Hovedfagsopp gave om krisejournalistikk:Journalister trenger mer psykologisk innsikt

Svein Arthur Kallevik, som har jobbet som journalist siden 1984, var i vår ferdigutdannet psykolog. I sin hovedoppgave «Journalistikk i krise?» belyser han om medieeksponering etter en krise kan være med på å forsterke psykologiske reaksjoner hos overlevende og pårørende. Dessuten undersøkes om journalister som stadig dekker kriser får en kumulativ virkning av kriseeksponering. Et tredje anliggende har vært å få vite mer om journalisters psykologiske kunnskap til å vurdere den psykiske tilstanden til intervjuobjekter etter en krise.

– Grunnen til at jeg valgte å skrive om dette er at det er et felt med mange meninger og påstander, men lite empirisk kunnskap. På den ene side hevder enkelte krisepsykologer at journalister ikke eier moralske skrupler. På den andre side hevdes det fra pressehold at det er godt for sorgprosessen at folk får snakke ut i mediene, men at krisepsykologer hindrer journalister i deres arbeid.

Merbelastning

Han har intervjuet 13 personer som har vært direkte eller indirekte innblandet i Partnairulykken i 1989 eller Sleipnerulykken i 1999. Enten som medieeksponert ulykkesoffer, pårørende eller som arbeidende journalist.

– De fleste journalister gjør en anstendig jobb, og de overtrampene som skjer handler mest om enkeltjournalister, og lite om medietype, sier Kallevik, som selv dekket Sleipnerulykken for NTB.

De viktigste konklusjonene som trekkes er likevel:

Medieeksponering i krisesituasjoner representerer en ekstrabelastning. Men hvor belastende det er, er avhengig av den subjektivte opplevelsen av journalistens framgangsmåte og oppslaget etterpå. Generell livssituasjon, erfaring og trening spiller også inn.

Journalister forventes å kunne vurdere potensielle intervjuobjekters psykiske tilstand, men har faktisk liten viten om dette. Gjentatt eksponering etter å ha dekket mange ulykker har en opphopende effekt som kan forårsake psykologiske senreaksjoner hos journalister. Dette kan forebygges gjennom kunnskap, god mestring og et støttende kollegialt miljø.

Mangler verktøy

Det er blitt mye større bevissthet i pressen om belastninger knyttet til dekning av traumatiske forhold, særlig i forhold til oppfølging av krigsreportere. Men Kallevik påpeker at også «hverdagsulykkene» kan sette sine spor.

– Lokalavisjournalister som stadig blir sendt ut for å dekke ulykker og møter ustabile folk er like utsatt for slitasje, men får sjelden den hjelp de trenger. De er gjerne tidlig på ulykkesstedet og ser forferdelige ting, sier Kallevik, som mener manglende psykologisk innsikt gjør journalister lite forberedt på slike oppgaver.

– Selv om vi har Vær Varsom-plakaten og redaksjonenes egne etiske husregler er det til syvende og sist journalistens ansvar å vurdere de involvertes psykiske tilstand. Det forventes implisitt at journalister kan gjøre en slik vurdering, det er det få som kan. Med liten faktisk kompetanse mangler journalistene verktøyet de trenger for å utføre jobben i tråd med de etiske standarder det er bred enighet om. Hans resept for bedre krisejournalistikk er at alle journalister må lære mer om psykologi. Mye kan læres på en dag eller to, tror Kallevik, som synes NJ burde kreve at redaksjonene tilbyr sine journalister opplæring, gjerne gjennom IJ-kurs.

Snakke ut

– Du understreker at det ikke er forskningsmessig begrunnet at det er negativt å snakke med pressen etter en krise, men hva med påstanden om at det kan være godt for sorgprosessen?

– Krisepsykologer sier at journalister ikke må snakke med pårørende, men det er helt urealistisk. Det kommer til å skje og da må vi heller se på hvordan pressen kan arbeide på best mulig måte. Det kan være ting som at man heller intervjuer en medpassasjer framfor den som har mistet noen i en bussulykke, sier Kallevik, som påpeker det interessante i at alle intervjuobjekter mener det er naturlig at journalister intervjuer folk etter store og små ulykker, at pressen har en viktig rolle.

– Men det er altså slik at selv om det kan oppleves godt å snakke med en empatisk journalist der og da, så har de færreste forutsetning for å vite hvordan det oppleves å se samtalen på trykk i 400.000 eksemplarer eller bli eksponert på tv. Å snakke med en journalist er noe annet enn å snakke med en prest. De fleste som opplever en ulykke har aldri erfart å være i medienes søkelys.

Skepsis

Og journalistene selv er skeptiske til å la seg intervjue etter en krise. To sier de bare ville stilt opp dersom de følte seg i balanse eller psykiske sterke, mens en tredje ikke ville tatt sjansen på å møte mindre dyktige kolleger i en krisesituasjon.

Da er det vel heller ikke så rart at fem av seks journalister er positive til å bruke mellommann som formidler kontakt mellom pressefolk og aktuelle intervjuobjekter.