- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Før jeg går videre inn på dette, kan det kanskje være verdt
å minne om at skepsis til det nye på ingen måte er av ny dato. Da fotografiet
så dagens lys i første halvdel av 1800-tallet, ble det oppfattet som en stor
trussel spesielt mot kunsten.
Den fransk dikter, essayist og kunstkritiker
Charles Baudelaire var overbevist om at det han kalte den utilstrekkelige
utviklingen av fotografiet bidro «til utarmingen av det franske kunstnergeniet,
som allerede er liten». Dette skrev han i 1859.
I dag er altså fotografiet selv «truet» av fremskrittet. Nå
er det KI som har potensial til å utarme, ikke kunsten, men derimot
journalistikkens troverdighet (blant annet).
I et forsøk på å komme den nye tiden i møte, har Norsk Redaktørforening (NR) utarbeidet råd for hvordan redaksjoner bør anvende kunstig
intelligens i innholdsproduksjonen. Det skal redaktørene ha honnør for. Rådene,
som ble lansert på forsommeren, er gjennomtenkte og er et godt utgangspunkt for
videre arbeid med hvordan redaksjonene best skal kunne håndtere den nye
virkeligheten.
I et debattinnlegg 8. juni her i Journalisten tok jeg opp tanker
om spesielt KI-genererte bilder. Jeg vil gjerne plukke opp igjen tråden og
trekke inn det NR skriver om KI-bilder.
For det først er det viktig, som NR påpeker,
at alt KI-generert innhold, inkludert, men ikke begrenset til bilder, merkes
tydelig og forståelig for publikum. I tillegg viser redaktørene til at en bør
være spesielt forsiktige med KI-bilder som kan forveksles med ekte bilder av mennesker,
situasjoner og hendelser. Spesifikt trekkes det frem behovet for vern av det
dokumentariske fotografiets troverdighet.
Det siste er jeg spesielt glad for. I mitt debattinnlegg
konkretiserte jeg ikke noen grenseoppganger mellom KI-genererte bilder og
tradisjonell fotografi. Når er det ok å anvende KI-bilder og når er det
problematisk?
Som NR peker på, vil en slik avklaring
nødvendigvis både være flytende og en kontinuerlig prosess der ingenting
fastspikres for all fremtid. Utviklingen av kunstig intelligens er så
forrykende at det vi har sett så langt, bare er forstadiet på det som er på
vei.
Ikke desto mindre tror jeg at vi uansett hva KI byr på i
fremtiden, skal være ytterst forsiktig med å bruke KI-bilder som har
dokumentarisk preg over seg. I mitt før nevnte debattinnlegg trakk jeg frem «90
Miles» som et eksempel på denne type bilder. Selv om opphavsmannen, den
amerikanske fotografen Michael Christopher Browns, fra oppstart tydelig
opplyste om at dette var KI-genererte bilder, synes jeg prosjektets
dokumentariske anstrøk, gjør bildene problematisk i seg selv.
Bildene viser kubanere på flåter og ulike flytende
anordninger som forsøker å krysse Floridastredet, ofte under dramatiske
omstendigheter. Som Brown selv påpeker, ville det så å si vært umulig faktisk å
fotografere denne hendelsen slik den fremstilles i bildene.
Det er så alt for lett å la seg lure, ikke minst når en tar med i betraktningen at publikum generelt bruker sekunder på å lese bilder.
Det synes jeg bare
gjør bildene enda mer problematiske. Fordi bildene ser ut som fotografier, som
tilforlatelig viser kubaneres kamp for å flykte til drømmen i nord, gir de – om
de er aldri så mye merket som KI-bilder – assosiasjoner til en ekte
bildereportasje, som nesten til forveksling kunne bli tatt for nettopp det. Det
er nettopp det som gjør at denne type bilder setter dokumentarfotografiets
troverdighet på spill – med eller uten merking.
Det er så alt for lett å la seg lure, ikke minst når en tar
med i betraktningen at publikum generelt bruker sekunder på å lese bilder. Du
skal være svært kildekritisk og innsiktsfull for å kunne avsløre denne typen «dokumentarbilder»
– om du i farten ikke får med deg KI-merkingen.
Det som avsløre bildene, er at
de er overstadig perfekte, i en dramaturgi som gjenkjennes fra spillefilmens
verden, med maksimert dramatikk, veloverveid komposisjon, sterke farger og en
fullendt lyssetting som skulle de være lyssatt av selveste Rembrandt. De er
rett og slett for gode til å være sanne.
