/aften. Den ene gangen dreide seg om en vannlekkasje på skolen, den andre da rektor Aas uttalte seg om budsjettet sist høst.
- Fryktet du for hva som ville skje når pressen inntok Holmlia?
- Ikke akkurat fryktet, men fordi jeg har liten erfaring med slikt var jeg usikker på hvordan jeg skulle gå fram. På den ene sida var det viktig å beskytte de elevene som sto nærmest, og som trengte å få sørge i fred. På den annen side var det begått et rasistisk drap, som berørte hele landet, på en av skolens elever. Pressen hadde en jobb å gjøre, sier Aas.
Trykk
Det største medietrykket kom mandagen da skolen åpnet etter drapet i helga. Den dagen fikk ikke Aas gjort noe annet enn å ta seg av henvendelser fra pressefolk. Han intervjues, fotograferes og svarer på telefoner i ett sett inntil han utpå ettermiddagen har fått nok og må si stopp.
- Vi hadde noen improviserte pressekonferanser der vi prøvde å tilfredsstille medienes informasjonsbehov. Det var viktig at vi hadde en pressetalsmann og ble enige om at bare jeg som rektor, og ingen andre, skulle uttale seg om forhold som berørte skolen. Det er jo fort gjort å uttale seg på en måte som mediene kan lage små sensasjoner av. Vi forsøkte også å kanalisere pressens kontakt med elever til elevrådslederen. Dette fungerte stort sett bra, selv om vi ikke hadde kontroll over alle situasjoner, sier Aas.
Han presiserer at skolen hadde et overordnet mål med denne strategien.
- Vi ville at mediene skulle få presentert vår virkelighet. Slikt kan det jo være veldig ulike oppfatninger om og vi ville unngå at pressen slo opp tilfeldige elevers personlige meninger, som kanskje få delte, som selve sannheten om Holmlia. I denne vanskelige situasjonen mente vi det var veldig viktig å få fram vår oppfatning av nærmiljøet og Holmlia Skole, sier Aas.
- Betyr det at dere hindret pressen i å ta kontakt med elever i skolegården?
- Nei, vi har jo ikke noen avskjermet skolegård og kunne slik sett ikke hindre pressen i å treffe elever. Dessuten er vi jo en ungdomsskole der elevene må tiltros noe mer spillerom enn yngre barn, sier Aas, som påpeker at pressen heller ikke trengte oppsøke skolen for å få bilder som formidlet ungdommenes sorg. Det fikk de nok av ved åstedet.
Respekt
Rektor Aas sier han i all hovedsak følte at mediene respekterte skoleledelsens ønsker og tok hensyn til de begrensningene som ble lagt.
Blant annet ble det gitt tillatelse til å ta bilder av kondolanseprotokollen på skolen, men ikke av elevene. Og under den første minnestunden på skolen mandag ble en avtale om at bare noen få pressefolk fikk slippe inn overholdt, om enn med litt murring.
- De pressefolkene jeg var i kontakt med opptrådte veldig målbevisst, men samtidig med høflighet. Med få unntak lyttet de til hva vi sa. Vi hadde selvsagt noen diskusjoner, men stort sett ble vi enige om en måte å gjøre tingene på, sier Aas, som særlig framhever medarbeiderne fra de store avisene, NRK og TV 2 som seriøse.
- Jeg opplevde journalistene og fotografene som hyggelige mennesker som viste at drapet også berørte dem. De var like forferdede og sjokkerte som alle andre og følte med pårørende og elever, sier Aas.
Frykt
Han forteller at det ble et problem at det spredte seg en frykt blant elever som uttalte seg til mediene fordi de plutselig følte seg veldig utsatte.
- Flere begynte å engste seg for nazistene etter at de hadde stått fram med navn og bilde i avisene. I en slik stemning behøver ikke frykten være reell, den er reell nok for dem. Noen elever opplevde at fortidens skygger fra bakgrunnen i andre land kom opp igjen.
- Unge mennesker på 15-16 år overskuer ikke alltid konsekvensene av det de sier og er ikke vant pressen. Vi har måttet gå inn med krisehjelp overfor dem som etterpå ble redde, sier Aas.
Skolen har også hele tida forholdt seg til Benjamin Hermansens mor og hennes behov og ønsker.
- Vi har prøvd å være lojale og ta hensyn til hennes signaler om hvordan hun ville ha det. For henne var det blant annet viktig å få ha en privat, og ikke en offentlig sorg. Derfor ble det blant annet brukt lite bilder av Benjamin, sier Aas.
Bismak
Selv om Holmlia-rektoren ikke har noe å utsette på journalistene som dekket drapet er det ikke til å stikke under en stol at pressens oppmerksomhet likevel etterlater en litt bitter bismak. Aas og andre ildsjeler på Holmlia skulle så inderlig gjerne ønsket at pressen hadde innsett betydningen av sin tilstedeværelse litt før.
- Vi har henvendt oss til pressen utallige ganger men har aldri lyktes i å få positiv omtale om vår flerkulturelle fargerike virkelighet. Så skjer dette, og nå får vi oppmerksomhet. Et av dilemmaene i dette er jo at Holmlia har så mye positivt å by på. Jeg regner med at pressen ser at den også har en jobb å gjøre når vi neste gang inviterer til flerkulturelle dager, sier Ole Jakob Aas.
