Det er selvfølgelig viktig at Journalistens 36.000 lesere får vite om kantina i Nordlys serverer brun eller gul ost på rundstykkene.
Men er ikke Journalisten også et fagorgan? Burde det ikke også bry seg om journalistikken?
Jeg spør, fordi jeg tidligere i år utga en bok med 40 portrettintervjuer fra et langt journalistliv, «Sørlendinger og annet folk». Den omtalte Journalisten ved å skumme vaskeseddelen: «Forlaget lover at møtene med personer som Lodin Aukland, Carl Mentz Rynning-Tønnesen, Kjell Nupen og Nils Aas er levende og morsomt fortalt, og ypperlig understreket av tegnerne Jan O. Henriksen og Mike Tombs», skrev Journalistens referent, som altså ikke en gang hadde giddet å åpne boka, siden han tilmed måtte gjengi hva forlaget synes om tegningene!
Det minner meg om den tid da høyreavisene utover i landet brakte lederne fra Ranik Halle i Høyres pressebyrå og arbeiderpartiavisene lederne fra Olav Brunvand i Arbeidernes pressebyrå – ulest.
Etter å ha lest osloavisenes portrettintervjuer i 50 år, innbilte jeg meg at det kanskje kunne være litt eksotisk for oslojournalistene å lese noen bladstykker fra landet også, og kanskje tilmed skrive om dem, i håp om at de også kunne bli kjent utenfor nærområdet.
Det tradisjonelle portrettintervjuet var jo, slik det ble servert purt og rent med tittel, brødtekst og tegning, lørdagsavisas høydepunkt og dagspressens flaggskip. I dag er det langt på vei utflagget. Et helsides intervju er jo den rene skrekken for en moderne deskjournalist, en uendelighet av et manus som må stives opp med ekstra introduksjoner, mellomtitler, uthevede dobbeltsitater, faktarammer og fotografier av intervjuobjektet fra vugge til skilsmisse – i trygg forvissning om at lese, det kan i alle fall leseren ikke!
Norge har hatt en del journalister som har dyrket det klassiske avisportrettet, fra den enestående Chr. Krohg via Paul (Pueblo) Gjesdahl til Elsa Askeland, Bjørn Gabrielsen, Arne Hestenes og Vetle Lie Larsen. Noen av portrettene er samlet i bokform, blant annet i «Ansikt til ansikt» (Gyldendal 1969), og «Penner og personer» (Den norske Bokklubben 1982). Den siste rommer 50 portrettintervjuer, men bare ett er hentet utenfor Oslo-gryta, og det skyldes vel at objektet er kong Olav. Tre av portrettene gjengis i begge bøker, og Erik Bye presenteres to ganger i «Penner og personer», så forekomsten av gode intervjuer kan ikke ha vært overveldende.
Den som sterkest har markedsført seg i de senere år, er Nils Christian Geelmuyden, som både på omslaget av sin siste bok og i årets Mammutkatalog presenterer seg som «Norges beste portrettør». Jeg regner med at han selvsagt har lest samtlige portretter rundt om i landets aviser før han utsteder en så glitrende egenattest.
Min bok har fått følgende mottakelse:
«Denne boken er ikke bare en interessant og fargerik, tidvis sorgmunter blanding portretter – men også en dokumentasjon på Gunvald Opstads glitrende penn og unike evne til å fange og farge et intervjuobjekt. Han har status som en av landets ypperste kulturjournalister, og i denne boken påminnes vi hvorfor», skrev for eksempel Ole Aa. Brattfjord i Lindesnes om «Sørlendinger og annet folk».
«Det er skarpsindig observert, det er avslørende, det er infamt, det er utleverende, (…) det er portrettintervjuer som antagelig representerer noe av det beste i av sitt slag i norsk pressehistorie», skrev Trond Audun Berg i Grimstad Adressetidende.
«Mange trodde det var fred nå. Men så fyrer Sørlandets frekkeste, morsomste og mest elegante journalist av noen salver i reprise. Salver til fryd!», skrev Ludvig Lorentzen i Stavanger Aftenblad.
«Sørlandets fremste kulturjournalist gjennom tidene», skrev Geir Løvli i Fredriksstad Blad.
«Alle blir intervjuet av en portrettør i særklasse, en dialogens og karakteristikkens slentrende og skarpsindige fribytter», skrev Fredrik Wandrup i Dagbladet.
Og journalistprofessor Thore Roksvold brukte en hel en kronikk i Fædrelandsvennen, «Portrettintervjuet – fra Krohg til Opstad», til å forklare hvorfor «disse gamle portrettintervjuene også tåler å bli lest i dag – til og med av en som ikke er sørlending».
Men mitt forsett om å nå bredere ut med boka har altså ikke lykkes, til tross for at den burde ha almen interesse. Den viser et bredt spekter av folk, fra ursørlendinger som Lodin Aukland og Julius Hougen, til politimester Carl Mentz Rynning-Tønnesen og hans ridestøvler, unggutten Kjell Nupen som påstår at han liker å spytte folk i ansiktet, billedhoggeren Nils Aas som forteller at hjembygdas Sivert dreng var modellen for hans høyreiste kongemonument, Inger Hagerup i sitt sørlandske sommerlandskap, kunstsamleren Reidar Wennesland og hans usannsynlig kaotiske hjem i San Francisco, og Gunder Sorenson som starter Red River-dalen spelemannslag i Bygland i Minnesota.
Men påvirkningen og informasjonsstrømmen i media-Norge går bare én vei, fra sentrum til periferi – på alle områder.
Stavanger har for eksempel Norges mest kunnskapsrike og velskrivende kommentator.
Men ser vi Sven Egil Omdal i fjernsynet?
Nei, der ser vi Harald Stanghelle, til alle tider og i alle kanaler.
Selv har jeg i Fædrelandsvennen anmeldt portrettsamlinger av så vel Arne Hestenes og Vetle Lid Larsen. Men bortsett fra i Dagbladet, er min bok overhodet ikke omtalt i hovedstadens medier. Ikke i Aftenposten, der jeg trådte mine journalistiske ungdomssko, ikke i Vårt Land, der jeg var ansatt i fire år, ikke i NRK, Klassekampen eller Journalisten, der jeg kåserte i årevis. Ikke i Fædrelandsvennens søsteraviser i Bergen og Trondheim heller.
Kanskje jeg burde gitt ut boka under psevdonym, og kalt meg for eksempel Aylar eller Tone Damli Aaberge?
Det er ikke alle bøker av journalister vårt fagblad bør skrive om. Ikke krimbøker for eksempel, de får gudbedre nok omtale, dessuten blir man dum av å lese dem. Men bøker som direkte avspeiler vår journalistiske virksomhet burde Journalisten være forpliktet til å ta seg av – reportasjebøker, petitsamlinger, presentasjon av avistegnere som årets bok av Siri Dokken osv.
Er det ikke, i denne tabloide tid, viktigere enn noen gang å holde skrivekunsten ved like? Kan Journalisten virkelig være bekjent av å henfalle til lettvinte omskrivninger av vaskesedlene når den skal presentere journalistiske bøker?
P.S. Hvis noen skulle ha lyst til å kjøpe boka, kan de bestille den av meg direkte på epostadresse gunvald.opstad@broadpark.no, og jeg sender den portofritt.
Den koster 299 kroner, eller kr. 7.47 pr. intervju.
(Gunvald Opstad er kulturjournalist og forfatter.)
