Ni dagers streik samlet NJs medlemmer i aviser, ukeblader, lokal-tv og digitale medier til en solid maktdemonstrasjon. MBL bør ha lært at NJ har både vilje og evne til å kjempe for rettferdige krav. NJ kan notere seg for et imponerende engasjement og trykk. Men hva mer har vi lært av fighten, som kostet NJ vel 10 millioner kroner?
Alt i alt er dette et tariffoppgjør NJ kan leve godt med. Et sentralt lønnsløft på gjennomsnittlig 8.000 kroner er historisk bra. Det er også innfrielsen av den første tariffavtalen for elektroniske medier, opphavsrettsavtale for lokal-tv, full lønn også for pappa under svangerskapspermisjon og lokal lønnsutvikling for dem som er hjemmeværende med barn.
Når det gjelder hovedkravet, ekstra ferie, har vi forståelse for at det er skuffelse blant de anslagsvis 400 medlemmene (15 prosent) i tariffområdet som har ansiennitet mellom 10 og 18 år. Men et kompromiss koster alltid begge parter noe. De misnøyde bør derfor spørre seg hvem man streiket for. Var det utelukkende for seg selv, eller var det på vegne av et solidarisk fellesskap?
Alle vil, hvis man lever og holder fast på jobben sin, med tid og stunder dra nytte av den ekstra friuka. De eldste fikk mer fri, de yngste oppnådde fire dager mer ferie opp til fem hele uker. Ingen har mistet noe, med unntak av noen uheldige lokale utslag som det bør være mulig å rette opp.
Årets tariffoppgjør lærte oss verdien av en samordning mellom NJ og LO-forbundene i mediebransjen, NGF, HK og Transport. Strategien resulterte i at NJ brøytet løype, slik at NGF kunne komme etter og plukke sine fridager. Dermed var malen lagt også for NJ. Et slikt samarbeid gir mersmak.
Vi lærte også at NJ har mer å lære når det gjelder kommunikasjon, i denne sammenheng evnen til å få fram budskapet om streikens grunnlag. Rett nok syntes mange på forhånd at t-skjortene med slagordet «Ferie – fordi vi fortjener det» var morsomme. Men de falt igjennom da streiken var et faktum. Ikke bare på grunn av svartfargen, som gjorde opphold utendørs i tropevarmen til en utholdenhetsprøve. Nei, folk på gata forsto ikke hvorfor journalistene fortjener mer ferie.
De forståelige budskapene kom først da konflikten var godt i gang. Kreative VG-folk produserte raskt oppklarende slagord som «1 minus 1=0», for øvrig på en av Journalistens Mac’er. Så har NJ kanskje lært til neste gang hvor man kan henvende seg for å sikre klarhet i budskapet også i forkant.
Den heftige kampen mot redaktører og deres nødaviser ble en viktig lærepenge for begge parter. Redaktører og journalister har et overmodent behov for å snakke sammen og avklare hvilke spilleregler som gjelder under konflikt. Det bør de gjøre hurtigst mulig, etter at de mest akutte frustrasjonene er ventilert rundt i redaksjonene.
Som journalister er vi ikke tjent med at redaktørene tvinges til å identifisere seg mest med eierne, som har hovedfokus på avkastning og ikke på publisistiske idealer. Her har NJ-medlemmene og deres redaksjonelle sjefer felles interesser og et felles ansvar.
Samtidig advarer vi eierne mot lettvinte konklusjoner etter streiken, som at det kun er behov for et lite antall journalister for å utgi brukbare aviser. De som sysler med slike tanker trenger et grunnkurs i kvalitetstenkning. Også truslene om nedbemanning på grunn av streiketap er utslag av kortsiktig tenkning. Nettopp forbannelsen over eiernes stadige nedskjæringsplaner, spesielt i overskuddsaviser, utgjorde et viktig fundament for journalistenes engasjement under streiken.
NJ bør gjennomføre en solid vurdering av strategien bak streikeuttaket. De sterke reaksjonene mot uttaket av uavhengige og økonomisk utsatte aviser som Dagsavisen og Nye Troms er forståelige. Reaksjonene må imidlertid veies opp mot trusseleffekten av å kjøre en tilnærmet total streik. Det kreves noe av alle når rettferdige krav skal kjempes gjennom.
Den avveiningen er vanskelig, og det har NJ lært.
