Jeg var krass i ordbruken. Men kritikken min står fjellstøtt

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Etter et webinar om eldreomsorgen i LLA skrev jeg en kronikk der jeg kom i skade for å kalle lokalavisjournalister for «jævla latsabber». Det beklager jeg.

Som tidligere journalist vet jeg at dette ikke stemmer. Dere har til tider en ekstremt stressende jobb, og som oss jobber dere til alle døgnets tider og mye helg. Men målet helliger som kjent middelet og tittelen ga meg 29.000 klikk. Et så stort publikum får jeg neppe igjen.

Jeg beklager også at jeg påstod at det bare var to journalister på det webinaret. Ifølge Laila Borge i LLA var dere 13. Men igjen, jeg skylder på Teams - jeg var bokstavelig talt på plattformen for første gang. Med kameraet avslått og tre ekko i ørene. Jeg trodde det jeg så på min skjerm var det som var, og der var det bare to. Så det beklager jeg. Det sagt, vi har 110 lokalaviser i Norge, så prosenten var uansett lav.

Det er en på det seminaret som jeg oppriktig ønsker å be om unnskyldning, og det er Synne Grimen Hammervoll fra Nordhordland. Den eneste som hadde noe å si – som hadde lyst å gjøre en forskjell, men synes vi er vanskelig å få i tale. Jeg latterliggjorde innvendingen din, og sa den var like gammel som du. Det var en hersketeknikk, og lite søsterlig. Og det er jeg lei meg for.

Jævla latsabber

Men kritikken min står. Fjellstøtt. Og nå ikke bare av lokalavisjournalister, men hele landslaget. Krisa i eldreomsorgen ties i hjel av hele den norske presse. I dagens Aftenposten finner jeg en brann, en kritikk av Huitfeldt, og et spørsmål om klær blir rene på korte vaskeprogram? Svaret vil overraske mange. Om helse finner jeg økning av gonore og en kortfilm om kvinners orgasme. Over på den andre siden - Klassekampen - finner jeg militærkuppet i Chile, et svensk symfoniorkester, og en AP- politiker som gjerne skulle ha blitt intervjuet om noe annet enn inhabile politikere. For eksempel eldreomsorg. Så dere skjønner, vi er noen flere som tenker som meg. Norske journalister bidrar ikke til en opplyst debatt om eldreomsorg.

I tilsvaret «Vi er ikke latsabber» bruker Laila Borge nok en gang tause sykepleiere som unnskyldning, og viser til en NJ- undersøkelse fra Telemark. Påstanden er at vi setter lojalitet til arbeidsgiver foran ytringsfrihet. Den får vi i fleisen igjen av Silje Sjursen Skiphamn i Altinget. Nisjeredaktøren for helse kom rett fra Arendalsuka, som hadde vært slitsom. Hun skulle gjerne vært på webinaret vårt, men skriver at hun var for opptatt med å bygge nettverk for å gi leserne sine de viktigste politiske helsenyhetene først. Det var synd. Hun rakk dessverre heller ikke debatten i Arendal om knebling av offentlig ansatte. Der var hun i godt selskap – det var 3-4 som kom. Likevel, av tidligere erfaring som helsejournalist forstår Silje Sjursen Skipshamn at vi er engstelige – så redde for sjefer og så redde for å bryte taushetsplikten. Vi står i veien for ytringsfrihet og offentlig debatt.

Vår grunnlovsfesta ytringsfrihet er sterkt regulert på jobb. Ikke på grunn av arbeidsgiver, men av hensyn til de som får omsorgen vår. Ifølge Ytringsfrihetskommisjonen legger taushetsplikten en nødvendig begrensning på helsearbeidere fordi vi i vår jobb får kunnskap om noens personlige forhold og tilgang til personlige og private opplysninger om enkeltpersoner. Svært sensitiv informasjon, ifølge Ytringsfrihetskommisjonen. 

Vi er ikke latsabber

Vår lojalitet ligger hos pasientene, ikke sjefene. Lovverket begrenser ikke bare vår ytringsfrihet, det stiller også sterke krav til varsling. Før vi varsler en journalist må vi først ha varsle eller forsøkt å varsle internt. Vi må varsle aktsomt, det vi varsler om må være sant, kritikkverdig og ha allmenn interesse. Det er som dere skjønner ikke bare å stille opp i et kort intervju. Og vi er i utgangspunktet lite medievante.

Og hvorfor må dere alltid snakke med oss? Hvorfor går dere ikke rett ned på sykehjemmet og snakker med førstehåndskildene – de gamle og deres pårørende. Hvorfor går dere ikke rett til administrasjon og politisk ledelse med tallene? Vi har sagt vårt. Vi gjorde det i fjor høst. I deres egne aviser.

Silje Sjursen Skiphamn viser i sin kronikk til mange forsøk på å dekke avvik og lovbrudd i norsk eldreomsorg hvor hun ikke lykkes fordi vi sto i veien. Jeg har også eksempler. I fjor sommer kontaktet jeg en journalist og fortalte i detalj om omsorgen vi gir, og at jeg ikke lenger kan stå inne for den. Hun var ikke interessert, men jeg kunne jo alltids ta kontakt om jeg gjorde alvor av trusselen om å slutte. Jeg har reist land og strand på arrangementer om demensomsorg. Aldri så jeg en journalist. Da jeg ga ut boka mi om norsk demensomsorg ble jeg intervjuet av tre lokaljournalister, som jeg selv tipset. Det endte i to saker. Den siste journalisten tok researchen min og casen min og lagde en seks sider lang reportasje, hvor jeg fikk inn et par sitater.

Nei, dere er dørgende late hele gjengen når det kommer til eldreomsorg. Reddharer som gjemmer dere bak oss for å slippe å gjøre samfunnsoppgaven deres – å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Oss.

Ifølge Laila Borge i LLA er ideene og ønsket om å lage kritisk, betydningsfull journalistikk om lokalsamfunnet absolutt til stede. Men tida strekker ofte ikke til, fordi journalistene først må få unna alle de små hasteoppdragene. Som energi og lakseskatt og gonore og orgasmer. Jeg vet ikke helt om jeg kjøper den. Kan dere ikke si det som det er? Eldreomsorg gir ikke klikk.

Avslutningsvis skal jeg komme med en nyhet: Krisa i eldreomsorgen runda akkurat 20 år. Så lenge er det siden de første artiklene og de første skjulte opptakene i norsk media. Fra sykehjem som brøt lovverk. Det handla om kritisk mangel på leger, sykepleiere og hjelpepleiere, og utstrakt bruk av ufaglærte. Om gamle som ble lagt for tidlig og gikk rundt i våte bleier. Om underernæring og fall. Om innesperring og tvangsmedisinering.

Høres det kjent ut?

LES OGSÅ:

Jævla reddharer