Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet har fått mye pepper etter at han valgte å trykke noen tegninger av profeten Muhammed som tidligere hadde stått på trykk i Jyllands-Posten. For en troende muslim er slike tegninger blasfemi. Publiseringen har skapt sterke reaksjoner, og redaktøren får sitt pass påskrevet i lederartikler i en lang rekke aviser.
Jeg er uenig i den vurderingen redaktør Selbekk gjorde da han publiserte disse tegningene. Jeg er uenig i den fordi jeg mener redaktøren burde skjønne at publiseringen ville virke sårende på muslimer som tar sin tro på alvor, på samme måte som tegninger som parodierer korset, Kristus eller andre viktige sider ved kristen tro virker sårende på kristne.
Men når lederskribentene land og strand rundt nå har sterke synspunkter på hva redaktørens personlige motiv er, synes jeg det går litt over stokk og stein. «Det er neppe tvil om at den eneste hensikten med bildene er å krenke og provosere», skriver eksempelvis avisa Nationen på lederplass, og flere andre følger opp med liknende analyser. Dermed påberoper lederskribentene seg en innsikt i et annet menneskes tanker og motiver som de ikke har forutsetning for å ha. Skal den typen argumentasjon slå an tonen for denne debatten, kan noen av oss være fristet til å svare på samme nivå, og si at motivet for Nationen og andre avisers lederskribenter er at de vil drive «god, gammeldags» kristenhets.
Når redaktør Selbekk forsvarer sin avgjørelse med henvisning til ytringsfriheten, tar jeg for min del det på alvor, selv om jeg er uenig med ham. Jeg tror ikke ytringsfriheten som prinsipp er tjent med publiseringen av disse tegningene, like lite som jeg synes den er tjent med andre former for hets eller sårende beskrivelser av grupper, kulturer eller enkeltmennesker. Ytringsfriheten hadde ikke vært truet om disse tegningene aldri var blitt trykket, og den er ikke truet selv om redaktøren i etterkant skulle beklage at det skjedde. Derfor blir det en avsporing når Selbekk selv skriver lederartikler av typen «Unnskyld at vi har ytringsfrihet» der han bruker ytringsfriheten som sitt viktigste argument. Norske redaktører må hver eneste dag, flere ganger om dagen, vurdere om en tekst eller et bilde skal komme på trykk. De aller fleste av disse vurderingene er enkle, og konklusjonen kurant. Men noen ganger tråkker man feil. Det mener jeg redaktøren av Magazinet gjorde i denne saken. Mer komplisert behøver ikke dette å være.
