Ole André Oftebro sier det er viktig at åpenhet hos selskapene må premieres for at åpenhetsloven skal fungere.
Ole André Oftebro sier det er viktig at åpenhet hos selskapene må premieres for at åpenhetsloven skal fungere.

Åpenhetsloven forvirrer – dette sier ekspertene

Slik bør norske journalister søke innsyn etter den nye loven. 

Publisert Sist oppdatert

Åpenhetsloven har vært i spill i om lag et år, og både journalister og selskaper har måttet innrette seg etter nye retningslinjer og ny tilgang til informasjon. 

Flere journalister har overfor Journalisten uttrykt at det er en del usikkerhet knyttet til hva man har rett til å få innsyn i etter den nye loven, mens andre er frustrert og forvirret over hvordan den fungerer i praksis. 

Nå kommer imidlertid både Norsk Journalistlag og medforfatteren av boka «Åpenhetsloven i praksis» med tips til hvordan journalister bør forholde seg til loven som gir rett til innsyn i hvordan norske selskaper håndterer negative konsekvenser for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. 

To innfallsvinkler

Ole André Oftebro er advokat og partner i advokatfirmaet Føyen. Han er også  medforfatter av boka om åpenhetsloven, og jobber mye med å bistå selskaper med å implementere den nye loven. 

Han forteller at norske journalister kan ha to innfallsvinkler dersom de ønsker å søke innsyn hos bedriftene.

– Det viktigste er at loven gir rett til generell informasjon. Hvis man ikke har noen «hunch», så er det gjerne der man må begynne, men i mange tilfeller vil nok ikke det være godt nok.

Retten til generell informasjon betyr at man for eksempel kan kreve innsyn i hvilke etiske retningslinjer og code of conduct virksomheten har etablert, hvordan de jobber for å sikre at leverandører og samarbeidspartnere oppfyller kravene, og hvilke krav de stiller i kontrakter.

Må informere om risiko

Loven gir altså rett til informasjon om hvordan norske selskaper håndterer faktiske og mulige negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, knyttet til selskapenes egen virksomhet og i leverandørkjeden.

– Da snakker man ikke om i hvor stor grad man bruker deltidsarbeid, som jo kan være belastende, men som ikke kvalifiserer til uanstendige arbeidsforhold, sier Oftebro. 

Det kan være snakk om uforsvarlig arbeidsmiljø, farlige arbeidsforhold, uverdig lønn, slave- og barnearbeid eller vilkårlig straff av arbeidstakere, sier han. Det kan også dreie seg om forbud mot å organisere seg.

Krav om generell informasjon kan også omfatte hvordan virksomheten håndterer situasjonen når de oppdager, eller blir tipset om negative funn. Det siste er viktig:

Selskapene er nemlig pliktige til å identifisere risikofaktorer, og en sentral del av det såkalte aktsomhetsarbeidet er å iverksette tiltak for å motvirke eller redusere risikoen.

Leverandørene

For et av problemene journalister har møtt når de bruker åpenhetsloven, er at man ikke får innsyn i leverandørnavn, eller leverandørlister til selskapene. 

NJ-advokat Ina Lindahl Nyrud sier til Journalisten at dette dessverre ikke er noe bedriftene har plikt til å gi ut.

– Men de er pliktet til å svare på innsynskrav i hvordan de håndterer negative konsekvenser for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, sier hun.

Så hvordan skal man da forholde seg som journalist, om man ønsker å vite mer om leverandørene til et selskap?

Loven gir faktisk rett til innsyn i spesifikk informasjon knyttet til en vare, tjeneste eller innsatsfaktor. Selv om det kun innebærer opprinnelse, og ikke et konkret sted, har man rett til å få vite om det dreier seg om et risikoområde.

– Virksomheten plikter å informere om de har produksjon høyrisikoområde, der det er risiko for brudd på menneskerettigheter, omfattende korrupsjon eller menneskehandel, som i de fleste ikke-fungerende demokratier, sier Oftebro.

