Åpenhetsloven har vært i spill
i om lag et år, og både journalister og selskaper har måttet innrette seg etter
nye retningslinjer og ny tilgang til informasjon.
Flere journalister har overfor Journalisten uttrykt at det er en del usikkerhet knyttet til hva man har rett til å få innsyn i etter den nye loven, mens andre er frustrert og forvirret over hvordan den fungerer i praksis.
Nå kommer imidlertid både Norsk Journalistlag og medforfatteren av boka «Åpenhetsloven i praksis» med tips til hvordan journalister bør forholde seg til loven som gir rett til innsyn i hvordan norske selskaper håndterer negative konsekvenser for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.
To innfallsvinkler
Ole André Oftebro er advokat
og partner i advokatfirmaet Føyen. Han er også medforfatter av boka om åpenhetsloven, og jobber mye med å bistå
selskaper med å implementere den nye loven.
Han forteller at norske journalister
kan ha to innfallsvinkler dersom de ønsker å søke innsyn hos bedriftene.
– Det
viktigste er at loven gir rett til generell informasjon. Hvis man ikke har noen
«hunch», så er det gjerne der man må begynne, men i mange tilfeller vil nok
ikke det være godt nok.
Retten til generell
informasjon betyr at man for eksempel kan kreve innsyn i hvilke etiske retningslinjer og code of
conduct virksomheten har etablert, hvordan de jobber for å sikre at
leverandører og samarbeidspartnere oppfyller kravene, og hvilke krav de stiller
i kontrakter.
Annonse
Må informere om risiko
Loven gir altså rett til
informasjon om hvordan norske selskaper håndterer faktiske og mulige negative
konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold,
knyttet til selskapenes egen virksomhet og i leverandørkjeden.
– Da
snakker man ikke om i hvor stor grad man bruker deltidsarbeid, som jo kan være
belastende, men som ikke kvalifiserer til uanstendige arbeidsforhold, sier Oftebro.
Det kan være snakk om
uforsvarlig arbeidsmiljø, farlige arbeidsforhold, uverdig lønn, slave- og
barnearbeid eller vilkårlig straff av arbeidstakere, sier han. Det kan også
dreie seg om forbud mot å organisere seg.
Krav om generell informasjon
kan også omfatte hvordan virksomheten håndterer situasjonen når de oppdager, eller blir
tipset om negative funn. Det siste er viktig:
Selskapene er nemlig pliktige
til å identifisere risikofaktorer, og en sentral del av det såkalte aktsomhetsarbeidet
er å iverksette tiltak for å motvirke eller redusere risikoen.
Leverandørene
For et av problemene
journalister har møtt når de bruker åpenhetsloven, er at man ikke får innsyn i
leverandørnavn, eller leverandørlister til selskapene.
NJ-advokat Ina Lindahl
Nyrud sier til Journalisten at dette dessverre ikke er noe bedriftene har
plikt til å gi ut.
– Men de er
pliktet til å svare på innsynskrav i hvordan de håndterer negative konsekvenser
for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, sier hun.
Så hvordan skal man da
forholde seg som journalist, om man ønsker å vite mer om leverandørene til et
selskap?
Loven gir faktisk rett til
innsyn i spesifikk informasjon knyttet til en vare, tjeneste eller innsatsfaktor.
Selv om det kun innebærer opprinnelse, og ikke et konkret sted, har man rett
til å få vite om det dreier seg om et risikoområde.
– Virksomheten
plikter å informere om de har produksjon høyrisikoområde, der det er risiko
for brudd på menneskerettigheter, omfattende korrupsjon eller menneskehandel,
som i de fleste ikke-fungerende demokratier, sier Oftebro.
Annonse
Still gode spørsmål
Når et selskap så blir spurt
om hvilken risikoprofil det er på landene, eller områdene, leverandørene
opererer i, åpner det seg en mulighet for journalister.
Det er nemlig ikke alltid det er mulig å svare
adekvat på risiko og tiltak uten å vise hvor en leverandør opererer.
Gode spørsmål om risiko i
innsynskravet kan dermed bidra til at journalistene selv kan finne ut
hvilken leverandør det dreier seg om. Noen land vil ha ganske spesifikk
risikoprofil.
Dersom for eksempel tiltakene
selskapet har satt inn hos en leverandør, knytter seg til korrupsjon i
forbindelse med narkotikakarteller, vil man trolig ha avgrenset mulighetsrommet
noe.
Og
i noen tilfeller kan også selskapene være nødt til å gi fra seg navnet til
konkrete leverandører for å kunne svare dekkende og etterprøvbart svar på et
godt innsynskrav.
– Forsøk
derfor å konkretisere og avgrense innsynsspørsmål om leverandørkjeden mest
mulig, påpeker NJ-advokaten.
Vær konkret
Noe av det som kompliserer
loven ytterligere er at det ikke er noen fasit for hvordan et selskap
kartlegger risiko. Hvis for eksempel leverandøren står for en minimal del av
bedriftens komponenter, kan det tale for at det ikke kan stilles for strenge
krav til bedriftens undersøkelser, ifølge Oftebro
Han sier som NJ at man bør
være så konkret som overhodet mulig i et innsynskrav.
– Det kan
være at man kjenner til en leverandør med uakseptable arbeidsforhold, og kan
spørre om et selskap handler med dem. Hvis virksomheten ikke har informasjonen,
kan det utløse en plikt til å undersøke nærmere.
Man kan med andre ord sende
nye innsynskrav siden, vel vitende om at selskapet skal ha undersøkt
situasjonen.
Oftebro tror journalister gjør
lurt i å først spørre om systemer knyttet til menneskerettigheter og
arbeidsforhold. Da kan man få se hva virksomheten har avdekket selv.
– Har de
produksjon i risikoområder, for eksempel. Om man har fått tips om produksjon på
visse steder der noe er avdekket, og så har fått til svar at virksomheten ikke
har produksjon i risikoområder, så har selskapet et problem, sier han.
– Åpenhet
må premieres
Oftebro presiserer at det ikke
bare er journalister som synes loven er litt vanskelig, men den er ikke lett å
forstå for virksomheter hva den innebærer. For selskapene handler det nå om å
kartlegge forretningsforbindelser og leverandører, og å bygge opp systemer for hvordan man kan
følge opp, sier han.
– Lovens
intensjoner er kjempegode, og et ledd i sivilisasjonsutviklingen. Man begynner
å stille grunnleggende krav, som vi forventer her hjemme, til varer fra
utlandet. Det er en lov som skal sikre åpenhet og at virksomheter bruker
påvirkningsmulighetene sine, sier Oftebro.
Han mener likevel det er
viktig å premiere åpenhet. Mange selskaper kan være redde for å være tydelige
på risiko på grunn av omdømmet sitt. Dersom loven ender med at norske virksomheter
skjuler negative funn er det veldig uheldig, sier han.
– Målet må
være at virksomheter ikke konkurrerer i å skjønnmale, men at man er mer åpne om
negative konsekvenser og blir belønnet for det. Man må gjøre noe med det, men også at man blir belønnet for å være
transparent. Det er viktig for å få loven til å funke.
Formålet med loven er at
selskapene fortsatt skal jobbe med leverandørene, men påvirke forholdene
gjennom handelen, avslutte Oftebro.