Dette er femte artikkel i en serie på fem hvor ulike journalister, podkastere og redaktører forteller om «sin metode».
Les også «Kunsten å fylle et journalistisk tomrom», «– Jeg er jo redd for å bli banal når jeg har liten tid til å skrive», «– Det handler om nettverk, ikke sant?» og «Kunsten å være løpende til stede».
– Du må først og fremst ha en idé om hva du leter etter. Du må
se for deg en sak, begynner Tarjei Leer-Salvesen, høvelig god til å få innsyn i
dokumenter, såpass at han nylig ble kåret til Årets frilanser og som nå har
tatt over jobben som prosjektleder i Innsyn.no.
Leer-Salvesen
ber altså journalistene om å snu ting på hodet. Istedenfor å begynne med en
gravesak med utgangspunkt i et bredt tema, er hans råd heller å spisse blyanten
og søke å finne det partikulære som siden kan si noe om helheten og derav gi
saken en samfunnsmessig betydning.
Den tydelige ideen kan for eksempel komme som tips fra en som forteller en spennende
historie.
For å sjekke om fortellingen holder vann, må journalisten spørre seg
selv flere spørsmål i prioritert rekkefølge.
- Har noen
skrevet denne saken tidligere?
- Hvor nær
er kilden den aktuelle hendelsen? Har for eksempel den som tipser opplevd dette
selv, fått det fortalt av noen andre eller er det et bare et løst rykte?
- Har det
skjedd nylig eller for lenge siden?
- Hvilke
andre kilder kan finnes?
- Finnes
det dokumentspor og
bilder?
Den berømte foten i bakken
Etter å ha fått svar på disse fem nøkkelspørsmålene ved å
søke både det som bekrefter fortellingen, men som også avkrefter den, er det
ett å gjøre: Å plante foten godt i bakken.
– Det store
spørsmålet er om saken er relevant for mine lesere. Det andre er om saken er
lett eller vanskelig å lage, sier Leer-Salvesen.
Svares det
ja og ja, er det bare å sette i gang.
– Er saken
vanskelig å få til, må en undersøke hvorfor den er det.
Kort sagt handler dette om den klassiske tid og penger eller er det mangel på kunnskap i
redaksjonen? Dreier det seg om ekspertise, må en enten sette seg selv på
skolebenken eller skaffe til veie skarpe hoder som kan hjelpe til. Er det snakk
om pengesekken, er neste punkt på agendaen å ta en hyggelig prat med sjefen.
– Jo mer konkret man er på hva som gjør saken
vanskelig å løse, desto lettere er det å se for seg løsningene.
– Noe av det
jeg snakker om, er fra Nils Hansons bok om gravejournalistikk som ble utgitt
for en del år siden. Han var mange år sjef for SVTs Uppdrag granskning. (Boka heter «Grävande journalistik» (2009), red.
anm.)
Å få ting på bordet
Ok, la oss si du har fått penger på bordet, kanskje også
booket fly og fått høvelig med tid, og mener du og dine folk i redaksjonen skal
få dette til. Dere er på ferten av noe, og nå begynner sankingen for alvor. Det
enkleste er å få dokumentasjon fra kilden som tipset, men ofte er ikke det nok.
– Noe
journalister bør gjøre og det er ganske lett å komme i gang med, er å benytte
seg av innsynsretten, sier Leer-Salvesen og tilføyer:
– Det er
gratis, og du skal få svar innen tre dager. Å fremme et innsynskrav kan du
enten gjøre muntlig eller skriftlig. Det er et lavterskeltilbud som en bør
bruke aktivt som journalist.
Men: En må
for all del avgrense spørsmålet om innsyn til det du er interessert i å vite
mer om. En for bred pensel og du risikerer å drukne i papirer, også i de som
ikke har noen verdens ting med det du søker etter.
– Du kan for
eksempel be om byggesaksmapper for det ene byggeprosjektet du retter søkelyset
ditt mot.
Leer-Salvesen
forteller om en tidligere kollega i Fædrelandsvennen, Anette Os, som brukte
innsynsretten til å få avviksmeldinger i skolen.
– Hun fikk
ut anonymiserte meldinger om alvorlige hendelser som hadde skjedd med lærere og elever. Disse dokumentene
brukte hun som utgangspunkt til å skrive veldig gripende og sterke saker om
forholdene i skolen.
Leer-Salvesen
mener blant annet at medier både i Oslo og Trondheim har vært gode til å lage
saker basert på innsyn i avviksmeldinger fra eldreomsorgen.
– Kommunal
Rapport er flinke til å be om innsyn om leverandørlister i kommunene. Slik har
de kartlagt økonomien i økonomien, men også sett på mulige
habilitetskonflikter. Det er mange veier å gå for å få innsynsrett.
Å lære seg å klage
Selv om regelen er at det skal være gjengs å få innsyn, er
neste steg gjerne å klage på avslag hvis du ikke får viljen din med det samme.
– Les
begrunnelsen for avslaget nøye. Der står det en henvisning til en paragraf,
hvis ikke er avslaget ugyldig. Er unntakshjemmelen derimot gyldig, tar du en
titt på Pressens offentligutvalg sine nettsider. Der har de klagemanualer for
de ulike paragrafene.