Dessverre vil jeg ikke anse det som utenkelig at redaksjoner
kan finne på å benytte KI-bilder i en reportasje som redaksjonen enten ikke har
hatt råd til å sende en fotograf ut for å produsere eller dekke, fordi
eventuelle byråbilder blir for dyre, eller fordi, som med «90 Miles», at det
faktisk ikke er mulig å fotografere en hendelse. Dette vil imidlertid være en
farlig vei å gå.
For å unngå på noe vis å sette troverdigheten på spill,
mener jeg at det bør være helt utenkelig å bruke KI-bilder i reportasjer eller
tradisjonelle nyhetsartikler. For meg holder det ikke eventuelt å merke slike
bilder eller å kalle dem illustrasjoner. Hvis en leser eller et publikum kan
misforstå opphavet, er det all grunn til å være forsiktig med bruken.
Det handler om kontekst, om å tilrettelegge for og å forstå
kontekst. Hvordan bilder brukes må sees i sammenheng med resten. Som medieforsker Liv Hausken påpeker i et debattinnlegg her i Journalisten (7. juni),
har mediene opp gjennom tidene på ingen måte holdt seg for gode til å bruke
bilder i feil kontekst når det har passet seg. Med KI-bilder (og KI generelt)
blir bevissthet og prinsippfasthet rundt kontekst enda viktigere.
Det kan kanskje virke som om jeg er imot å anvende
KI-bilder. Slett ikke. Jeg ser mange spennende anvendelsesområder, men vi må
altså holde tungen rett i munnen. Illustrasjoner er vel nettopp et område der
KI kan gi mange nye muligheter.
Samtidig må bildets natur i seg selv tydelig være illustrativt. Det må altså
ikke likne på et dokumentarfoto eller kunne foregi å være tatt under en faktisk
hendelse, og så bare merkes som en illustrasjon.
En annet konkretisering av mulig bruk av KI-bilder kan være
for, for eksempel, å gi en idé om hvordan verden vil se ut under et gitt
klimasenarium om 50 år. Denne type bilder vil åpenbart ikke kunne bli
misforstått å ha et dokumentarisk tilsnitt.
KI-bilder er kommet for å bli. Utviklingen kan ikke stoppes
– og jeg synes heller ikke det er et poeng eller på noen måte nødvendig. Tvert
imot synes jeg vi skal omfavne den nye muligheten. Det betyr imidlertid ikke at
vi skal sove i timen. Vi må gå inn i den nye tiden med åpne øyne og en
bevissthet rundt vår tilnærming til KI.
Selv om jeg er urolig for dokumentarfotografiets fremtidig
troverdighet, tror jeg på ingen måte at KI vil føre til fotografiets død.
Sannsynligvis vil fotografiets iboende forse bli forsterket og KI faktisk
fremtvinge et skarpere skille mellom de to bildeformene.
Som nevnt, da
fotografiet kom for over 150 år siden, var det mange som trodde det skulle bli kunstmaleriets endelikt.
Som kunstmaleren Paul Delaroche erklærte i 1939 etter at den første anvendelige
fotografiske prosessen ble gjort kjent for verden: «Fra denne dagen er maleriet
dødt». Det som skjedde var tvert om. Fotografiets tilblivelse tvang maleriet i
ny retninger – og aldri har det vært mer levedyktig enn etter det.
Fotodebatten i det nittende århundre likner i form mye
dagens debatt om KI. Til å begynne med opplevde fotografiet motstand fra mange
hold – akkurat som KI i dag. Illustratøren Joseph Pennell skrev i 1897 innlegget
«Is Photography Among the Fine Arts?» Slik beskrev han resultatet den nye
vidundermaskinen frembrakte – en beskrivelse som lett kan omskrives til dagens
innvendinger mot KI:
«...nå har han [fotografen] oppdaget en maskin for å lage
sitt mesterverk for ham. Ikke rart han ler av den stakkars kunstneren som må
ydmykt slite for å skape skjønnhet, som kameraet produserer for ham med én
gang. For en farse å tenke på at Titan og Velázquez og Rembrandt faktisk
studerer og jobber, bruker hjernen sin til å fundere over finesser i tegning og
modellering, eller lys og atmosfære og farger, når den moderne mesteren bare
trenger å gå inn i en butikk, kjøpe et kamera, gjøre noen triks for å gi deg et
ferdig mesterverk som er mye mer likt den ekte varen, sier han, enn noe håndlaget
bilde noen gang kan være.»
