Morten Horn skriver i Journalisten at medienes reportasjer ofte framstiller dødshjelp ofte som etisk og juridisk nøytralt og handler i hovedsak om norske eller utenlandske pasienter som ønsker, og noen ganger gjennomfører, selvmord med legens hjelp.
Hans konklusjon er at i vårt samfunn anser de fleste instanser aktiv dødshjelp som en kriminell handling, noe som bør forbli ulovlig, og som dertil er uetisk.
Horn mener Foreningen Retten til en verdig døds talsmenn er å anse som aktivister - og han forundres ofte over journalistenes manglende kildekritikk. For eksempel har FRVDs leder flere ganger fortalt norske medier at fem nordmenn årlig bestiller plass i Sveits for å få hjelp til å dø.
Her er det mye å ta tak i.
Foreningen Retten til en verdig død ble stiftet i 1977. Inntil 2003 het organisasjonen Landsforeningen Mitt Livstestament – retten til en verdig død. Stiftelsen var det første synlige tegn i Norge på at det skjedde en bevisstgjøring om nye problemstillinger når det gjaldt pasienter på vei mot livets slutt. Bakgrunnen for initiativet var medisinens dramatiske landevinninger, dens nye livsforlengende muligheter og teknologisering.
Dette skapte en ny situasjon hvor også det etiske imperativ om å opprettholde liv for enhver pris, måtte revurderes.
Vi ser gjerne at pressen vier enda større plass til problematikken rundt frivillig selvbestemt livsavslutning. Det er riktig at pr i dag er slik hjelp i Norge kriminalisert, men FRVD kjemper for at dette lovforbudet skal opphøre. I vår formålsparagraf heter det at vi skal arbeide for:
- At dødssyke mennesker så langt det er mulig skal få en human og verdig avslutning på livet
- Økt utbredelse og respekt for Livstestamentet, og for at det for øvrig etterleves i overensstemmelse med Lov om Pasientrettigheter;
- At loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det og kontrollkriterier er ivaretatt.
Etter min mening er det selvsagt at individet selv skal bestemme over sitt liv og sin kropp på samme måte som vi aksepterer kvinnens rett til å bestemme over egen kropp med hensyn til å ta abort.
Samfunnet har akseptert at kvinnen bestemmer selv, og legen må ta ansvaret i den ordinære sykepleien. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Da den debatten startet, var det store demonstrasjoner og opprop. Legestanden var selvfølgelig motstander og religiøse samfunn protesterte. Men til slutt seiret respekten for det enkelte individet og motstanden innskrenker seg i dag til ulike religiøse grupperinger, men ikke alle.
Her diskuterer vi et annet spørsmål med samme karakter: Hvem har rett til å ta beslutninger om kroppen vår når vi nærmer oss livets slutt og lidelsen blir uutholdelig?
Den palliative – lindrende – sykepleien virker for det meste helt utmerket, men den trenger stadig større ressurser. Men vi vet også at lindrende behandling ikke kan hjelpe alle. Dessverre er virkeligheten i Norge slik at lovgivningen henviser mennesker til å fortsette å plages, og vi har skremmende eksempler som viser hvordan de tvinges til å begå selvmord. Eller noen i den nærmeste kretsen blir innblandet. Ikke sjelden mislykkes selvmordsforsøket, og dette påfører den syke enda mer lidelse.
Journalist Tine Flinder Nyquist skrev i sin bok «Det siste ønske» at ledende helsepersonell tidligere har uttalt at man kan like gjerne bruke pistol, det er ingen prinsipiell forskjell å ta liv med pistol eller gift. På vår forenings facebookside skriver en kvinne som har fulgt sin gamle mor som døde av nyresvikt. Moren var dement og fikk ikke dialyse.
Moren ble sendt tilbake til sykehjemmet, og den dagen hun ikke klarte ta medisiner, fikk hun ingen hjelp. De siste 14 dagene klarte hun ikke å spise, den 7. dagen uten noen form for drikke. Da de ikke ville gi henne noe intravenøst, døde hun.
Datteren tenker med skrekk på å havne i en slik situasjon selv, og det som hun omtaler som passiv dødshjelp eller langpining.
Hvordan kan slik behandling forsvares på legeetisk grunnlag? Eller hva med Sharon som døde etter 8 år i koma?
Vi må derfor få en lovgivning som beskytter den enkelte, som verner den enkeltes rettigheter og sikrer likestilling. Lovgivningen må dessuten være i takt med innbyggernes verdier.
Vi har meningsmålinger som klart sier at velgerne støtter selvbestemmelse ved livets slutt. Horn nekter for at disse målingene sier noe om hva folk ønsker.
Når Horn hevder at undertegnede opplyser at 5 personer årlig bestiller plass i Sveits for å få hjelp til å dø, så er det ikke helt i samsvar hva vi sier. Vi formidler kunnskap om hvilke muligheter som finnes i Sveits, og i den senere tid er det stadig flere som ber om slik hjelp. Hvorvidt de bestiller plass eller ikke, vites ikke.
Horn benekter at meningsmålinger formidler et riktig bilde. Flere meningsmålinger viser sterk støtte i befolkningen. Et klart flertall av norske velgere i samtlige partier – bortsett fra Kristelig Folkeparti – mener at aktiv dødshjelp bør tillates.
Høyres og Fremskrittspartiets velgere topper listen over dem som mener at døende skal kunne velge dødshjelp for å unngå store lidelser, med henholdsvis 77 og 78 prosent. Men venstresiden ligger ikke langt bak. Blant Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis velgere er tallet 70 prosent.
Dette fremgår av en undersøkelse utført av meningsmålingsinstituttet Synovate for Foreningen retten til en verdig død. Undersøkelsen viser at nordmenns holdning til dødshjelp gradvis endres i bekreftende retning, slik tilfelle er i hele Europa.
En undersøkelse i Sverige i 2005, utført av selskapet Sifo, viste at 78 % der støtter aktiv dødshjelp. Oslo fylkeslag av Human-Etisk Forbund utførte en slik undersøkelse, og den viser samsvar med vår.
VG har stilte det enkle spørsmålet: «Bør aktiv dødshjelp bli lovlig i Norge? Når nærmere 40.000 stemmer er avgitt, sier over 66 prosent ja. Bare i underkant av 15 prosent sier nei.
Så kan selvsagt Horn benekte sannhetsinnholdet i disse målingene.
Läkartidningen.se skrev2015-02-09 : «Förra sommaren backade det kanadensiska läkarförbundet, CMA, från sitt tidigare nej till läkarmedverkan vid dödshjälp och menar nu att alla läkare har rätt att följa sitt samvete inom lagens gränser.
Efter domen säger CMA i ett uttalande att man är redo att ta full del i arbetet med att utarbeta nya lagar som reglerar läkarassisterat självmord».
Og i Nederland støtter mer en 90 prosent av legene retten til selvbestemt frivillig livsavslutning.
Og i Tyskland er legeforeningen på gli i dette spørsmålet.
Våre medmennesker skal ikke behøve å reise utenlands for å slippe unna ulidelige og vedvarende lidelser in en terminalfase. Det er umenneskelig og uetisk å sette oss i en slik situasjon. Ingen skal heller behøve å dø i ensomhet på grunn av norsk lovgivning og et politisk system som ikke våger å ta tak spørsmålet.
For å nå dette målet trenger vi en presse som viser hvordan enkeltpersoner lider i dagens system.