Av og til er
avslagsbrev fornuftige. Det er slik verden er. Det kan dreie seg om personvern.
Andre ganger kan en kjempe for å få de sorte feltene i dokumentene til å bli
bokstaver du kan lese.
– Er
dokumentet sladdet så mye at det ikke gir mening, kan det være et poeng å
publisere det. Det kan være en gøy
illustrasjon i seg selv.
Å få svar på
en klage til for eksempel Statsforvalteren bør ta mindre enn tre uker.
– Men det
kan gå vinter og vår. Sivilombudet har kritisert offentlige institusjoner som
bruker lang tid på klagebehandling.
Aksjeeierboka
Å grave i private saker er vanskeligere, men langt fra
umulig. Ta miljøinformasjonsloven som eksempel, som gir innsikt i opplysninger
både fra offentlige og private virksomheter. Utslippstall, beregninger av
miljøkonsekvenser, samt innblikk i utbygginger som kan påvirke kulturminner,
utslipp og miljø.
– Så har vi
noen former for innsynsverktøy som gjelder det private. Du har sikkert, som alle oss
andre, lest en del saker de siste månedene om politikere og ektefeller som handler aksjer.
– Det er en
bestemmelse som sier at den som ber om innsyn i aksjeeierboka til et selskap,
skal få det. Du kan altså gå til et hvilket som helst AS å be om innsyn i alle
aksjeposter.
De fleste
vet at Brønnøysundregistrene har årsmeldinger og regnskap som er gratis
tilgjengelig.
– Signerte
stiftelsesdokumenter må du riktignok betale litt for. Det er greit å ha hvis
det er uenigheter mellom eierne i selskapet, for eksempel.
Den viktige samtalen
En kommer langt med dokumenter, men ofte enda lengre ved også
å snakke med folk.
– Jeg tror
ikke jeg er en særlig god skuespiller. Jeg liker å presentere meg fullt ut, si
hva jeg driver med og forteller hva mitt ærend er.
– Og så
forsøker jeg å fortelle at det jeg trenger nå er en bakgrunnssamtale eller at
jeg behøver et intervju. De skal alltid vite rammene for samtalen jeg legger
opp til.
Som i livet
ellers, er timing viktig. Er folk i en sårbar situasjon og kanskje har varslet
om forhold på jobben, er det viktig å kontakte kilden utenfor arbeidstiden.
– Mange
sitter i landskap sammen med kolleger, sier han.
– Noen
ganger er det mest riktige å dra hjem til de og banke på døra på ettermiddagen.
Andre ganger er det best å finne en privat e-post-adresse.
Den gode intuisjonen
Av og til kan saker bokstavelig talt komme seilende forbi.
Som da Leer-Salvesen i 2019 lette etter et illustrasjonsbilde på Scanpix til en
sak som handlet om Jehovas vitner. I feeden fikk han øye på et bilde av en
hurtiggående båt som en amerikansk fotograf hadde tatt i Persiabukta.
– Den lignet
på redningsskøytene
de bygger her i Mandal, men det sto ikke «Search and rescue» på den. Båten var
marinegrå, hadde revolusjonsgardens logo og iransk flagg, forteller
Leer-Salvesen.
Men så var
det de linjene, da. Formen på båten.
– Jeg har
nok en god visuell hukommelse, sier han.
– Da formet
det seg en veldig kjapt en tanke, en hypotese: Kan jeg undersøke om det er redningsskøyter på avveie, hos en nasjon som vi ikke selger våpen til, brukt som krigsfartøy?
Og det er
her hans siste tips kommer i denne korte innføringen i gravejournalistikk:
Leer-Salvesen og kollegene i Fædrelandsvennen saksøkte det amerikanske
utenriksdepartementet da de ikke fikk innsyn i korrespondansen mellom
amerikansk UD og den amerikanske ambassaden i Oslo i årene 2007 til 2019. De
gjorde det altså på den amerikanske måten ved å saksøke og slik fikk de innsyn.
Teamet benyttet seg også av en rekke andre metoder for å løse sakene.
Da
Leer-Salvesen fikk journaliststipend fra Fritt Ord, brukte han denne våren og
sommeren i år på Reuters Institute for the Study of Journalism i Oxford blant
annet til å lage en oversikt over offentlige registre i verden.
– Jeg undersøkte hvordan journalister kan
bruke innsynsbegjeringer på tvers av landegrenser som verktøy i journalistikken. Det er 136 land
i verden som har ligner på vår offentlighetslov. I mange land må du enten bo der
eller være statsborger
for å bruke innsynsretten. Men i en del land er det åpent, slik som i Norge, sier
Leer-Salvesen før han tilføyer.
– I en del
tilfeller kan vi finne interessant informasjon i andre land. I saken om
redningsskøyta, for å bringe oss tilbake dit, så var det ikke så veldig mye
informasjon å få om den saken fra norske arkiver.
Og, én selvsagt ting til slutt og som
aldri kan sies nok ganger. Den eller de som beskylder for kritikk, skal ha
muligheter for å si sin versjon.
