Lobbykampen i Brussel: Da norske medier tapte mot big tech

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Hvem skal bestemme hva som slipper til i norsk offentlighet? 

Siden stadig flere, og særlig de yngste, får nyhetene sine fra sosiale medier, har de såkalte modereringspraksisene til sosiale medier plattformer fått stor betydning. Kort fortalt er det algoritmene til Facebook, TikTok, Instagram og Snapchat som i stor grad bestemmer hva vi får se og ikke får se på sosiale medier. 

Ifølge norske redaktører kan denne algoritmiske kontrollen i verste fall føre til en sensurert B-offentlighet, der de som får nyhetene sine fra sosiale medier ikke lenger får med seg den brutale virkeligheten. 

Med dette som bakteppe spisset norske medieaktører innsatsen da EU skulle utforme den nye forordningen om digitale tjenester (Digital Services Act, DSA). Men i Brussel lærte de at når mediepolitikken forhandles på EU-nivå er norske prinsipper lite verdt.

Virker den?

I en ny studie, basert på intervjuer med norske medieaktører og deres lobbyister i Brussel, har vi sett nærmere på hvordan norske medier forsøkte å påvirke utformingen av DSA. 

Kort fortalt er DSA en forordning som skal regulere alle aktører som tilbyr digitale tjenester. Med særlig fokus på de største digitale plattformene, har målet vært å ansvarliggjøre dem, begrense ulovlig innhold, øke transparens i håndteringen av data, beskytte brukere, og bekjempe desinformasjon. 

Forordningen ble formelt vedtatt i EU i 2022, og ble aktiv fra februar 2024. I Norge jobber man nå med å implementere den gjennom «digitaltjenesteloven» som var på høring høsten 2025. 

Det siste året har den norske debatten dreiet seg om hvorvidt DSA i realiteten svekker ytringsfriheten. I EU diskuteres det om oppfølgingen har vært for svak. 

I tillegg er DSA og regulering av amerikanske techselskaper trukket inn i den pågående handelskonflikten med USA.

Kampen for unntak

Så hva skjedde egentlig fra 2019, da norske medier først begynte arbeidet med å påvirke DSA, til det formelle vedtaket i 2022? 

Ifølge de norske medieaktørene vi intervjuet, så de utformingen av DSA som en unik mulighet til å utfordre plattformenes makt over nyheter på sosiale medier. 

I møter mellom bransjeorganisasjonene og representanter fra enkelte konsern og mediehus, ble de enige om hovedmålsetningen: Å få et medieunntaks-prinsipp inn i DSA. Lyktes de, ville ikke plattformene lenger kunne ta ned eller usynliggjøre redaksjonelt innhold publisert på sosiale medier. 

Tanken bak medieunntaket var enkel: Siden medieinnhold har en helt spesiell samfunnsmessig status, og allerede er kontrollert og godkjent av en ansvarlig redaktør, bør det ikke kunne fjernes, blokkeres eller nedprioriteres av plattformenes algoritmer.

Uventet motstand

Ifølge våre informanter, ble møtet med lobbyvirkeligheten i Brussel imidlertid en oppvåkning. 

Plattformselskapene, som ikke var interessert i noe medieunntak, satte i gang koordinert motkampanje, beskrevet av medieaktørene som både «uventet» og «eksepsjonell». I tillegg til å bruke betydelig mer på lobbyvirksomhet enn noen annen bransje i EU, var plattformselskapene gode til å bygge allianser. Til medieaktørenes overraskelse, fikk de blant annet med seg faktasjekkere, borgerrettighetsgrupper og ytringsfrihetsorganisasjoner. 

Ifølge medieaktørene klarte denne alliansen å snu forståelsen av medieunntaks-prinsippet på hodet og fremstilte medienes krav som et ønske om spesialbehandling og ufortjente privilegier. 

I tillegg fremmet plattformselskapene et argument flere politikere etter hvert tok til seg: Hvis man gir et generelt unntak fra moderering til alle som kaller seg «medier», hvordan skal man da stoppe desinformasjon og manipulert informasjon fra aktører som Russia Today eller andre statskontrollerte medier som ikke forholder seg til presseetikk?

En nordisk «blindsone»

For de norske medieaktørene ble det etter hvert klart at de ikke hadde tatt nok hensyn til den store variasjonen blant medieaktører i Europa. 

Norge en mediemodell preget av høy tillit, sterke redaktører og et velfungerende system for presseetikk og selvjustis. Dette langt fra tilfellet i flere europeiske land, og særlig i Øst-Europa. 

I land der grensene mellom uavhengig journalistikk og politisk propaganda er uklare, fremstod et generelt medieunntak dermed som lite farbart.

Kunnskap i neste runde

Da forordningen ble vedtatt, var prinsippet om medieunntak utelatt. Erfaringene fra arbeidet med DSA ble imidlertid sentrale i den neste store påvirkningsprosessen: utformingen av European Media Freedom Act (EMFA). 

Der fikk medieaktørene, sammen med en rekke andre allierte, inn en formulering om at plattformselskapene må gå i dialog med redaktørstyrte medier før innhold fjernes. 

Forordningen ble aktiv i EU i 2025, og vil gjelde i Norge så snart den er formelt innlemmet i EØS-regelverket.

Lærdommen fra Brussel

Studien av den norske lobbyinnsatsen gir oss noen lærdommer om fremtidens mediepolitikk:

1. Norsk mediepolitikk styres også av EU: Dette innebærer at nasjonale medieaktører i større grad må rette sitt interessepolitiske arbeid mot Brussel.
2. Ressurser teller: Små nasjonale aktører med begrensede ressurser til lobbyvirksomhet har lite å stille opp med mot globale selskapers lobbyapparat.
3. Brede allianser må til: Selv om norske medieaktører var dyktige til å bygge allianser med andre nordiske medieaktører, klarte de ikke å bygge brede koalisjoner på tvers av bransjer.
4. Nyhetsmedier kan være så mangt: Presseetikk og faglig selvjustis har ikke like gode forutsetninger i det varierte og mangefasetterte medielandskapet i Europa som i Norden.