Ukritisk journalistikk om forskning

Doktor Hornmoen er til daglig førstelektor ved journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, og har vært redaktør for universitetstidsskriftet Apollon. Nylig disputerte han for sin doktorgrad om forskningsjournalistikk med en avhandling om amerikansk «science journalism» på 90-tallet.

Glemmer uenighet

Hornmoen mener at forskningsjournalister her hjemme har mye å jobbe med når det gjelder kritisk tilnærming.

- Vi markedsfører vitenskapene, og glemmer å se forskningen som et samfunnsfelt med usikkerhet, uenighet og egne interesser, sier Harald Hornmoen til forskning.no.

Han mener forskningsjournalistikken handler for mye om å forklare politikere og skattebetalere hvorfor det skal brukes flere penger på forskning - framfor å åpne opp debatten om vitenskapen som samfunnsinstitusjon.

- Både journalister, publikum og forskerne selv har en tendens til å se ensidig på vitenskapen som en slags opphøyet menneskelig aktivitet, sier Hornmoen, som understreker at forskningen er ikke autonom og uavhengig, men nøye integrert i samfunnslivet, og forskere er som folk flest.

Ny trend

I den amerikanske forskningsjournalistikken på 1990-tallet mener han imidlertid å kunne identifisere en ny tendens; i form av brytninger mellom det tradisjonelle synet på forskningsformidling, og et mer kritisk syn på journalistikken med vekt på journalistens rolle som vaktbikkje.

Hornmoen vil også ha et oppgjør med den holdningen at journalistene skal være det formidlende leddet mellom forskere og publikum, og levere troverdig viten til et uopplyst folk.

- Innenfor «science communication» har journalisten i stor grad fungert som en transportør av kunnskap fra én institusjon til allmennheten, og det har handlet veldig mye om troskap overfor kilden. Det er et problem, sier han.

Forlengede arm

Doktoren peker videre på at forskningens behov for å legitimere seg gjerne er stor i perioder hvor finansieringskildene truer med å tørke ut, men også når deler av befolkningen begynner å stille spørsmål ved enkelte sider av vitenskapen.

- Dette har potensielt uheldige etiske implikasjoner, mener Hornmoen.

Atombomben og genteknologien er eksempler på sider ved vitenskapens utvikling som har gjort noen mer kritiske.

- Problemet med formidlingsbegrepet er at det er blitt en forskningspolitisk strategi. Det handler om å skaffe penger til de vitenskapelige sektorene i samfunnet.

Forskningsjournalistikken har i stor grad vært etablert på vitenskapelige institusjoners premisser. Vitenskapsdekningen i pressen har fungert som vitenskapens forlengede arm, sier Hornmoen, som mener det nå i stor grad handler om å løsrive seg og innse at man har vært i hendene på andre interesser.