Frykt for åpenhet må ikke skade demokratiarbeidet

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter. 
• Innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.

I Dagens Næringsliv (DN) forrige uke oppfordret Høyres nestleder Tina Bru til en offentlig diskusjon om de nye retningslinjene for behandling av innsideinformasjon i Stortinget. Den utfordringen tar vi.

I de nye rådene til komiteene og partigruppene – som helt sikkert er godt ment for å hindre ulovlig spredning av innsideinformasjon – heter det:

«Generell varsomhet med å tilkjennegi informasjon om både posisjoner i saken og prosessen når det gis uttalelser til pressen. Alene det å gi uttrykk for at man behandler noe kurssensitivt kan i seg selv gi grunnlag for slutninger.»

Gir mindre demokrati

Dette innebærer i praksis at våre folkevalgte stortingspolitikere ikke kan drøfte egne standpunkter utad - verken i mediene, med egne partifeller eller med relevante organisasjoner eller næringslivet – i saker som inneholder innsideinformasjon.

Norsk Journalistlag mener – i likhet med Høyre og Venstre – at dette er strengere råd enn nødvendig, og vil kunne svekke demokratiarbeidet på Stortinget.

Flere av Stortingets sakstyper frembringer innsideinformasjon. For eksempel skatteforslag som gjelder spesifikke næringer, forbud mot ulike typer virksomheter, endrede rammebetingelser, saker om inngåelse av store kontrakter eller anskaffelser, tildeling av konsesjoner, lisenser eller tilskudd.

Vi trenger derfor strenge plikter for å verne innsideinformasjon. Høstens store saker om habilitet og aksjekjøp etterlyser bedre systemer og prosesser.

Men innsideinformasjon må dreie seg om opplysninger som er presise. Høyesterett stiller krav om at informasjonen må være spesifikk til å trekke en sannsynlig slutning om å påvirke kursen merkbart. En mening om markedets fremtidsutsikter vil for eksempel ikke kvalifisere som en presis opplysning, selv om en slik vurdering vil kunne påvirke kursen.

Strengere enn EU

De nye retningslinjene legger derimot ingen kvalifiserende krav til opplysningens innhold. Blant annet godtas ikke generelle eller vage opplysninger, til tross for at EU-domstolen sier at dette er greit. 

Heller ikke opplysninger som er offentlig tilgjengelig eller allment kjent på markedet, og dermed allerede med i kursberegningen, for eksempel fordi et selskap selv har offentliggjort den, må lovgivende, bevilgende og kontrollerende forsamling legge lokk på.

Det er problematisk hvis overdreven frykt for at opplysninger på et generelt nivå tolkes som innsideinformasjon. Det kan føre til at utviklingen av politikken kun skjer i hemmelige rom. Muligheten for offentlige diskusjoner forsvinner, faren øker for dårlige vedtak og tilliten til politikernes forvaltning av fellesskapets verdier svekkes. Åpenhet er byggesteiner i et demokratisk samfunn. 

Også i saker som inneholder innsideinformasjon, bør vi kunne finne en bedre balanse mellom behovet for vern av slike opplysninger og det offentlige ordskiftet. For resultatet må ikke bli det motsatte av det som var målet med retningslinjene.