150.000 mennesker er drept i den pågående krigen i Sudan. Mange er drevet på flukt - og mange har rømt til nabolandene.
Arkivfoto: Plan International
DEBATT:
Krisene er ikke «glemte» – de blir nedprioritert
Glemmer mediene sin egen rolle i å gjemme bort disse krisene? skriver Maren Sæbø og Bjørnar Østby.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Hvert år på denne tida, når
Flyktninghjelpen lanserer sin liste over verdens mest neglisjerte fluktkriser,
kommer det en liten bølge av oppslag om det norske medier velger å kalle «glemte»
kriser og kriger. Glemmer mediene sin egen rolle i å gjemme bort disse krisene?
I år er ni av ti kriser på denne lista i Afrika, et kontinent vi
mener aktivt nedprioriteres av norsk presse. To eksempler fra de siste
årene er særlig verdt å trekke frem, og begge er å finne i Øst-Afrika:
Tigray-krigen i Etiopia mellom 2020 og 2022, og den pågående krigen i Sudan.
Det er blitt vanlig å anslå at minst 600.000
mennesker mistet livet under krigen i Tigray. Etiopias estimerte
dødstall er dermed det dobbelte av noen av de høyeste anslagene for
Ukraina-krigen, og mer enn 15 ganger så høye som foreløpige tall fra Gaza.
Den
pågående krigen i Sudan kan komme til å koste enda flere mennesker livet. Så
mange som 150.000 er
allerede drept, og flere
millioner sudanere står i fare for å dø av sult det neste
halvåret alene. Hvis den paramilitære gruppen Rapid Support Forces tar kontroll
over den beleirede byen El-Fasher i
Darfur, er det dessuten reell fare for at titusener av
sivile blir massakrert.
Slik
kunne vi fortsatt, og da har vi ikke engang begynt å snakke om krigens
ringvirkninger i nabolandet Sør-Sudan, som allerede er på bristepunktet.
Nedprioritert, ikke glemt
Slikt er likevel ikke nok for daglige oppdateringer,
TV-debatter, eller grilling av politikere i norske medier. Dette er ikke ment
som kritikk av engasjement i møte med andre kriger, og menneskelig lidelse
måles ikke kun i tall. Det er likevel uforståelig at kriger som dem i Etiopia
og Sudan – noen av de dødeligste globalt i nyere tid, og med ringvirkninger og
sikkerhetspolitiske implikasjoner langt utover egne grenser – knapt er blitt
laget norsk journalistikk på, utover notiser.
Nyhetsredaktører har rett når de viser til at det er faktorer
utenfor medienes kontroll som gjør det vanskelig å være journalist i
konfliktområder i dag. Men da må responsen være å prøve hardere.
En av
forfatterne av denne teksten har nettopp tilbrakt en måned i Sør-Sudan, som
frilanser, uten sikkerhetsnettet eller økonomien en redaksjon kan tilby. De som
reiser inn i slike områder nå, er ofte det – frilansere fra inn- og utland som
har fulgt med på disse områdene over tid. Det er ikke lettere eller tryggere
for oss. Snarere tvert imot. Vi gjør det
likevel, uten å mumle om nyhetsvegring eller risikoen for at vi vil trette
leseren, lytteren eller seeren for mye.
Selv når journalister har blitt stengt ute av Darfur og Tigray, er
det mulig å ta seg til nærområdene, og det er fortsatt dyktige lokale
journalister vi kan jobbe med på innsiden.
Slik skriver redaksjonene egen neglekt ut av historien, og går tilbake til å nedprioritere de samme krisene nok et år.
Satellitteknologi lar oss følge RSFs nedbrenning av Darfur
nærmest i sanntid, og vi har dessuten tilgang til nettverk med ekspertise på å
verifisere bilder, videoer og dokumenter, FNs
ekspertgrupper, menneskerettighetsorganisasjoner, og
journalister som jobber systematisk med den informasjonen som finnes.
Problemet er med andre ord ikke mangel på informasjon, eller at
det er umulig å lage stoff med den påkrevde nærheten. Likevel går vi gjennom
den samme karusellen hver juni: Flyktninghjelpen slipper sin liste over
neglisjerte fluktkriser, mens norske medier leder an med overskrifter om at
disse krisene blir «glemt».
Slik skriver redaksjonene egen neglekt ut av
historien, og går tilbake til å nedprioritere de samme krisene nok et år. For
det er dét dette til syvende og sist handler om:
Krisene er ikke «glemte» – de
blir nedprioritert av nyhetsredaksjoner
som kunne skapt sårt tiltrengt oppmerksomhet om afrikanske kriser og kriger
hvis de ville.
Samtidig har intens dekning av kriger i Ukraina og Gaza ført til
at mange nok får et inntrykk av at det er noe unikt med disse krigene. Det er
ikke bare svært misvisende, men gjør det enda
vanskeligere å skape rom for oppmerksomhet og engasjement om enorme kriser
som dem i blant annet Sudan, Etiopia, Sør-Sudan og Den demokratiske republikken
Kongo.
Gi seriøs Afrika-dekning en
sjanse
Vi tror ikke at publikum snur seg bort fordi de vegrer seg for å
lese nyheter eller ikke orker mer lidelse, men fordi lidelsen presenteres som
en apolitisk naturkatastrofe vi ikke kan gjøre stort med.
I tilfellet Sudan er
dette særlig tydelig. Bildet av Sudans sivilbefolkning som en hjelpeløs masse i
skuddlinjen mellom to brutale krigsherrer, er både fordummende og fordomsfullt.
Det er først og fremst sudanere selv som frem til nå har tatt seg av hverandre
ved å organisere nabolagskomiteer, suppekjøkken og transport for flyktninger.
I
nabolandet Sør-Sudan fortsetter denne solidariteten når verdenssamfunnet
svikter. Men slik handlekraft og motstandsdyktighet er for det meste
usynliggjort. Ikke rart man føler seg maktesløs.
Dette inngår i en trend hvor norsk journalistikk om afrikanske
forhold lenge har vært tilfeldig. Større redaksjoner sender sjelden egne folk
på reise, og om de gjør det er det ofte i reaksjon på at noe har skjedd, gjerne
med noen nordmenn. Problemet med slik fallskjermjournalistikk, og for så vidt
også med pressepakker fra humanitære organisasjoner, er at både konteksten og
politikken forsvinner. Resultatet er en uengasjerende, flat og tidvis
fremmedgjørende historiefortelling, som mange nok skrur av.
Det siste halvåret har vi selv brukt mye tid på å diskutere noen
av historiene bak overskriftene og presseskrivene, og vårt klare inntrykk er at
mange nordmenn både tåler og ønsker dyptgående og detaljtung formidling om
afrikansk politikk. Hvis vi kan, kan norske nyhetsmedier også, men da må de
faktisk prioritere dette.
30 år etter en likegyldig omverden ble tilskuer til folkemordet
i Rwanda, har det blitt vanlig å spørre hvordan vi kunne tillate et slikt
blodbad – hvor var mediene? Kanskje vil fremtidens historikere stille de samme
spørsmålene når de ser tilbake på Tigray og Darfur.