Dersom man tar i betraktning de betingelsene for taushet som er påpekt
foran, er det helt åpenbart at norsk presse ikke har noen grunn til å fortie
Fremskrittspartiet og dets talsmenn. Frp er noe norske journalister mener å
vite noe om, og det er noe de anser som et problem. Å kritisere eller helst
trakassere og forvrenge partiets politikk er heller ikke noe som ødelegger
journalisters rykte eller setter deres karriere tilbake. Snarere tvert imot, det
finnes neppe noe mer populært eller anerkjennelsesfremmende blant norske
journalister som å drive jakt på Hagen og hans partifeller. Å
»avsløre» hvor dumme Frp ere er, hvor frynsete deres moral er i
forhold til «skikkelige» politikere, å avsløre partiets
»fremmedfiendtlig og rasistiske politikk» er blitt en svært utbredt
form for «idrett» blant norske journalister.
Holdningen i norsk presse til Frp har gjort at diskusjonen om mange av de
sakene partiet forsøker å få satt søkelyset på, arter som en endeløs
skolestil der elevene kjemper for å overgå hverandre i prektighet og i
framleggelse av politisk riktige meninger. Og de får god støtte fra
spissnesede bedreviterkommentatorer i norsk hovedstadspresse med trygg
forankring i venstresosialismen og antipopulismen hos de «dannede» på
Oslo Vest.
Sett på denne bakgrunnen er det ikke det minste merkelig at NRK-journalist
Bjørn Hansen på kronikkplass i Aftenposten for en tid siden bedrev
skolestiløvelse over emnet Frp.
Når det gjelder en ene av det to gruppene som Hansen mener er utsatt for
Hagens skyts, samene, er det journalistiske problemet mangelen på kunnskaper
hos norske journalister om forholdet mellom samer og nordmenn, og samene seg
imellom. Når det gjelder innvandrere derimot, er hovedproblemet at norsk presse
har parkert den kritiske holdningen som burde være selvsagt hos journalister.
- Hvordan kunne vi vite det, bemerket en kommentator i en av tabloidavisene
for et par år siden da Oslo-politiet la fram en oversikt som viser at
utenlandsk ungdom er klart overrepresentert når det gjelder gate-, barneran og
voldsutøvelse blant ungdom i Oslo. Da hadde avisen i flere år nærmest i
kampanjestil sammen med store deler av Oslo-pressen brukt mye energi å benekte
de samme opplysningene som politiet la fram - forhold som blant annet Frp i
lengre tid hadde påpekt og som enhver som ferdes litt i byen og som fulgte
noenlunde med, hadde visst i flere år. Men for journalister, særlig for dem
som ikke liker Frp og Hagen (og det er jo 100 prosent?), var dette forferdelige
nyheter som ikke stemte med bildet deres av «snille, og forfulgte nye
landsmenn». Ja, hvordan «stakkarslige» innvandrere med sine
»traumer og fæle opplevelser» på flukt fra «det onde»,
kunne bli en kriminell avantgarde blant Oslos ungdom, var en gåte for norske
journalister med sin virkelighetsforståelse - denne særegne blandingen av
basarkristendom, lutheranske samvittighetskvaler, borgerlig snusfornuft og
forvrøvlet psykoanalytisk teori. Denne ideologien, som for øvrig er den
rådende i Norge i dag, innebærer en positivistisk instrumentalisme der alle
verdens problemer løses med bevilgninger, terapi og en snau dose kristendom.
Flere av barneranssakene i Oslo er endt i retten, og i forbindelse med en av
rettssakene stod en mor fram og fortalte hvor synd hun syntes på sin sønns
overfallsmenn. Hennes tenåringssønn var så redd dem som hadde ranet ham, at
han, ifølge avisene, ikke ville møte i retten.
Kjæresten til en mann som ble drept på gata av en innvandrerungdom, stod
også fram i tabloidene og forklarte hvor synd hun syntes på ham som hadde
drept hennes kjæreste. Slike uttalelser viser at det psykososiale apparatet i
Norge har vunnet helt fram med sin virkelighetsforståelse. Samfunnet er
gjennomsyret av den, og i den forstand kan vi si at det er fullbrakt. Det
mangler kanskje bare at folk sier takk for at de blir ranet og slått i hjel.