Still gode spørsmål

Når et selskap så blir spurt om hvilken risikoprofil det er på landene, eller områdene, leverandørene opererer i, åpner det seg en mulighet for journalister. 

Det er nemlig ikke alltid det er mulig å svare adekvat på risiko og tiltak uten å vise hvor en leverandør opererer.

Gode spørsmål om risiko i innsynskravet kan dermed  bidra til at journalistene selv kan finne ut hvilken leverandør det dreier seg om. Noen land vil ha ganske spesifikk risikoprofil.

Ina Lindahl nyrud i NJ sier innsynskravene bør være så konkrete som mulig.
Ina Lindahl nyrud i NJ sier innsynskravene bør være så konkrete som mulig.

Dersom for eksempel tiltakene selskapet har satt inn hos en leverandør, knytter seg til korrupsjon i forbindelse med narkotikakarteller, vil man trolig ha avgrenset mulighetsrommet noe.

Og i noen tilfeller kan også selskapene være nødt til å gi fra seg navnet til konkrete leverandører for å kunne svare dekkende og etterprøvbart svar på et godt innsynskrav.

– Forsøk derfor å konkretisere og avgrense innsynsspørsmål om leverandørkjeden mest mulig, påpeker NJ-advokaten.

Vær konkret

Noe av det som kompliserer loven ytterligere er at det ikke er noen fasit for hvordan et selskap kartlegger risiko. Hvis for eksempel leverandøren står for en minimal del av bedriftens komponenter, kan det tale for at det ikke kan stilles for strenge krav til bedriftens undersøkelser, ifølge Oftebro

Han sier som NJ at man bør være så konkret som overhodet mulig i et innsynskrav.

– Det kan være at man kjenner til en leverandør med uakseptable arbeidsforhold, og kan spørre om et selskap handler med dem. Hvis virksomheten ikke har informasjonen, kan det utløse en plikt til å undersøke nærmere.

Man kan med andre ord sende nye innsynskrav siden, vel vitende om at selskapet skal ha undersøkt situasjonen.

Oftebro tror journalister gjør lurt i å først spørre om systemer knyttet til menneskerettigheter og arbeidsforhold. Da kan man få se hva virksomheten har avdekket selv.

– Har de produksjon i risikoområder, for eksempel. Om man har fått tips om produksjon på visse steder der noe er avdekket, og så har fått til svar at virksomheten ikke har produksjon i risikoområder, så har selskapet et problem, sier han.

– Åpenhet må premieres

Oftebro presiserer at det ikke bare er journalister som synes loven er litt vanskelig, men den er ikke lett å forstå for virksomheter hva den innebærer. For selskapene handler det nå om å kartlegge forretningsforbindelser og leverandører, og å bygge opp systemer for hvordan man kan følge opp, sier han.

– Lovens intensjoner er kjempegode, og et ledd i sivilisasjonsutviklingen. Man begynner å stille grunnleggende krav, som vi forventer her hjemme, til varer fra utlandet. Det er en lov som skal sikre åpenhet og at virksomheter bruker påvirkningsmulighetene sine, sier Oftebro.

Han mener likevel det er viktig å premiere åpenhet. Mange selskaper kan være redde for å være tydelige på risiko på grunn av omdømmet sitt. Dersom loven ender med at norske virksomheter skjuler negative funn er det veldig uheldig, sier han.

– Målet må være at virksomheter ikke konkurrerer i å skjønnmale, men at man er mer åpne om negative konsekvenser og blir belønnet for det. Man må gjøre noe med det, men også at man blir belønnet for å være transparent. Det er viktig for å få loven til å funke.

Formålet med loven er at selskapene fortsatt skal jobbe med leverandørene, men påvirke forholdene gjennom handelen, avslutte Oftebro.

Powered by Labrador CMS