DEBATT:
Spissformuleringenes pris i krevende debatt
Bussbrannen i Follo og dødsfallet til Fazia Begum har utløst sterke reaksjoner. Sorg og sinne. Og en 15-åring med nesten 40 lovbrudd bak seg.
«Skal vi diskutere ungdomskriminalitet, skolepolitikk eller helsevesen, må vi snakke om tiltakene som faktisk virker», skriver Haakon Eliassen.
Foto: Privat
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Leder for Justiskomiteen på Stortinget, Helge Andre Njåstad (Frp), sier til Nettavisen at samfunnet er «mer opptatt av å beskytte kriminelle». I Aftenposten spør Høyres Peter Frølich hvorfor en 15 år gammel serieforbryter «får drive fritt rundt, uten kontroll?»
Kommentator i Aftenposten, Joacim Lund avfeier spørsmålet som populistisk og antyder politisk «heteslag»:
«Lettvinte, populistiske utspill bekjemper ikke alvorlig ungdomskriminalitet», skriver Lund.
Men heller ikke Lund kommer med løsninger eller konstruktive innspill.
Bakteppet er ungdomskriminalitet, et voksende og alvorlig samfunnsproblem.
Når debattformen svikter
Debattspaltene gir normalt plass til noen få tusen tegn. Det er så knapt at mediedebatter ofte havner i et spor hvor mye handler om merkelapper, retorikk og slående spissformuleringer.
Kompleksiteten kuttes. Vi får diskusjoner om hvem som har mest skyld, men få løsningsorienterte svar. En kjent utfordring i medielogikken: Det er viktigere å «arrestere» enn å analysere.
Dette er fordummende – og samtidig et demokratisk problem. Derfor havner også de landsdekkende plattformene i en ansvarskrise.
Men selv om riksdekkende medier har begrenset med «spalteplass» i TV, radio og papiravisene, er det definitivt mulig å utvide debatten digitalt. På nett er det i prinsippet ikke kapasitetsbegrensninger. Medieansvar i krise
Riksmediene når store deler av befolkningen og er derfor viktige plattformer. Vi kan ikke overlate nyansene og dybden til fagtidsskrifter og nisjemedier.
Plass til nyanser
Tilbake til utgangspunktet: Når én ungdom kan begå 40 lovbrudd uten at systemet griper inn, svikter mye. Denne saken er en god anledning til å løfte tematikken.
Da trenger vi et ordskifte som tør og evner å gå dypere. Som stiller spørsmålene som virkelig betyr noe, og som gir plass til nyanser og ikke bare overskrifter.
Skal vi diskutere ungdomskriminalitet, skolepolitikk eller helsevesen, må vi snakke om tiltakene som faktisk virker – ikke bare hverandres motiver.
