|br||br|For raskt å rekapitulere forsommerens fadeser: |br||br|Den unge stjernereporteren Stephen Glass (25), med det politiske ukebladet The New Republic som viktigste forum, ble avslørt for juks i minst 27 av 41 artikler der Glass fant opp personer, sitater, møter og nettsteder.|br||br|CNN baserte en sterkt forhåndsreklamert dokumentar om amerikansk bruk av nervegass i Laos på en klart alderssvekket offiser og trakk tilsynelatende løst underbygde indisier mye lenger enn de rakk. To producere fikk sparken, én sa opp og veteranen Peter Arnett ble etterinnkalt på teppet der hans viktigste unnskyldning var at han ikke hadde begått research, bare lånt bort prestisjen sin til kollegers historie. «I was just the face», går inn i annalene som uvanlig ærlig, om enn tvungen, selvangivelse.|br||br| Patricia Smith i Boston Globe måtte gå etter at hun ble tatt for oppdiktede personer og sitater i sine kåserende observasjoner. Et 30-talls fremtredende svarte kvinner har siden rykket ut og anklaget redaktørene for rasisme, mens flere av Smiths kolleger sier hun fikk ture fram altfor lenge nettopp fordi hun er svart.|br||br|Så måtte Cincinnati Enquirer be bananselskapet Chiquita om unnskyldning og betale 10 millioner dollar for skadene da det viste seg at en stor artikkel om firmaets hemmelige kontroll over konkurrenter i Latin-Amerika, farlig giftbruk og bestikkelser, langt på vei baserte seg på stjålne lydbånd. Avisen vil ikke opplyse om artikkelen inneholdt faktiske feil.|br||br|Tilfellene er ganske ulike, med Smith og Glass som de mest parallelle. Ingen vil på alvor forsvare fri diktning i nyhetene, selv om det også i Norge finnes formater som kanskje inviterer til innslag av fiksjon der det kan bidra til å bære fram poengene. Glass er gått i dekning, men forslag til en film om hans raske himmelferd og brå fall sirkulerer. Smith slikker sine sår og opptrer på poesifestivaler, hun er en anerkjent lyriker.|br||br|- Jeg vil overleve dette i visshet om at mine artikler i hjertet var ærlige og ektefølte, skrev Smith i sitt avskjedsbrev. Globes ombudsmann, alle større amerikanske aviser har nå slike nokså uavhengige faglige og etiske voktere, likte dårlig at hun ikke krøp til korset.|br||br|- Hun fortsetter å kompromisse med sannheten, mener Jack Thomas. - Å finne på en hel artikkel med fiktive personer og fiktive sitater er ikke å understreke et poeng, slik hun vil ha oss til å tro. Det er å lyve.|br||br|Postmoderne|br||br|Noen av kritikerne mener Smith ikke er så helt atypisk og at selvforsvaret speiler holdninger som er ganske utbredt. Det er ikke sannhetsgehalten i historier og opplysninger som teller, men den følelsesmessige og politiske sannhetsverdien, budskapet.|br||br|- Manger reportere aksepterer den moteriktige postmoderne teori om at all slags objektiv kunnskap er en myte. Guruene setter anførselstegn rundt ord som virkelighet og pådytter sine disipler subjektivismens idealer, skriver konservative John Leo i US News.|br||br|Eugene Patterson, tidligere redaktør av St. Petersburg Times og styremedlem i Pulitzer-stiftelsen, mener penger og berømmelse bidrar til å senke standarden: |br||br|- Fjernsynet har gjort de kvikke og veltalende berømte. Den kjappe soundbite gir godt betalt og skyhøye foredragshonorarer oppmuntrer journalistkjendisene til å produsere luftig ordlek i stedet for nyheter med muskler. Den gamle rølpete reporteren har fått dressen presset og håret stelt. Nå dukker han opp foran kamera, der virkelige reportere ikke har noe å gjøre.|br||br|Selv om åpenbart heller ikke Patterson viker helt unna de kvikke formuleringers felle, er det lite tvil om at han har poenger. Journalistkjendiser tjener eventyrlig i USA, med årslønntoppen godt oppi 50 millioner kroner og like mye innen rekkevidde fra reklame og foredrag. Det frister unge til å følge i Dianne Sawyers og Larry Kings fotspor, selv om de knapt er journalister og slagordet «follow the money» opprinnelig hadde en litt annen betydning.|br||br|Redaktørabdikasjon|br||br|Patterson hevder også at høy lønn og lite beskjedenhet hos stjernene har falt sammen med en avvæpning av redaktører og desker, slik at det snart ikke er noen til å si fra når en reporter forelsket i sin hypotese strekker historien lenger enn den rekker. Eller enda verre, pynter litt på den for at fremstillingen skal bli mest mulig politisk korrekt. |br||br|Veteranen svinger pisk over høy og lav og trekker linjer tilbake til Truman Capote og Norman Mailer som han mener skapte nyjournalistikk ved å pynte på virkeligheten.|br||br|Producer April Oliver mener den virkelige skandalen i CNN er at ledelsen desavuerte Tailgate-programmet etter påtrykk fra Henry Kissinger og general Colin Powell. Hun forsvarer dokumentaren og tror tilsynelatende helt og fullt på nervegasskonklusjonen. Men CNN hyret Floyd Abrams, en skarpskodd jurist og ekspert på ytringsfrihetssaker, til å granske kildebruk og metoder. Rapporten, som straks ble offentliggjort, slår fast at ingen jukset bevisst, men at det faglige grunnlag for Olivers slutninger ikke var til stede.|br||br|Oppsigelsene har vakt oppsikt, noen synes selskapet gikk altfor langt. Mediebransjen er nok både mer mangfoldig og mer brutal enn hjemme. Men viljen til å diskutere egne skavanker i full offentlighet og slå ned på kollegers overtramp, skal ingen ta fra våre amerikanske kolleger. Der er kanskje litt å lære.|br||br|