Asylsøkere er blitt et nytt satsingsområde for det offentlige norske
psykososiale apparatet, en ny næring så å si, og det «terapeutiseres»over
en lav sko på våre «traumebefengte», «fargerike» nye
landsmenn. Men antagelig er det store flertall av asylsøkere ikke mer rammet av
traumer enn vanlig nordmenn. De kommer fra kulturer hvor de vestlige samfunns
måte å forstå verden på, er fjern, og hvor Vestens terapi-tankegang og
terapi-sektor med sine profesjoner er noe svært fremmed. Men norsk presse
setter ikke et eneste spørsmålstegn ved hva våre nye landsmenn blir utsatt
for av «terapi» og andre tiltak i den psykososiale sektoren. Grunnen
er selvsagt at journalistene tar behovet for «terapi» og dens virkning
for gitt. Pressens folk er jo i like stor grad infisert av terapitankegangen og
det kliniske menneskesynet som en hvilken som helst psykolog eller sosionom.
Om de nye gruppens kriminalitet kanskje har noe med det norske samfunnets
liberalitet i forhold til de autoritære samfunnene de kommer fra, er heller
ikke et spørsmål som blir streifet av pressen engang. I stedet gir man Frp,
Hagen og den norsk «rasismen» skylda.
For asylsøkere betyr oppbruddet fra hjemlandet at de forlater et samfunn med
visse kontrollformer og kommer til et nytt land med nye sosiale kontrollformer.
De nye formene er ofte usynlige eller noe man ikke klarer å forholde seg til.
Nå så de vestlige samfunnene med sin distanserende liberalitet gir inntrykk av
at alt er tillatt, er det ikke urimelig at et eller annet skjer med folk i de
nye innvandrergruppene. Det kan for eksempel være et fritt fram for illegal
virksomhet, eller at man skaper sine egne «lover». Hvis liberaliteten
(snillheten) i tillegg blir oppfattet som dumhet og svakhet, og lovovertredelse
bare innebærer «terapi», så er veien enda kortere til tap av respekt
for de menneskene og det nye samfunnet man kommer til. Og i
«Hakkebakkeskoglandet» Norge er det nisjer med muligheter for et
»liv» hensides loven uten særlig risiko for straff. Men i
asylsøkernes opphavsland kan slik virksomhet være forbundet med tap av liv,
ære og penger.
De eneste små pip av motforestillinger i den norske samfunnsdebatten fra noe
parti når det gjelder asylinnvandring, som Carl I. Hagen kaller det, og
kriminalitet, er kommet fra Frp. Pressen har store oppslag om gategjenger i
Oslo, men mindre oppslag om drap på asylmottak. Men det reises aldri spørsmål
ved om det som skjer har noe med norsk asylpolitikk eller noe med den rådende
norske «innvandrervennlige» holdningen å gjøre. Dersom Frp eller
noen andre stiller slike spørsmål, blir de avfeid som rasister, og avisenes
kommentarsider flyter over av indignerte uttalelser fra multi-etnisitetens
venner.
Det eneste som har skjedd siden «sannheten» om ungdomsvolden i Oslo
ble «åpenbart» av politiet, er at pressen ser ut il å ha innskjerpet
reglene for ikke å opplyse om etnisitet når det er innvandrere som står bak
gatevold, skolevold og ran. Slik feier norsk presse kjensgjerningene under
teppet, og man spør seg når norske journalister neste gang skal bli
overrasket. Om 10-20 år kanskje, når dagens læregutter i gatene er blitt
mestre og kanskje styrer en kriminalitet med utøvere så brutale og
hensynsløse at dette samfunnet ikke har sett maken. Det vil i tilfelle være en
situasjon som er godt hjulpet fram av den norske
»elendighetsindustrien» med sine godt betalte advokater og hærskaren
av psykologer, sosionomer, lærere, journalister og asylmottaksbestyrere.
Norge innførte invandringsstans i 1975. Fra 1980 til og med 1995 var det vel
61.000 asylsøkere med slektninger og flyktninger, ifølge
Utlendingsdirektoratet, som fikk oppholdstillatelse i Norge. Statistisk
sentralbyrå registrerte i 1994 vel 101.000 innvandrere fra u-land i Norge - de
fleste kommet etter at innvandringstoppen ble innført.
