Per Egil Hegge var tirsdag 12. oktober invitert til Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo for å innlede til diskusjon over temaet «Hva er så galt med språkundervisningen i journalistutdanningen?». Formålet var å avklare hva Hegge bygger sine utfall om påstått manglende språkundervisning i journalistutdanningen på.
Bjørn Åge Mossin refererte fra diskusjonsmøtet i «Journalisten» 16/2004. Dessverre har han bare referert halve møtet. Det tror jeg kanskje skyldes at minidiscopptakeren han la foran Hegge, bare kunne fange opp Hegges innledning og ikke innlegga fra salen. Derfor er referatet konsentrert om Hegges innledning, der han utfordret forsamlinga og la opp til konfrontasjon.
Men møtet fortsatte ikke som noen ubehagelig konfrontasjon. Isteden ble Hegges momenter gjenstand for saklig gjennomdrøfting, der følgende kom fram:
1. Alle som ytret seg – lærere, studenter og Hegge – var opptatt av at journalistspråket skal være godt og riktig.
2. Alle som ytret seg – lærere, studenter og Hegge – arbeider selv aktivt for at journalistspråket skal være godt og riktig.
Som møteleder oppsummerte jeg disse to punktene som konklusjon. Ingen hadde innsigelser mot den oppsummeringa.
Og hva ellers skulle utfallet av møtet kunne bli? I alle år siden 1969 har journalistutdanningen i Oslo hatt en faglig stilling øremerket for undervisning i norsk språk og stil. I alle år er det da også blitt undervist i akkurat de emnene Hegge etterlyser, og mange i tillegg. Studentene blir undervist i både tegnsetting (med kommaregler) og sammenblandinger («og/å», «ovenfor/overfor», «i hytt og pine», «røyke som en svamp» etc.), de lærer å fortelle, og de advares mot klisjébruk og oppstyltet språk. Det dreier seg om å kommunisere riktig, klart, effektivt og engasjerende. Studentene skal beherske sjangrene. De skal kunne bygge opp tekster, både fortellende og argumenterende, og de skal ha ferdigheter og innsikt i språklig argumentasjon – blant annet for å vite hva som kreves av saklig argumentasjon når de møter kilder, og når de skriver kommentarer. Dessuten skal de ha en bevissthet om den språk- og sjangerhistoriske tradisjonen de går inn i, og de skal kjenne språkets rolle i samfunnet. Språkundervisningen har i alle år fått gjennomgående gode tilbakemeldinger fra studentene.
Hegge har uttrykt seg slik at en kunne få inntrykk av at vi ikke underviser, og heller ikke vil undervise, i dette. Og det stemmer overhodet ikke. Imidlertid kan en godt diskutere om vi burde ha undervist enda mer i disse emnene. Noen vil alltid lage språkfeil, så slik sett er behovet for denne undervisningen uendelig stort. Men vi må også undervise studentene blant annet i kildearbeid og etikk, slik at de lærer å ikke påstå noe de ikke har dekning for. Det hjelper lite å sette komma riktig, hvis en slurver med faktaunderlag og dokumentasjon. Holdningen «Er’e så nøye ‘a?» er mer fatal for journalisten som ikke strever etter å skille sant fra usant, enn for journalisten som blander sammen «ovenfor» og «overfor», selv om det heller ikke er bra.
Stillinga som lektor i norsk språk og stil krever norsk hovedfag i fagkretsen. Det er vanskelig å tenke seg at noen som tar norsk hovedfag og senere bruker sitt yrkesaktive liv til å undervise andre i norsk språk og stil, ikke har kjærlighet til det faget og strever for at resultatet av undervisningen skal bli best mulig. Hos oss har også andre lærere norsk som fag. Seks av våre 16 lærere som for tida underviser i journalistikk, har norsk i fagkretsen: Fire har hovedfagseksamen i norsk, to har mellomfagseksamen. Når en så tar i betraktning at andelen seksere i norsk fra videregående skole knapt er større blant studentene ved andre læresteder på universitets- og høgskolenivå, er det vanskelig å forestille seg at våre studenters språkferdigheter skulle være spesielt dårlige når de skal ut i journalistyrket.
Når Hegge blir bedt om å begrunne sine påstander, viser han til uheldige enkelteksempler. Det skulle bare mangle at alle studentene behersket norsk språk like godt, men mange er svært dyktige. Tidligere studenter utmerker seg med velskrevne journalistiske arbeider både i Aftenposten og ellers, og mange har gitt ut bøker – også skjønnlitterære. Det blir galt å generalisere ut fra synsing, slik Hegge gjør.
Selv om det altså er utopisk å forvente at alle skal skrive feilfritt og være suverene stilister, må vi likevel strekke oss mot et slikt mål. Det var det også enighet om på møtet. Det var ikke slik at Hegge lærte oss leksa, som en kan få inntrykk av i Mossins referat. Vi hadde en konstruktiv diskusjon der alle – ikke minst Hegge – fikk innsiktsnivået høynet. Og lærdommen for Mossin bør være å ikke la minidiscopptakeren gjøre hele jobben. Da blir jobben bare halvgjort.
Innlegget er forkortet. Red.
