Norske aviser må tone flagg om Fosen

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Mye har blitt sagt og skrevet – og joiket – om Fosen-dommen, det pågående menneskerettighetsbruddet og en lavvo eller ti foran Stortinget. Her er et par momenter til:

I USA herjer en tidligere og antakelig også kommende president. Målet er å kuppe demokratiet og gjøre seg selv til autoritær enehersker. Men ikke på noe tidspunkt har Donald Trump nektet å etterkomme kjennelser i US Supreme Court. Det er ikke rettet noe krav mot domstolen om at slike kjennelser bør være gjenstand for mekling.

Det gjør den norske regjeringen – de jure om ikke de facto – til en større trussel mot rettsstaten enn Trump.

Eller man kan gå til Israel, der regjeringens forsøk på å vingeklippe domstolene førte hundretusener av mennesker ut i gatene flere uker i strekk – og det er ikke over ennå.

Mens det samler seg 300 personer på Eidsvolls plass når vår egen rettsstat trues.

Det gjør det norske folket; den voksne delen av det i det minste, til det tammeste – i betydningen temmet – folket i hele vår vide verden.

La oss slå fast følgende: Den norske rettsstaten er ikke truet. Den er avskaffet. Den er avskaffet av regjeringen, og dermed også av Stortinget innenfor det parlamentariske systemet, og Høyesterett blir ikke lyttet til. Det gjør norsk presse til den eneste institusjonelle aktøren som har kraft til å få rettsstaten på plass igjen.

Men så langt har ikke pressen akkurat stått rakrygget i denne konflikten.

Jo da, de har ligget på denne saken fra første stund. Fosen-dommen er definitivt oppe i nyhetsbildet; som «sak» – på linje med en hvilken som helst annen samfunnsengasjerende «sak.» Men opprøret og det prinsipielle standpunktet som burde tilligge avisredaksjonene overlates til kronikører, spaltister og debattanter – pluss en og annen nyhetskommentator.

Norske redaktører har i stedet gitt seg selv en rolle som observatører til dette «spetakkelet». Nyheter blir brakt, og kaffen drukket før alle begir seg på fest til de samme politikerne de er satt til å overvåke.

Muligens skyldes dette at vi her i Norge ikke har noen ryggmargsreflekser i denne typen konstitusjonelle spørsmål. Vi har aldri vært opptatt av grunnlov og forfatning; kan ikke særlig mye om det heller.

Men noe må vel ha demret etter hvert for det som i debatter kalles den fjerde statsmakt når overgrepet mot det norske folket blir så enormt som dette?

Fosen dreier seg om menneskerettighetsbrudd og samiske rettigheter. Men det handler om så mye mer enn det. Det handler om at den norske regjeringen later til å mene at avgjørelser i Høyesterett heretter skal være gjenstand for «mekling».

Hvilket betyr at domstolene hermed er underlagt den rådende politiske viljen til enhver tid.

Det er nøyaktig det samme som den polske og ungarske og israelske regjeringen driver med. Men der har de ikke en så tam og temmet presse som det vi har.

Den balanserte og objektive og nøytrale journalistikken; så bejublet i hele etterkrigstiden, er i seg selv en trussel mot rettsstaten nå.

Her er hva vi burde ha sett på trykk:

Et samlet krav fra norsk presse om at «meklingen» mellom samer og myndigheter må opphøre. Man mekler altså ikke en høyesterettsdom.

Et samlet krav fra norsk presse om at vindturbinene på Fosen må ned. Man ignorerer ikke en dom fra Høyesterett.

Ansvarlige norske redaktører burde sette en leder på trykk hver eneste dag om at Fosen-turbinene må ned, inntil Fosen-turbinene kommer ned. Ansvarlige norske redaktører bør vie førstesidene til kravet om fjerning av Fosen-turbinene hver eneste dag inntil Fosen-turbinene blir fjernet. Ansvarlige norske redaktører bør erkjenne at kravet om fjerning av disse turbinene ikke handler om debatt eller om mekling eller om syn på vindkraft, men om rettsstatens overlevelse.

Bare det faktum et turbinene fortsatt står forteller oss at avisene ikke har gjort jobben sin. Vi får vel håpe at rettsstatsbruddet – når saken nå får internasjonal oppmerksomhet – blir mer prinsipielt behandlet i internasjonal presse.

LES OGSÅ:

Amanda Iversen Orlich skulle bare ta et par bilder for Natur og Ungdom. Oppdraget varte i fem dager