Bare en mikroskopisk andel av asylsøkerne som er kommet til landet, har
fått innvilget asyl, fordi det er så få som tilfredsstiller kriteriene for å
få asyl i Norge. I flere år var det et hovedpoeng i norsk presse at bare en
håndfull asylsøkere fikk innvilget asyl her i landet. Dette ble framstilt som
det avgjørende beviset for hvor restriktiv og lite liberal norsk
innvandringspolitikk er. Realiteten er at tusenvis av asylsøkere hvert år fikk
og får oppholdstillatelse gjennom ordninger som «opphold på humanitært
grunnlag», familiegjenforening eller som kvoteflyktninger gjennom FN.
Men dette var opplysninger som det i lang tid var vanskelig å få ved å
lese norske aviser. Og slik oppstod myten om et Norge som er stengt for
asylsøkere.
«Opphold på humanitært grunnlag» er ikke eksplisitt nevnt i den
norske utlendingsloven og således ikke eksplisitt behandlet av Stortinget.
Ingen har så vidt jeg vet, reist kritiske spørsmål til dette forholdet. Mye
tyder på, slik Frp hevder, at ordningen brukes til å gi opphold til
asylsøkere som kommer av andre grunner enn at de er forfulgt. Hvis det er
riktig som Frp sier, at ordningen er et skalkeskjul for illegitim innvandring,
så reiser det problemer som det norske samfunnet bør ta alvorlig.
Å få opphold i Norge, betyr at man får fulle økonomiske og sosiale
rettigheter med de ytelser i form av trygd o.a. som finnes, og det skulle jo
bare mangle at man ikke får dem når man først har fått opphold i landet. Det
er ganske opplagt at slike muligheter er et sterkt agn for folk som ser en
økonomisk berging i dem. Men å gi slike rettigheter til folk som kommer til
landet av illegitime grunner, er betenkelig ut fra flere hensyn. For det første
fordi det oppfordrer til en forsterket illegitim innvandring og dermed til en
økte bører på medlemmer av det norske samfunnet. Det er de økonomisk
dårligst stilte som mest får svi når regningen skal betales, og dette burde
gi grunn til ettertanke hos dem som er tilhengere av sosial og økonomisk
rettferdighet. Globaliseringens pris er som kjent høyere i Groruddalen enn i
Holmenkollåsen og på Frogner. Og prisen er neppe lettere å bære når
protester mot den rådende politikken blir avfeid som rasisme.
En annen sak er de konsekvensene illegitim innvandring kan få for
holdningene hos dem som «lurer» seg til opphold og dermed til fulle
økonomiske og sosiale rettigheter i Norge, m.a.o. hva slags holdning det kan
skape overfor Norge og nordmenn. En forståelse som kan oppstå, er at Norge er
et «kjerringsamfunn» som ikke fortjener respekt, og der medlemmene
ikke fortjener annet enn å bli lurt, ranet eller kverket.
Det er mange gode grunner til å tro at norsk asylpolitikk i likhet med
asylpolitikken i andre europeiske land er et makkverk som opprettholdes ut fra
en misforstått oppfatning av hvordan forholdene er ute i verden og hva slags
ansvar den jevne norske innbygger skal ha for tilstanden i andre land. Men et er
til dags dato ingen andre stortingspartier som har stil spørsmålstegn ved
norsk asylpolitikk enn Frp. Om ordningen med opphold på humanitært grunnlag
skal fortsette, og om Norge skal slippe inn andre enn dem som slipper inn i dag,
er et tema som enhver politiker og journalist burde være opptatt av på
grunnlag av det som skjer i Norge og i verden.
Vi lever i et samfunn der det ikke er lenge siden norske basarkristne
strikket ullsokker til innfødte i Afrika, og som betraktet ikke-kristne
mennesker som bortkomne og stakkarslige lam uten særlig vett og forstand. Dette
synet ser ut til å være videreført hos dette samfunnets utallige psykologer,
sosionomer, lærere, barnevernspedagoger og journalister. Men i dag som
tidligere tyder alt på at «idiotene» ikke befinner seg ute i verden,
men er godt bevart hjemme, trygt utenfor Frp.
Arnt Folgerø
Journalist i NTB
