Ytringsfrihetens infrastruktur er under press

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Internetts fremvekst førte med seg en fremtidstro på demokratisering og tilgjengeliggjøring av informasjon, kunnskap og, ikke minst, nyheter. En lang periode så det også ut til at de mest optimistiske prognosene ville slå til. At nettet ville bidra til å skape en mer opplyst verden.

De siste årene har imidlertid vist at denne optimismen var overdreven, og at det å gi alle muligheten til å selv velge sine egne kilder medfører en rekke utforutsette problemstillinger.

Det er utvilsomt i ytringsfrihetens tjeneste at terskelen for å delta i offentlige debatter senkes, og at flest mulig stemmer får anledning til å bli hørt. Dette gjelder spesielt de som tidligere har hatt utfordringer med å sette sine saker på agendaen.

At flere får komme til orde har imidlertid ikke kun positive sider. Det er vesentlig forskjell på kvaliteten av ulike ytringer, og enhver ytring har ikke like stor verdi. Enkelte aktører opererer også med sine egne agendaer, og sprer bevisst faktafeil og desinformasjon. Derfor er vi avhengig av at noen har tid, vilje og de nødvendige finansielle ressurser til å faktasjekke og kontrollere gyldigheten av påstander som fremsettes.

Her spiller etablerte medier, og både små og store, en sentral rolle. Både på samfunns- og individnivå er vi avhengige av at noen tar på seg den krevende oppgaven det er å gå i dybden i materien, og evner å skille mellom fakta og propaganda. Dette forutsetter både at redaksjonene har dype nok lommer til å kunne betale for det, og at de ser samfunnsnytten i det.

Stadig flere mediehus legger de mest gjennomarbeidede artiklene sine bak betalingsmur. Slik sikrer de seg en levedyktig finansiering, som gjør det mulig å fortsette å bruke ressurser på omfattende graveprosjekt og faktasjekking.

Samtidig oppstår det her en ny utfordring: De mest etterrettelige nyhetskildene blir i stor grad bare tilgjengelige for dem med evne og vilje til å ville betale for nyheter – eller har arbeidsgivere som betaler. I praksis kan dette skape et digitalt klasseskille. En lavtlønnet eller uføretrygdet aleneforsørger vil for eksempel i større grad måtte prioritere nødvendigheter fremfor tilgang til abonnement på nettaviser.

Forskningen indikerer en sammenheng mellom lav sosioøkonomiske status og tilbøyeligheten til å tro på konspirasjonsteorier eller falle for agendadrevne påstander. Ulik tilgang på nyheter er en sannsynlig årsak til dette, og det forsterkes jo mer av den kvalitetssikrede journalistikken som havner bak betalingsmur.

For samtidig er det nok av aktører der ute som ønsker å spre konspiratorisk tankegods, faktafornektelse og falske nyheter, for å fremme sin egen agenda. De har alt interesse av at det de publiserer skal være så tilgjengelig som mulig, for så mange som mulig. Antidemokratiske regimer opererer med rene troll-fabrikker, for å spre falsk informasjon og undergrave tilliten til politikere og de etablerte mediene.

Sosiale medier har bidratt til å forsterke disse dynamikkene. De som ønsker å spre konspirasjonstenkning og propaganda, velger seg formater som maksimaliserer sjansen for å gå viralt. Dette gir gjerne spissede budskap som spiller på følelsesstyrte reaksjoner. Saker som blir delt på grunn av en spekulativ overskrift, kanskje uten å engang være lest av de som deler dem.

Aktørene som opptrer slik har gjerne en interesse av økt polarisering i samfunnet, og bidrar derfor aktivt og bevisst til å forsterke den.

Et aktuelt eksempel er hvordan den forholdsvis lille Facebook-siden «Sørlandsnyhetene» ble utslagsgivende for valgutfallet i Kommunevalget i Kristiansand i 2019. Og dermed kastet en av landets største byer, og regionhovedstad i Sør-Norge, ut i politisk kaos.

Det vi er vitne til er at ytringsfrihetens infrastruktur er under press. Utviklingen blir utnyttet av krefter som gjerne misbruker både ytringsfrihet og demokrati for å undergrave begge deler. Utfordringen for oss som samfunn, er hvordan vi best kan møte trusselen fra slike aktører.

Er vi avhengige av økte offentlige bevilgninger til kvalitetssikret journalistikk for å fjerne behovet for betalingsmurer? Eller må vi forvente at mediene selv tar større grad av ansvar, og finner alternative finansieringskilder?

18. oktober arrangerer Ytringsfrihetsforum debatt om dette temaet på Youngs i Oslo, med Gunnar Stavrum, Marte Ingul og Harald Klungtveit i panelet. Ytringsfrihetsforum er et samarbeid mellom Human-Etisk Forbund og tenketankene Civita og Dømmekraft.